Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser.

Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser. Og noen ganger foregår den dansen nedover stilken på rosen. Og alle vet jo hva som skjer da. Ja, da stikker man seg. Og det svir i lang tid etterpå.

Mye av mitt liv har foregått på stilken av rosen for å si det sånn. Og jeg har lyst å dele det med dere. Jeg har jo skrevet mange innlegg om livet mitt til dere. Her skal jeg oppsummere dette i ett innlegg. Siden det er mange år jeg skal gjennom. Skriver jeg i grovetrekk. Og kun de viktigste tingene som har gjort meg til den jeg er i dag.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Nei, jeg skriver ikke for medlidenhet. Jeg skriver for å vise at uansett hvor langt nede man er, så er det alltid håp. Det viktigste er at man ikke gir opp, uansett hvor mye du må danse på stilken av rosen. Ja, av og til ruller man seg også naken i rosebusker. Da er det ekstra tungt og vondt å komme seg opp igjen. Og noen av merkene vil sitte igjen på kroppen resten av livet.

Jeg ble født i Porsgrunn i 1978. Vi bodde i Kragerø på den tiden. Da jeg var et par år gikk mamma og pappa ifra hverandre. Da jeg var rundt 3 flyttet mamma, min bror og jeg til Kjøllefjord i Finnmark. Ja, helt på andre siden av Norge. Noe garantert min far ikke likte. Jeg har ofte tenkt på det som en overlagt handling fra mamma sin side. Det er mye fra den tiden jeg ikke vet. Historier er forskjellig etter hvilken side de kommer fra.

Da startet vi et nytt liv i Finnmark rundt 1981/82

Mamma var sammen med en fisker derfra på den tiden. En mann som var langt fra snill. De var heldigvis ikke sammen så mange årene.

Etterhvert ble hun sammen med mannen hun er gift med i dag. Og han som er far til mine to søstre.

Da jeg var rundt 9-10-11 år (husker ikke helt, mye fortrengt) ble jeg misbrukt av en mann i Kjøllefjord. Ja, det var flere barn som ble det. Og mange flere i ettertid, også av samme mannen. Misbruket foregikk over to år. Og har nok satt en del spor i meg for resten av livet. Selv om man aldri innrømmer det. Om det har noe som helst skyld i hvorfor jeg ble som jeg ble, er jeg heller usikker på.

Jeg drev mye med sport. Mest aktiv som svømmer over mange år. Men drev også med turn, trampoline, fotball og håndball. Jeg reiste mye rundt på stevner etc. i oppveksten. Og gjorde det ganske så bra også. I hvert fall innen svømming.

Ungdomstiden var preget av mye festing. En del ulovligheter og mange impulsive handlinger med null risiko -og konsekvenstenkning.

Som 16 åring ble jeg sittende 9 dager i varetekt for ett av disse forholdene. På forsidene av avisene i nord var det klisteret «Hagledesperado i Kjøllefjord» høres ganske så vilt ut ja. Jeg hadde tatt meg en tur med hagle rundt på fjellet (i fylla) Det var helt uskyldig å jakte på fugler tenkte jeg.
Den snøballen ble fort større. Politi ble koblet inn. Jeg avfyrte skudd for nært bebyggelse og Kjøllefjord sentrum ble sperret av med bevæpnet politi.
Det gikk heldigvis bra. Ingen skader på noen. Og jeg overgav meg selv. Dette førte til min første domfellelse. Jeg hindret en politimann i offentlig arbeid og jeg hadde avfyrt skudd for nært bebyggelse. Dommen ble 2 måneder betinget fengsel, med to år prøvetid.

Som 16 åring flyttet jeg også 4 år til Honningsvåg. Der gikk jeg på kokkelinja. Eller hotell og næringsmiddelfag som det het. De to første årene gikk til helvete pga fravær og null økonomisk sans. Så derfor tok det meg 4 år å gjennomføre 2 år. Honningsvågtiden bar preg av mye festing. Noe som er ganske så vanlig når ungdommer fra hele Finnmark kommer til en plass for å gå på skole.

I 1998 begynte jeg som kokkelærling på Havøysund hotell og rorbuer. Her lærte jeg mye om kokkelivet. Hadde fantastiske lærere der. Både fra eier (Logan) og de som var kokker der. (Reidun og Linda.)

Livet bestod fortsatt av mye festing. Noe som kanskje tok litt overhånd innimellom. Og til slutt endte med både voldsdom og at jeg brente ned et hus. Fyllerør som gikk over styr og som jeg mistet helt kontroll over.
Det var aldri meningen at dette skulle skje. Dårlig dømmekraft, litt panikk og en del uflaks førte med seg store konsekvenser. Ingen ble heldigvis skadet i brannen. Kun jeg som fikk litt brannskader i ansikt og hender etter jeg prøvde å slukke brannen i den tidlige fasen. Noe jeg måtte gi opp.

Brann og voldsdom fikk jeg da på rullebladet. Jeg ble dømt til 2 år og 8 måneder fengsel. Det tok tre år før jeg måtte inn å sone. Tre år på vent ble det. Kunne ikke slå meg til ro med noe. Jobbet litt her og litt der.

November 2003 var det inn til soning. 23 måneder sonet jeg. Der inne traff jeg også ei som senere ble min samboer og min sønns mor.

I fengselet fullførte jeg min kokkeutdanning. Jeg fikk jo ikke tatt fagprøve i Havøysund pga denne brannen. Da måtte jeg flytte derfra.

Etter soning, høsten 2005 flyttet jeg inn sammen med hun jeg traff i fengselet. Hun hadde en forhistorie med rus. Noe som også ble vår framtid. Det ble litt prøving av amfetamin en stund. Et liv jeg virkelig hatet etter en kort stund. Et par selvmordsforsøk fulgte etter det. Det som reddet meg da var at hun ble gravid med vår sønn og han kom til verden 13.12 06

Rett etter fødselen ble barnemor syk. Og ble liggende 6 måneder på sykehus. Hjerteoperasjon og medfølgende skader etter det. Hun fikk også kols og balansenerve ble ødelagt.

Etter hun kom hjem igjen, var veien tilbake til rus kort. Mamma og min stefar måtte overta omsorgen for vår sønn. Derfra gikk livet i en retning. Nå ble jeg liggende årevis i rosebusken å rulle. Kom jeg meg litt ovenpå, falt jeg fort ut i busken igjen.

Pga rusen fikk jeg koldbrann i fire fingre. Så jeg har noen stubber igjen på høyre hånd. Jeg mistet også nesten begge beina. Det gikk heldigvis bra, men de bærer preg av dette nå. De er vonde, missfarga og hovner fort opp.

Vinteren 2011 ble vi kastet på gata og det endte med at vi bodde 6 måneder på et natthjem. Jeg hadde gitt opp. Rus var det eneste som hjalp meg gjennom dagen. Jeg hadde også begynt på subutex gjennom LAR. Noe jeg ALDRI skulle ha fått. Jeg var ikke avhengig av opiater. Men nå ble jeg avhengig av subutex. En medisin som frarøver deg alle tanker og følelser. Du bryr deg absolutt om ingenting.

Alt var helt mørkt og det var ingen lyspunkt å se i mørke. Til slutt sto det om liv for oss begge. Noe som endte med tvangsinnleggelse på avrusning. Deretter 6 måneder på et opptreningssenter for rusmisbrukere. Vi skulle også ett år videre på en annen institusjon, men jeg var 100% sikker på at jeg ikke trengte det.

Vi bosatte oss på en gård i Moelv/Hedemark. Langt vekke fra Telemark og rus. Skal man komme seg ut av slik dritt, må man flytte vekk. Du må si adjø til alt fra ditt gamle liv. Noe som er veldig vanskelig for mange.

På slutten av dette året, 30 desember 2012 døde min daværende samboer. Hun døde hjemme hos oss, sittende på toalettet. Hun var akkurat blitt 37 år en time før. Hjerte gav bare opp

Jeg ble boende alene på denne gården i flere år. Jeg var ennå ikke sterk nok til å flytte tilbake til Telemark og nærmere min sønn. Jeg satt inne 24 timer i døgnet. Sov på dagen og var våken på natta. Jeg turte ikke sove når det var mørkt.

Jeg drakk kaffe med melk og sukker. Hele 2 kg sukker i uka. Jeg gomlet i meg sjokoladeplater og 1 liter sjokoladepudding om dagen. Jeg bare så på film og tv.

Det tok noen år før jeg våknet til live igjen. Jeg ville ta livet mitt tilbake. Først begynte jeg å gå. Korte turer, to ganger om dagen. Turene ble litt og litt lengre. Jeg gikk ned 27 kg på litt over 4 måneder.

Jeg la meg inn til avrusning for å slutte på subutex. Noe som gikk kjempefint. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Det å slutte på subutex førte til at alle følelser og tanker kom tilbake. Og all den dårlige samvittigheten for det jeg hadde gjort mot min sønn og resten av familien. Dette tok meg en stund å få kontroll på.

Men nå var jeg sprekere, sterkere og mer bestemt en jeg hadde vært på årevis.

Jeg flyttet tilbake til Telemark og Langesund. Bygge opp kontakt med min sønn igjen. Etter ei stund tok jeg barnevernet til retten. Jeg ville ha tilbake omsorgen for min sønn. Noe jeg ikke fikk og som førte til mer splittelse i familien. Jeg fikk mer samvær da. Så litt godt førte det med seg.

I noen måneder prøvde jeg meg tilbake i Catering. Men skader som jeg hadde påført kroppen med rusen, var ikke samarbeidsvillig. Jeg pinte meg gjennom dag etter dag. Sto på ett bein i perioder imens jeg lagde koldtbord. Til slutt måtte jeg innse at min tid på kjøkkenet var forbi. Jeg har ikke en kropp som tåler det trykket lengre.

I 2019 traff jeg kokkefruen. Og etter noen måneder flyttet vi sammen i Lunde. Først i en leilighet. Etter ett år begynte vi oppussing av huset på gården som vi bor nå. Barndomsgården/familiegården til kokkefruen. Her har vi bodd i litt over 2 år. Og her trives vi kjempegodt. Jeg har fått to flotte bonusdøtre og kokkefruen har fått en flott bonussønn. Sammen har vi også to hunder.

Og den 17 mars gifter vi oss. (vi er gift nå) Jeg har det siste halve året vært Blogg Norges desidert største blogger. Jeg tjener penger på bloggen. Vi har startet Dale Catering As og livet ser virkelig lyst ut. Jeg har vært rusfri siden 01.11.11

Så dere ser at man kan snu på flisa om man jobber hardt nok for det. Det er håp for alle, bare ikke gi opp! Jeg har en bakgrunn jeg ikke er stolt av. Man kan i hvert fall ikke si at jeg ikke har fått vært med på litt. Jeg har gjort mye dumt og idiotisk. Jeg har også gjort mye bra. Til felles har de at jeg har lært av det.

Selv om livet som rusfri er mye lengre en livet med rus. Er det fortsatt det som definerer meg hos mange. Dere har jo sett selv at jeg har blitt kalt dophue og andre ting i kommentarfelt på Facebook. Ja, jeg er rusmisbruker. Det er noe jeg alltid vil være, men en tidligere rusmisbruker. Det stemplet blir man aldri kvitt. Og det er så mange som har fordommer mot dette. Ja, jeg må nok være en storkriminell tenker mange.

Vet dere at på de årene jeg drev med rus. Så solgte jeg ikke ett eneste gram med narkotika til noen andre. Ikke vanket jeg i noe miljø heller. Vi holdt oss hjemme for oss selv.

Nei, livet skal ikke bare være en dans på roser. Det lærer man da ingenting av. Motgang må man møte. Utfordringer må man møte. Hvordan skal man eller lære å takle det. Mestringsfølelsen av å takle motgang og utfordring, lærer man mye av. Det å kunne være stolt av seg selv er viktig.

Masse klemmer fra Tom Martin