I dag har vi fått slike evigvarende ringer. Ja, vi skal ikke gifte oss før 17 mars. Men tatovøren satte opp time i dag, så da ble det slik.
Jeg kan ikke bruke vanlig ring pga fingrene mine, så tatovering var da beste løsning. Ellers måtte det vært et gummistrikk, og det hadde vært stusselig vel.
Klokken 13 i dag hadde vi time hos tatovøren i Bø. Jeg var først ut i stolen. Kokkefruen skulle være sikker på at jeg ikke fikk kalde fingre, og stakk av.
Vi var ikke sikker på om det var best på høyre eller venstre hånd. Venstre hovner jeg mye opp i og høyre hånd er stubber. Og de er veldig følsom etter koldbrann, men gikk for høyre.
Med tegning og tatovering tok det kun 35 minutter. Ble fornøyd med resultatet.
Så var det kokkefruen sin tur. Det gikk litt fortere med hennes små fingre. Kun 20 minutter.
Og hun ble meget fornøyd hun også. Så nå er gifteringene på plass. Da får vi gå med de fram til bryllup. Slik at de får healet etc.
Å være det sorte fåret i en familie betyr at man har fått rollen som outsideren i familien fordi man ikke er som de andre familiemedlemmene. Det er ikke lett å være familiens sorte får. Vi bryter balansen i gruppen og blir syndebukken som mottar all skyld. Dersom du føler deg identifisert med dette bør du stille deg følgende spørsmål. Vil du egentlig være en del av flokken med de hvite sauene?
Det sorte fåret er ikke ondt, ikke klønete eller innbilsk. Hun eller han er bare litt annerledes, en som har lært hvordan man skal manøvrere seg mellom steinene, tenke på en annen måte og som alltid har visst hvilken retning hun eller han vil ta, og ikke følge flokken av hvite sauer.
I de fleste familier så finnes det alltid en som ikke er som de andre. Og i min familie, så er det vel ikke vanskelig å gjette hvem det er. Jeg har en sånn nymoderne familie. Der parter er skilt, fått nye partnere og barn etc etc…Så da blir jo familien mye større. Og den familien er så vanvittig forskjellig. Og behandler meg veldig forskjellig.
Dette er ikke et innlegg der jeg skal rakke ned på noen. Heller et innlegg om hvordan dette føles for meg. Jeg vet også at ene delen av familien ikke vil lese dette. For de leser ikke hva jeg legger ut av personlige ting. Det er flaut vet dere!
Ja, det er en side av familien som behandler meg som det sorte fåret. Og en side som behandler meg som et hvilket som helst hvitt lam.
Og jeg er nok ikke alene i verden om og ha det sånn. At en del av familien din snakker nedlatende om deg bak ryggen din. Rakker ned på valg man har tatt. Kaller meg for en dårlig far etc etc.
Det er den delen av familien som rakker ned på ABSOLUTT alle!
Ja, jeg har tatt utallige dårlige valg her i livet. Det nekter jeg ikke for. Og det vet jo dere, for jeg har fortalt det meste. Men jeg har da jaggu slåss for å komme meg ut av de dårlige valga igjen. Og jeg har klart det gang på gang på gang. Men får man høre tilbake at de er stolt av hva jeg har klart? Nei, det gjør jeg ikke. De blir heller flau over at jeg deler livet med dere.
Så har vi den positive delen av familien. Som støtter, roser og virkelig sier/viser at de er stolt av hva jeg har gjort. Og hva jeg har klart i livet. Som leser innleggene mine og kanskje får vite ting fra livet mitt de ikke visste fra før. For er akkurat det jeg også vil. Ene delen av familien er lukket. Snakker aldri om følelser osv. Her snakket vi aldri om personlige ting heller. Så de visste jo bare en liten prosent av detaljer fra ting i livet mitt. Hadde de orket å ta seg bryet, å lese noen av mine innlegg. Kanskje de hadde blitt litt mer kjent med meg. Og kanskje de fikk et lite innblikk i hvordan jeg har hatt det i alle år. Nei, de er for god og skinnhellig til det. Best å bare være flau over meg! Og ikke minst rakke ned på meg bak ryggen min. Det de ikke skjønner er at det ALLTID kommer tilbake til meg på et vis. De tenker ikke alltid over hvem de forteller ting til. Og jeg har flere støttespillere en motstandere for å si det slik.
De skjønner heller ikke hvor mye det sårer når de holder på slik. Ja, jeg er vant til det. For det har vært slik i årevis. Men sårt er det uansett. Jeg er faktisk det sorte fåret som står utenfor i en del av familien. Og i den andre delen er jeg en av flokken.
Ja, jeg er voksen. Jeg er 44 år. Jeg er jo mann og skal ikke klage. Men det skal allikavel ikke være slik. Jeg klarer meg uansett. Jeg har lært å leve med dette. Men det er mange andre der ute som sliter mye mer en meg. Det er veldig mange som føler seg slik i sin familie. Til de vil jeg bare si: Husk at du er unik og spesiell. Å stå utenfor er ikke negativt, det betyr bare at du lager din egen sti. Skaper nye veier og muligheter imens du går. Du er ikke redd for å prøve. Du er ikke redd for å tryne, du rister det bare av deg og går videre. De sorte fåra blir ofte tøffere og sterkere en de hvite lamma. Det er ikke alltid positivt å følge flokken. Det er mer positivt å tørre og være seg selv!
It’s hard to be a nissemann som de sier. Jeg er uansett utrolig heldig som har en stor flott familie rundt meg. Selv om ikke alle spiller på lag alltid. Jeg har i hvert fall familie. Og det er ikke alle som har. Selv om man må være litt falsk når man møter enkelte. Kle på seg et smil, eller en maske om du vil. Så er jeg utrolig glad i alle sammen♥️
Vi alle husker en film eller serie som satte dype spor i oppveksten. Så dype spor faktisk, at det ble arr. Arr som var med meg lenge. Serien jeg vil fram til her er denne👇🏻
Den hadde premiere høsten 1990 i Norge. Den gikk på fredag og lørdager. Den ble fort kjempepopulær.
På den tiden var jo dette en meget bra serie. Jeg prøvde å se den igjen mange år senere. Da var den utgått på dato. Jeg så hele serien, oppfølger og film. Men var selve serien på 30 episoder som var bra.
Men, men, men….Bob!🙀
Bob i serien skremte vannet av meg. Og han ødela nesten et par år av min oppvekst.
Jeg var livredd denne mannen. For eksempel scenen dere ser på bilde over her. Det var jeg livredd skulle skje. Var jeg en plass der sofaen sto på gulvet slik, ja da ville jeg ikke være der.
I rundt to år måtte jeg ligge med hode under dyna når jeg skulle sove. Om ikke var jeg redd jeg skulle se Bob i fotenden av senga
Måtte jeg på do om natta kunne jeg ikke se i noen speil. Da var jeg redd jeg skulle se han. For han dukket jo ofte opp i speil i denne serien. Og de som har sett den, vet jo hvorfor
Vinduer var også store skrekken. Var jeg alene hjemme måtte jeg trekke alle gardiner for. Og jeg kunne i hvert fall ikke ha vinduet åpent
Nei, denne serien var ikke bra for et barn med livlig fantasi. Nå når jeg lette etter disse bildene, var det flere GIF der Bob kom klatrende over sofaen….🙀Æsj altså, må sove under dyna til kvelden🤣Nei da, han skremmer meg heldigvis ikke lengre. Og ikke er jeg mørkeredd lengre heller. Det var noe man vokste av seg heldigvis.
Har du en serie eller film som skremte vannet ut av deg i oppveksten?
Ja, i dag blir husets lille dame hele 15 år🥳Min jobb som bonuspappa er jo å gi henne et godt utganspunktet for voksenlivet. Lære henne det hun trenger å lære etc. Men min jobb som bonuspappa er også å flaue henne ut litt. Noe jeg stadig klarer uten at jeg prøver engang. Rart det der🤔
Mina er den i huset som er mest lik meg. Om vi ser vekk fra humoren da, hun eier ikke humor. I hvert fall ikke god humor🤣men hun liker og ha en plan for ting. Hun passer klokken og kommer alltid presist til ting. Det er kun hun og meg som gjør i huset vårt. Hun er ekstremt skoleflink. Og har spørsmål om alt mellom himmel og jord. Å være litt nysgjerrig gir også egenlæring.
Vi har lange diskusjoner om ingenting. Og jeg klarer å fyre henne opp med et lite knips. Og hun går på limpinnen hver eneste gang, og da er vi i gang. Jeg kan for eksempel si at vi hadde en mye tøffere oppvekst. Alt blir lagt til rette for de og de blir sydd puter under armene på. Skrivefeil har de jo ikke, for de bruker Autokorrekt på skole-pc😜Da blir det gøy vet du, og hun hisser seg sååå opp. Som et lite hissig lemmen🤣Kokkefruen bare kobler oss ut, for hun henger ikke med på diskusjonen. Hun blir ør bare av å høre på oss. Ja, det skjønner jeg godt🤣
Mina driver med dans og korps på fritiden. Hun er glad i dyr og hun liker å gå tur. Hun er sær i matveien og er stadig skeptisk til hva jeg lager på kjøkkenet. Hun har en STOR uvane med å si æsj til mat. Noe hun får høre rett tilbake hver gang hun sier det ordet🤣
Mina sa før jul: «Nå som du er blitt «litt kjendis», kan du ikke gjøre meg populær»😂 Dere har jo fått bli godt kjent med hele familien gjennom bloggen. Men jeg gir Mina den oppmerksomheten hun ønsker seg i dag. Hun kommer ikke til å være fornøyd med bilder eller tekst uansett. Og min jobb å gjøre henne flau, er utført.
Mina har ikke veldig stor tålmodighet uansett hva det gjelder. Der er hun nok veldig lik meg også. Tålmodighet er en dyd som vi mangler, men sånn er det.
Mina blir fort litt sur også, og det kan innimellom være litt gøy. Sarkasme og ironi har ikke helt sunket inn hos ungdommen ennå. Og det utnytter jeg selvfølgelig til det fulle.
Mina er jo 99% gladjente da. Vi har det mye gøy sammen, uansett om hun har dårlig humor. Hun glimter jo til innimellom da.
Vi er jo veldig stolt av henne og alt hun får til♥️Det trur jeg også hun vet. Mina er en liten badenymfe som nesten er like mye i vann som på land, om sommeren. Som ungdommer flest, elsker hun å ta bilder av seg selv. Det gjør jo de to yngste her hele tiden. Fikser på luggen 100 ganger i timen, for å ta bilder. Så tar de bare bilder av halve fjeset etc. Skjønner ikke helt det der jeg. Er nok for gammel😜
Tar vi bilder av henne er hun sjelden fornøyd🤣Kanskje vi også skal begynne å ta bilder av halve henne. Slik som under her🤔
Ja, de barna de barna. Nå får hun i hvert fall en liten hyllest her på bloggen. Og vi alle sammen gratulerer henne🥳🥰Og håper hun får en fantastisk feiring. Hun er ikke hos oss denne uken, men vi får ta en ekstra feiring på mandag. Hun har sikkert ikke noe imot det🥳
For tredje år på rad så selger jeg juletreet vårt. Tre år, blir en tradisjon det. Dette er et frittstående og vilt voksende tre. Ikke oppvokst i et juletreoppdrett, og solgt på torget.
Har gitt mye kos & glede. Lyst opp stuen vår i 17 dager. Selges uten pynt & lys da vi har bruk for dette selv om 11 mnd. Så pynten har jeg tatt av i dag.
Noe montering behøves, men jeg har gjort det enkelt for dere.
Jeg har demontert det klart for kjøper. Greiner er i pose og barnåler i egen pose. Jeg har lagt alt på utsiden, klart for transport. På denne måten drysse det ikke i bilen når du henter det.
Alternativ bruksområde:
Treet kan ev.brukes som insekthotell, kløpinne, sverd, spyd, slagvåpen, pynt eller du kan spikke deg noe fint. Barnåler er fin dekorasjon på middagsbordet som tannpirkere.
Litt om selve treet:
Treet er ca. 220 høyt. Vekt er jeg litt usikker på, men ikke så veldig tungt lengre. Var mye tyngre med pynten på.
Treet er vokst opp lokalt her i Lunde/Telemark. Oppvokst i skogkanten ved en traktorvei. Veien skiller vår skog fra naboens. Og dette treet vokste på naboens side. Mannan var snill og lot meg felle det.
Har fått mye frisk luft og vann. Har nok sett sin del av traktorer og folk på tur på denne veien.
Lang slank stamme fra ene enden til den andre. Var mye større før jeg hogde og trimmet det. Skulle liksom få plass i stua også. Det resterende jeg trimmet bort, har jeg også tatt vare på. Så du får også de greinene med på kjøpet.
Grønt og fint og har hatt et flott liv, det er jeg ganske sikker på.
Sprer fortsatt mye glede (og barnåler)
Limtube følger med. Et morsomt puslespill for noen som har lyst på et lite prosjekt.
Har du mye fantasi, kan du sette det i hagen, eller på terassen, eller ved senga å forestille deg at du er på skogstur.
(Anbefales ikke å hogge ned til bålved da dette blir en kortvarig glede)
Treet drikker for tiden ikke vann og er litt dehydrert. Men du kan jo prøve iv.infusjon. Har du grønne fingrer er jeg sikker på at du fikser dette lett.
Jeg tar gjerne i mot bud, for vil ikke sette en prislapp på dette herlige treet.
Livet bak murene er litt spesielt. Det blir fort et eget lite samfunn der inne. Det er 18 år siden jeg var bak disse murene. Ja, jeg var der i hele 23 måneder. Her vil jeg ikke gå spesifikt inn i ting som skjedde bak murene. Må huske at jeg var ikke alene der. Der var en god del mennesker, både kjente og ukjente for dere. Derfor er dette mer generelt om hvordan det var bak murene.
De første ukene jeg var der måtte jeg innom noe som heter a-avdelingen. Her satt man 23 timer på en celle. Man fikk 1 time lufting i en betongkloss. Man fikk gå ut i gangen for å hente mat når det var servering. Så inn på cella bak lås og slå igjen. Tiden går det meste til tv-titting og soving.
Etterhvert fikk jeg flytte opp til c-avdeling. Dette er et bygg med flere små (skal vi kalle det leiligheter) Det var 7 slike små leiligheter. Vi var 6 personer inne på min. Der er en celle for hver. Det er et langt spisebord. En liten sofagruppe og tv. Og et lite kjøkken. Vi var selvfølgelig innelåst inne på disse «leilighetene»
Vi ble låst ut fra cella på morgenen for å smøre oss frokost. Noen gikk på jobb, og de som ikke hadde jobb eller ikke ville. Måtte tilbake på cella igjen. Da måtte du tilbringe noen timer der inne. Du slapp en liten tur ut til lunsj, så inn igjen. Da satt du der fram til middag.
Om du hadde skole eller jobb på mekken, kjøkken, vasking, vaskerom eller snekkerverksted. Så var du der hele dagen fram til klokken 14 trur jeg. Akkurat klokkeslett kan jeg huske litt feil. Ganske mange år siden.
I starten jobbet jeg på mekken. Der satt jeg på en stol og klinket hjul. Altså små hjul som er under storhusholdningsutstyr. Et hjul skulle inn i feste, en bolt igjennom og den skulle klinkes fast med en liten hammer. Man lagde noen hundre av disse om dagen. Etter noen dager rykket jeg opp i gradene. Da fikk jeg borre hullene i disse festene. WoW tenker du nok nå. Så heldig! Ja, du kan jo si. Dette var virkelig givende arbeid. Men noe å henge fingrene i. Man satte små mål og prøvde å slå sine egne rekorder hver dag. Man var sammen med mange andre, og fikk pratet og tullet. Mye bedre en å være inne på en celle.
Etter et par uker fikk jeg jobben jeg hadde søkt. Den mest populære jobben i fengselet. Kjøkkenet😁Det gikk kanskje litt fort pga at jeg hadde utdanning fra før og hadde jobbet flere år som kokk. Vi tjente også 2-3 kr mer en de andre per dag. 2-3 kr ekstra er mye i fengsel. Vi hadde rundt 57 kr per dag. Dette var penger du fikk handle for 1 gang i uken. Da fyller man ut et bestillingsskjema. Så fikk man en pose på avdelingen dagen etter. Det var ukas høydepunkt. (Etter hvert fikk vi også bruke litt private penger i uken, 300 kr trur jeg det var)
Mange var med i et matlag. Altså i vår lille leilighet. Da samkjørte vi bestillinger, så lagde vi felles mat på kveldene. Byttet på hvem som lagde mat. Det var alltid koselig. Ja, vi fikk jo middag av fengselet også. Men det var litt tidligere på ettermiddagen.
Fra 17-18 var vi alle innelåst. Da hadde betjentene pause. Og fra klokken 18 ble vi låst ut og fikk være ute i leiligheten til 20.30
Noen ganger i uka var det også 1.5 time trim på kveldene. Det var vekter, spinning, ballspill etc. Det var også dager for bibliotek. Der kunne det hende at vi fikk se en film.
Besøksdager var alltid koselig. Da kom familie på besøk. Da fikk vi en time innelåst på et besøksrom. De hadde som regel med noe godt å spise. Sjokolade, brus, baguetter etc. Så fikk vi servert kaffe fra fengselet. Men var alltid trist når de dro igjen. De fikk dra ut i verden, og vi måtte bli bak lås og slå. Ja, var ikke synd på oss. Er jo straffen for det vi hadde gjort. Først måtte vi strippes naken foran to betjenter. Ja, av og til også knebøy. Var for å se om noe spratt ut. Smugling er jo selvfølgelig et stort problem.
Det var også flere kurs i fengselet. Jeg gikk på et par av de. Det ene var et ny-start kurs. Altså hvordan vi skal starte på nytt når vi kom ut. Søke på leilighet etc etc. Så var det et ATV-kurs. Nei, skulle ikke lære å kjøre firhjuling. ATV står for alternativ for/til vold. For oss som var dømt for vold, så tok vi dette kurset. Skulle lære å unngå og bruke vold. Da satt vi i ring på sakkosekker, og snakket om vold. Det var mer en skryteklubb syns jeg. Der den ene skulle overgå den andre i hva de hadde gjort. Men, jeg måtte gå der. Så hadde ikke noe annet valg.
Uansett hvor man beveger seg innenfor murene, så blir man fulgt med. Og slik må det jo selvfølgelig være. Det var ikke overvåking inne på celler eller i vår lille leilighet. Utenom det var det vaktposter/rom. Vakttårn og kamera. Skulle du gjennom en dør eller port. Ja, da ble det låst opp for deg fra vakttårn eller rom. De fulgte alle med kamera og hadde full oversikt. Høres ut som en gøyal jobb, men noen måtte jo ha den også.
Innimellom ble jeg låst ned på kjøkkenet utenom arbeidstiden. Da lagde jeg mat privat til noen ansatte. Det var bursdager, konfirmasjoner etc. Jeg lagde som regel koldtbord. Fikk en pakke tobakk i betaling.
Det var to luftegårder i fengselet. En stor fotballbane med benker rundt. Her ble det fotball, kortspill eller bare å gå rundt banen i en time. På den lille luftegården var det sandvolleyball-bane. Og benker rundt. Så det samme ble det her. Ballspill, kort eller bare å gå.
De to store avdelingene var jo avskilt på hver luftegård. De eneste gangene alle var sammen, var i gym salen eller felles grilling på sommeren. Det ble også avskilt på slutten når jeg var der. Skulle ikke være mer kontakt mellom avdelingene.
Skjedde det noe spesielt i fengselet, ja da ble vi låst inne. Jeg hadde utsikt ut mot inngangen. Og var det bråk i fengselet kunne jeg se anti-terror gruppa komme. Ja, det er fengselets egen lille gruppe på 8-10 mann. Da kom de kjørende opp mot inngangen i full fart. Så stormet de ut med ishockey-drakter, hjelmer, batonger og skjold. Her skulle de jaggu få satt folk på plass. Jeg slapp heldigvis unna slikt. Er jo bare å oppføre seg det, så går det bra.
Det var jo episode med selvmord i fengselet også. Stakkar fengselsbetjenten som låste opp den døra på morgenen. Da gikk alarmer og ingen fikk komme ut av cellene sine. Vi ble sittende i timesvis uten å få vite noe. Ingen fikk gå på jobb. Ja, hele fengselet stoppet opp. Det var utrolig tragisk at noen måtte ty til dette skrittet. Denne personen hadde hengt seg selv inne på cella. I dørhåndtak på badet. Da trur jeg viljen for å dø var ganske sterk. Utrolig trist var det uansett.
Det hendte også at vi hadde sandvolleyball-kamper mot andre fengsel. De kom selvfølgelig dit, slipper ikke oss ut fra høysikkerhetsfengsel vel. Vi hadde også eget bedriftslag i fotball. Der var jeg keeper. Da kom bedriftslag inn i fengselet og spilte mot oss. Dette var en gang i uka i sesongen. Og vi var utrolig god kan du skjønne. Nei, er ikke voldelige kamper bare for at vi er straffedømte. Det var vanlige regler og dommer selvfølgelig. Første sesongen jeg var med fikk vi 2.plass i serien. Året etter fikk vi 1. plass. Jeg slapp inn ett mål på en hel sesong. Her snakker vi grusing. Og ved to anledninger klarte jeg å knekke to neser. Nei, ikke på motstander eller meg selv. To fra mitt eget lag faktisk. Begge var uhell da og skjedde inni feltet da flere hoppet opp etter ballen.
Bedriftsfotball var kjempegøy da. Og noe vi tok seriøst. Her leker vi ikke ball. Det gav vel også oss innsatte en mestringsfølelse. Vi samarbeidet og seirer. Ingenting er vel bedre en det.
Jeg husker dagen jeg ble løslatt. Da ble jeg låst ut fra resepsjon, en søppelsekk med klær i hånda. Gikk alene ned mot de gedigne portene. Så hørte man beeeeep og døra gikk opp. Så gikk man noen meter til. Beeeep sa det, og neste port ble åpnet. Da var jeg utenfor portene. Måtte gå 50 meter til, beeeep sa det. Så låste de opp den ytterste porten i gjærde. Jeg var endelig friiiiiii etter 23 måneder.
Husk at dette er 18 år siden. Jeg forteller fra hukommelsen. Ting i fengselet kan ha forandret seg nå. Tiden står ikke stille der inne heller.
Ja, vi ble godt advart i går. Tv 2, Nettavisen, Dagblad, VG, Telemarksavisa, Varden og vår lokale Kanalen. Ja, det var farevarsel oransje nivå. Farevarsel for at det kommer snø i Norge 4. januar. Det hadde jeg aldri trudd. Å herregud for et kaos det har vært på veiene i dag.
Jeg er ikke glad i snø i det hele tatt!
Da jeg sto opp i dag var det ikke så ille. 8-10 cm med nysnø bare. Heldigvis skulle vi ikke kjøre jentungen, så slapp å måke fram bilen klokken 07.
Så begynte det å snø tettere og tettere. Klokken 10 måtte jeg ut å måke første gang. Ikke helt i form, men fikk hostet meg igjennom det.
Etter en halvtime måtte jeg ut en tur igjen. Det la seg fort, og jeg måtte ha bilen klar. Skulle jo på butikken.
Under snøen var det selvfølgelig glatt is. Så da klarte jeg å falle pladask. Om jeg ikke hadde vondt i hofte og kne fra før…ja, da har jeg det i hvert fall nå. Berget heldigvis telefon som lå i den lomme som traff bakken. Sånn kan det gå….var ikke lårhalsen som gikk i det minste🤣
Svigerfar er traktormåkeren på gården, og han var på jobb. Så da måtte jeg bruke bilen som snøplog ut av gården. Selv med 4•4 hadde jeg litt problemer. Måtte ha tre forsøk for å komme meg ut på veien.
Og kan ikke skryte av brøytingen i Lunde på formiddagen. Det lå 20 cm på veiene og i enkelte kryss var det 40 cm med snø. Bare å kjøre hjemmefra til sentrum var en utfordring. Sentrum var ikke noe bedre. Der trur jeg brøytemannskapet hadde nok å henge fingra i.
Da jeg kom hjem parkerte jeg inntil trappa. Måtte passe på stakkar bilen i snøværet. Nei da, må flytte bilen så traktoren kommer forbi.
For når svigerfar var ferdig på jobb, var det ut å brøyte. Snøen som lavet ned ble mer og mer våt, og la seg som 2 mm islag på hele bilen. Skulle nesten ikke få opp dørene når jeg skulle rygge den tilbake på plass. Cian var ikke mye imponert over været nei. Var best å holde seg på trappa syns han.
Nei, i dag var ikke dagen for å kjøre. Og mer snø skal det komme fram mot helga. Før det går over til regn fra søndag. Så da forsvinner vel de 40 cm vi fikk i dag.
Skulle tru at jeg som er oppvokst i Finnmark liker snø. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg hater snø! Man bor jo ikke i Finnmark for at man elsker snø, men den er en god grunn for å flytte. Jeg er mer sommerperson jeg. Trives når gresset er grønt og man i det minste kan se det.
Så i dag var en dag med mye skuffelse. Snøskuffe i hvert fall
Ja, hvorfor ble jeg kokk. Det var ikke slik at jeg drømte om det fra jeg var liten gutt. Var ganske så blank på matlaging, og ikke mye jeg lagde av mat hjemme. I 8 klasse og sikkert starten av 9. klasse ønsket jeg å bli frisør. Da måtte jeg flytte fra Kjøllefjord til Lakselv. Og hvem ønsker å bo i Lakselv🤣Nei da, bare tuller. Lakselv er en fin gate det. Som det er på småplasser, så må man flytte vekk for å gå på skole. Jeg hadde fått et tilbud om skoleplass i Namsos. Siden jeg var svømmer på denne tiden. Der kunne jeg ta utdannelsen og det var trening inkluder i studietiden. Men å flytte fra Kjøllefjord og halvveis sørover, var heller ikke noe som fristet. Jeg var også litt lei av svømming på denne tiden. Jeg var mer opptatt med å være sammen med venner, fest osv osv..Ja, dere skjønner.
Alle mine venner skulle til Honningsvåg på skole. Og det kunne ikke jeg gå glipp av. Tenkt alt de ville oppleve i festerkommune nummer 1 på den tiden. Så da ville jeg også dit. Jeg måtte først finne noe jeg ville søke på. Skole var ikke så seriøst for meg på den tiden. Vi var tre kamerater som valgte kokkelinja i Honningsvåg. De andre vennene tok andre linjer. Jeg tenkte at kokkeskolen kunne jo ikke være så vanskelig. Så feil tok jeg.
Jeg hadde heller ikke den største interessen for skolen imens jeg var der. Og tok nok ikke det så veldig seriøst. Første året sluttet jeg i januar. Hadde ikke rå til å gå der lengre. Den gangen fikk vi all stipend utbetalt på høsten og i januar. Jeg brukte selvfølgelig de pengene på noen dager.
Da dro jeg tilbake til Kjøllefjord og rodde fiske med en sjark.
Jeg søkte meg på nytt til Honningsvåg neste skoleår. Tilbake til kokkeskolen (Hotell og næringsmiddelfag) Tok den kanskje bittelitt mer seriøst, men mye fravær. Så rett før eksamen på våren. Fikk jeg vite at jeg ikke fikk ta eksamen, for mye fravær.
Men dere har jo blitt litt kjent med meg, og dere vet at jeg ikke gir opp så lett. Så neste skoleår var jeg tilbake i Honningsvåg og samme linje. Denne gangen gikk det lettere. Og jeg seila gjennom første året og andre året.
Jeg var ennå ikke helt overbevist om mitt eget karrierevalg halvveis på andre året. Ville jeg egentlig dette? På vinteren andre året skulle vi ha en uke utplassering. Og jeg valgte Havøysund Hotell som min plass denne uken. Der møtte jeg en fantastisk gjeng. Jeg lærte mye denne uken og stortrivdes på et hotell kjøkken. Så først her kom den skikkelige gnisten i meg. Jeg trivdes så godt der at jeg søkte om lærlingplass der også. Dagen etter skolen var slutt i juni, var jeg på plass i Havøysund. Der var jeg lærling i to år. Lærte utrolig mye av flotte folk.
Jeg tok ikke fagbrev etter endt lærlingtid. Jeg gjorde jo litt sprell der, som dere vet endte opp med en lang fengselsstraff. Dette har jeg skrevet om før. Om du vil lese det, finner du det i linken her:https://tomsmatprat.blogg.no/jeg-har-sonet-min-straff.html
Jeg tok mitt fagbrev i Skien fengsel. (2004)Den første i norsk fengsel som tok restaurantfagbrevet og ikke institusjon.
Så det var en lang og kronglete vei jeg måtte gå, for å bli kokk. Men her er jeg ennå, og har glede av å gi dere oppskrifter på masse god mat. Selv om jeg ikke kan jobbe fullt som kokk lengre, på grunn av helsa. Kan jeg i hvert fall lage mat hjemmefra og oppskrifter til dere. Så takk for det🥰
