I dag er det 31. oktober 2022
Vi skal 11 år tilbake i tid i denne lille historien.
1.11.11 altså for 11 år siden skulle min daværende samboer og jeg tvangsinnlegges på Borgestadklinikken i Skien. Vi bodde da på natthjemmet i Porsgrunn. Vi hadde store rus og helseproblemer, derfor tvangsinnlegge.
31. oktober var siste dagen jeg ruset meg. Daværende samboer ville stikke av. Hun ville ikke på avrusning, men jeg gav henne egentlig ikke noe valg.
Jeg hadde ventet flere måneder på denne datoen og hadde kjempet for å bli innlagt. Når det er så lange køer for å komme inn på slikt, skjønner jeg hvorfor mange gir opp. Vi var langt bak i køen vi også, men jeg visste at ingen av oss ville overleve den ventetiden.
Så jeg kjørte på og ruset meg så mye at det ble fare for liv og helse. Altså mitt liv og min helse. Det var eneste måten jeg kunne rykke fram i køen på. Da ble det tvangsinnleggelse under den paragrafen. Og det reddet livet mitt. Jeg måtte altså kjøre meg i grøfta for å få hjelp. Er ganske utrolig i et land som Norge.
Så i dag for 11 år siden var siste dagen med narkotikarus for oss begge. Dagen gikk med på å pakke sammen rommet vårt på natthjemmet. Frakte ting til et lager der vi hadde alle tingene våre fra huset vi før bodde i.
Dagen gikk også med på å motivere daværende samboer, slik at hun ikke skulle stikke av.
Ikke det at hun hadde kommet seg så lang. Med hjerteproblemer og kols, klarte hun kun å gå 10 meter. Da fikk hun ikke puste og holdt på å svime av. Hun trengte denne innleggelsen mer enn meg. Hun hadde gitt opp egentlig. Hun hadde vel skjønt at hun ikke hadde lange levetiden igjen. Vi snakket aldri om det da. Enkelte ting var greit å holde kjeft om på den tiden.
Vi var våken hele natta, når man tar amfetamin sover man ikke. Da er alle celler i kroppen på høygir. Tidlig morgen den 1.11.11 ble vi kjørt til klinikken. Der ventet 3 uker med avrusning før vi skulle bli sendt videre. Det som var planen for oss var 3 uker avrusning, 6 måneder opptrening på et opptreningssenter i Moelv/Hedemark, for så ett år på et senter for rusmisbrukere. Der lærer man hvordan man skal klare/takle å komme tilbake til et normalt liv igjen.
Jeg syns dette var drømmen. Endelig skulle jeg klare å bli rusfri. For det gikk jo ikke når man bodde på gata. Da var absolutt alt og alle imot deg. Og selv jeg hadde ikke klart det. Hadde det vært enkelt, hadde vel kanskje fler gjort det. Nei, denne reisen måtte til.
Etter som dagene gikk på avrusningen tok jeg litt og litt av livet tilbake. Som jeg har fortalt dere tidligere om subutex. Så styrte jo den mer av livet mitt en jeg visste. For dere som ikke har lest det, så finner dere link her:https://tomsmatprat.blogg.no/hvordan-var-livet-pa-subutex.html
Jeg la på meg 10 kg på de tre ukene. Fikk endelig i meg mat. Mat og søvn er mangelvare når man bruker amfetamin. Det er de to siste tingene du tenker på.
Under oppholdet på klinikken kom også barnevernet inn i bilde. Dere vet jo at jeg har en sønn. Han flyttet til min mamma lenge lenge før dette. Det var en frivillig plassering. Han kunne jo ikke bo hos oss. Barnevernet forlangte at vi skrev under på at de overtok omsorgen for guttungen. Han skulle fortsette å bo hos min mor og stefar, men vi ville ikke ha noe ansvar lengre. Om vi ikke hadde skrevet under på denne, ville det stått at vi mistet omsorgen for han.
Jeg hadde ett mål under denne reisen. Det var å bli rusfri og ta livet mitt tilbake, slik at jeg kunne få guttungen tilbake. Jeg hadde fortsatt foreldreansvaret, men det var det eneste. Imens vi tok denne reisen hadde mamma den daglige omsorgen for guttungen.
Det var en lang reise, men en god reise. Helsa ble bedre, formen bedre, normal kroppsvekt etc.
Etter de 3 ukene på avrusning og 6 måneder på opptrening, følte jeg meg så sterk nok og sikker nok på at dette gikk bra. Så vi takket nei til det året på dette hjemmet som var bestilt plass på for oss.
Vi fikset oss plass å bo i Moelv, trengte ennå litt tid vekke fra Telemark. Det dummeste man gjør er å flytte rett tilbake til samme plassen. Da er veien veldig kort tilbake til der man var.
Min samboer på den tiden fikk oppleve 7 måneder ute i det fri, rusfri, før hun døde på toalettet hjemme hos oss. På 37 årsdagen sin.
Da var jeg alene igjen, og kunne konsentrere meg om kun meg. Man kan ikke putte under en stol at det var dobbelt så tungt for meg og måtte holde to personer oppe. Jeg var jo klar over at hun før eller siden ville dø, det bare skjedde litt fortere enn jeg hadde regnet med. Det var ikke mye til liv hun hadde. Hun klarte ikke gjøre noen ting, så realistisk sett for hennes del, så var nok det greit at hun slapp å oppleve av helsa ble verre enn den var nå.
Så i dag for 11 år siden var siste gang jeg ruset meg på narkotika. Helt utrolig at det har gått 11 år. Så fantastisk! Det er virkelig et liv jeg ikke unner noen. Det skulle vært lettere å få hjelp i Norge. Ett av verdens beste land å leve i, men så dårlig på mange områder. Norge klarer ikke ta vare på sine egne engang.
Jeg er en av de få som klarte å bli rusfri heldigvis. Og skulle ønske at så mange flere klarte det. Men man klarer det ikke uten hjelp og oppfølging etterpå. Her kan Norge bli så mye bedre.
1.11.2017 er også en dato jeg husker. For det er datoen jeg fikk ny hofte. Så i morgen feirer høyre hofte 5 årsdag🥳Ikke hofte det skjer😜
Nei, i dag er det Halloween folkens🎃Og som vanlig må vi jo ha en liten Halloweenfeiring hjemme🧛🏻Bitt en tradisjon det🧛🏽♂️Ha en fantastisk dag👻
