Da er det en uke siden kokkefruen og jeg giftet oss. Om du først vil lese om det, finner du det HER
Det har vært litt av en uke, om jeg får si det selv. Noen rolige hvetebrødsdager har det ikke vært. Det var en fantastisk dag sist fredag. Endelig ble kokkefruen og jeg ektefeller. Det er jo noe vi har ventet på en stund.
På lørdagen lagde våre to yngste ungdommer lunsj til fruen og meg. Det var jo kjempesnilt av de.
På ettermiddagen kom vår andre hund hjem. Mille hadde vært på løpetidsferie, men etterbrunsten var ennå meget fristende for Cian. Så her ble det liv.
Hundene måtte vi holde på hver sin kant av huset. Det var mye piping og bjeffing. Å få slappet av ble nesten umulig. Så kvelden gikk til å holde hundene rolig. Mille hadde også den morgenen skadet den ene forlabben sin. Vi trudde det var en strekk i skulderen, noe hun har hatt mange ganger. Så hun hadde også litt vondt for å gå. Hun hinket seg framover. Litt svak i bakbeina har hun vært en stund. Noe som kommer med alderen.
Den natta ble det ikke mye søvn på oss. Yngstejenta hadde Mille på sitt rom. Kokkefruen lå på motsatt side av huset med Cian. Og han peip hele natta, så der ble det ikke et sekund med hvile.
Midt på natten kom guttungen inn til meg. Han hadde spydd ut hele gulvet på rommet sitt. Han fikk ligge sammen med meg i senga. Så fikk kokkefruen vaske rommet når hun sto opp. For slikt klarer ikke jeg. Da blir det mer spy på gulvet, for å si det sånn. Det ble fortsatt ikke noe søvn den natta. For guttungen spydde gjennom hele natta og utover dagen.
Fikk også beskjed om at svigermor lå rett ut på bøtta også. Jeg kjørte guttungen hjem til Langesund litt tidligere den dagen. En kjøretur fra helvete som han kalte det. Med hundeposer med spy i fanget. Så måtte jeg lufte han et par ganger på veien, stakkar liten.
Da jeg kom hjem igjen var den ennå fullt av liv med hundene. Det var virkelig et styr. Kokkefruen fikk gått en fin tur med Mille den kvelden. Hun haltet litt, men det gikk greit.
Mandagen var vi ennå veldig slitne. Det ble jo ikke mye tid til hvile. Jentene skulle reise til faren sin, så da ble vi alene med bikkjene. Mille hadde nå mer vondt i bakbeina. De ville ikke holde henne oppe, så vi la puter og tepper rundt i stua. Glatt å gå på gulvet, og var tungt å reise seg opp. Time hos dyrlegen fikk vi på onsdagen. Hun måtte nå bæres rundt. Da jeg lagde middag kom hun humpende ut på kjøkkenet. Hun brukte vel ett minutt eller to på 5 meter. Men hun ville ut til meg.
Hun og Cian kunne nå være i samme rom, så det hjalp jo litt. Men han måtte holdes litt styr på, for det kom noen rykk innimellom. Den natta sov vi alle 4 på samme rom. Kokkefruen var mye våken for å passe på Mille. Kokkefruen var også nå blitt sjuk. Med masse feber, vondt i hodet etc etc..Trur nok det var litt stressrelatert.
Tirsdagen var det litt mer liv i Mille. Man kunne se glimtet i øynene igjen. Hun var livlig og ville reise seg hele tiden. Kokkefruen var rundt ute på gården sammen med henne. Hun fikk virkelig utforsket og snuset litt. Men hun hadde vondt for å gå. Hun hoppet seg framover og kokkefruen bar henne litt. Mille var så glad, det var godt å se.
Onsdagen gikk alt i feil retning. På natta hørte vi hun hadde det vondt. Og det ble ikke bedre utover morgenen. Vi kunne ikke vente på timen hun hadde fått den ettermiddagen. Så kokkefruen dro i hui og hast til dyrlegen. Og som dere har fått med dere, så måtte Mille sitt velvære komme først. Så da måtte vi dessverre si adjø til jenta vår. Det var det beste valget for henne. Og nå slapp hun og ha mer vondt.
Resten av dag, kveld og natt var tung for oss her hjemme. Kokkefruen var utrøstelig, det var så vondt å se. I tillegg til at hun var sjuk, så måtte hun takle dette også. Det var godt når den dagen var over, for å si det sånn.
Torsdagen var litt bedre. Vi fikk snakket mye sammen. Og tok oss litt tid til å fordøye de siste dagers hendelser. Vi begge var fortsatt slitne etter en hektisk uke. Så det ble tidlig kveld på oss. Og vi fikk endelig en god natts søvn.
I dag er det fredag og helg folkens. Fiberfolka er her akkurat nå, og legger inn fiber. Da blir det tv igjen og skikkelig nett, så det skal bli godt. For nå har vi levd lenge med ekstremt dårlig nett.
Så i dag har vi vært gift i en uke gitt. Uka kunne kanskje godt litt bedre vel. Sammen er vi veldig sterke, så vi takler det meste. Satser på en rolig helg nå. Kanskje vi kan nyte det å være nygift. Ikke vært mange muligheter til det den siste uken. Kanskje det blir et glass med boblevann eller to…hvem vet.
Det å si adjø til dine kjæledyr er aldri enkelt. Uansett hvor lenge de har bodd sammen med deg. Et kjæledyr er jo et familiemedlem på lik linje med oss andre. De er jo våre små barn.
Å se sine små barn ikke ha det bra, gjør vondt langt inn i hjerterotaDyrenes velvære må komme i første rekke. Uansett hvor vondt det gjør. Det er vår jobb som hundeeiere. Det er et ansvar man får når man tar inn et kjæledyr.
De siste dagene har vi sett hvor vondt Mille hadde det. Hun fikk problemer med å gå. En vond forlabb, og to bakbein som sviktet mer og mer.
Etter å ha kviknet veldig opp på tirsdagen, var nedgangen desto større på onsdag. Hun ble fort dårligere utover morgenen. Og vi hørte hvor vondt hun hadde det. Hun hadde fått time hos dyrlegen på ettermiddagen, men vi kunne ikke vente så lenge. Så i hu og hast tok kokkefruen Mille med seg til dyrlegen tidligere på dagen. Jeg fikk sagt adjø til henne i bilen før de dro. Selv om tankene var inne på at muligheten var at det var adjø for alltid. Ville jeg ikke helt innse det der og da Men det ble altså adjø for alltid. Som vi fryktet var også beskjeden fra dyrlegen, at det beste var kanskje å la henne få slippe
Mille hadde jo en pappa til. Og de var svært så knyttet. Det er far til jentene. Mille fikk sovnet inn i fanget hos far og kokkefruen. Hun ble overøst med kjærlighet i sin siste stund. Slik hun har blitt i årevis. For mangel på kjærlighet har det aldri vært
Så nå sitter vi tilbake her med kun minner og bilder av en fantastisk hund. En hund full av liv og glede. Vi ble svært så knyttet Mille og jeg. Og hadde mange koselige kosestunder. Selv i går klarte hun å kose litt, selv om smertene kanskje var uutholdelig. Jeg hadde lagt puter på hele soveromsgulvet, slik at hun fikk ligge godt. Var nok vondt å ligge uansett da. Så når jeg våknet i går, hadde vi en liten kosestund. Jeg måtte fortelle henne at det skulle nok gå bra. Noe de neste timene ikke gjorde.
Det har vært noen tøffe dager. Og nå må jeg ta så godt vare på kokkefruen som jeg kan. Dette knuste henne virkeligI natt trur jeg hun har fått sovet litt. Noe som har vært mangelvare siste uken. Dette vil ta tid å komme over for oss alle.
Cian skjønner nok ikke helt det her. Men han skjønte Mille var syk, for han passet på henne de siste par dagene.
Det blir et tomrom etter henne. Var mye lyd og glede i den lille kroppen. Nå får vi ta en dag av gangen. Og minnene av Mille vil alltid være med oss
I går ettermiddag fikk vi Mille hjem igjen etter løpetidsferie. Hun fikk noen dager ekstra ferie pga vielsen. For alle hundeeiere vet hvordan etterbrunsten kan være. (Ja, bilde over er ikke fra nå)
Hun har klart å få en strekk i skuldra på ferien. Og da hun kom hjem, ville jo ikke Cian la henne være.
Han måtte vi ta sele og bånd på. Han styres kun av instinkt og drifter. Bjeffing, piping og traving.
Så vi måtte dele huset opp i soner. De kan ikke være sammen.
Yngstejenta har Mille på rommet sitt. Imellom der og stua har vi lukket to dører. Cian springer fram og tilbake, fram og tilbake…og piper
Ved leggetid måtte de ligge på hver sin kant av huset. Kokkefruen hadde Cian inne på eldstejenta sitt rom. Og der har det ikke blitt mye søvn på noen av de. For han har holdt på sånn hele natta.
Jeg fikk sove litt på starten av natta. Så ble jeg vekt av guttungen som sto ved siden av meg. Han hadde spydd ned hele rommet sitt og på klær han hadde på gulvet.
Han fikk ligge sammen med meg og en bøtte. Og han har spydd og spydd. Trur vi er oppi 13 ganger nå.
Cian har hørt meg når jeg har flydd ut og inn for å hente diverse til guttungen. Det har ikke gjort ting noe bedre.
6.30 sto alle sammen opp. Mille fikk vært ute på do, imens Cian og jeg var inne på et annet rom. Så var det tilbake til andre siden av huset med yngstejenta.
Guttungen har stumpet av på sofaen ved siden av bøtta.
Cian springer fortsatt fram og tilbake til døra. Og selvfølgelig piper.
Kokkefruen og jeg sitter på sofaen og prøver å holde øynene åpne
Jeg må få slappet litt av. Så jeg har funnet fram hørselvern. Jeg skal kjøre guttungen hjem i dag. Får ta med Cian da, så de andre får slappet av i 2-3 timer. Så betydningen av hvetebrødsdager er ikke eksisterende
Hvetebrødsdager er perioden rett etter bryllupet, da de nygifte tradisjonelt skal ha tid til seg selv, «og legge grunnen til hverdagens samliv.»
Ja, ja…sånn er det og ha barn og hunder. Ville aldri vært foruten heller
P.S: Guttungen snudde seg akkurat og sa: «Aaaaa…for en drittdag!»
Da var det gjort. Vi er nå gift og kokkerfruen er nå kokkefrue på papiret også. Og jaggu har hun ikke byttet etternavn også. Nå skal hun slite noen måneder med å venne seg til det.
Vielsen har vi ventet en stund på. Korona satte en brems på bryllupsplanene. Så spilte økonomi inn. Så skulle vi få giftet oss, måtte vi bare gjøre det enkelt. Måtte bare innse at det store gardsbryllupet måtte vi skrinlegge. Det satte på ingen måte noe demper på vår dag uansett. Litt kjedelig at ikke alt av familie, slekt og venner kunne komme da. Vi tar det igjen til sommeren med en stor gardsfest istedenfor. Da er ingen nevnt, og ingen glemt.
Så da ble det vielse istedenfor bryllup. Det var kjempekoselig det også. Ordfører ble rørt under vielsen, og det er jo koselig da. Hun syns det var så koselig å vie noen hun kjente. Ja, hun kjenner Heidi sin familie godt. Vi hadde kun barna, svigers og svigersøster tilstede. Ungene måtte jo selvfølgelig være med. Svigers var vitner og svigersøster var forlover. Min forlover er i syden. Koser seg i varmen, men regner med at de stikker innom når de kommer hjem.
Vielsesdagen startet med at jeg vekte Kokkefruen på senga med kaffe og en rose. Da var dagen igang.
Var en del gjøremål gjennom dagen. Kjøring hit og dit, på et forbanna føre. Ja, for været var ikke det beste.
Heidi skremte meg med ansiktsmaske, så jeg skremte henne tilbake. Med å ta barten. Det fikk hun ikke sett før vi sto i gamlebanken da.
Heidi og jeg var ikke sammen de to siste timene før vielsen. Hun var over hos svigers, og ble sminket av yngstejenta. Imens gjorde vi andre oss klar her hjemme.
Cian fikk ikke være med på vielsen, så han lå i bilen. Var over på 30 minutter, så gikk greit det. Om ikke hadde vi hørt han inn. For jeg hadde parkert bilen nærme gamlebanken. Litt oversikt måtte jeg ha.
I et lite lokale i gamlebanken foregikk vielsen. Og som sagt, var vi bare noen få til stede.
Nervene satte litt inn siste halvtimen før. Men så pass må det vel være. Under vielsen viste jeg ikke helt hvor jeg skulle ha henda. Så fiklet vel litt med de trur jeg. Uansett var det utrolig koselig. Litt fjas hører med selvfølgelig. Kan ikke bare være seriøs heller. Gift ble vi, og det er jo det viktigste.
Heidi fikk prøve sitt nye etternavn for første gang, da papirer skulle underskrives.
Så da var vi mann og kone. Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg nok sikkert.
Etter vielsen dro vi hjem til svigers. For der skulle vi ha middag. Svigermor syns det var stor stas at hun fikk lage mat til oss. Hun fikk litt hjelp av svigersøster da. Og maten var det ingenting å si på, annet en at den var nydelig.
Vi koste oss skikkelig utover kvelden. Da mørket senket seg på ankom også ektemann til svigersøster. Barna sov, så de ble bært fra bil til seng.
Litt kake måtte også til utpå kvelden. Jeg hadde visst plass til litt mer i en ellers så full mage
Det ble en kjempekoselig selv om det ble en liten privat vielse og middag. Rundt midnatt var vi ganske så slitne alle mann. Heldigvis hadde vi kun 50 meter hjem over gårdsplassen. Jeg glemte å bære Heidi over dørstokken når vi kom hjem. Påpekte ungdommen senere. Så der bommet jeg litt, men greit å spare knærne litt da. Ikke så mye jeg skal løfte…var ikke det en kjekk unnskyldning da.
Tusen takk til alle dere som var med på vår dag. Tusen takk for gaver. Og tusen takk til svigerfamilie som gjorde dette til en virkelig flott dag
Cian og jeg sto opp 5.30. En rolig start på dagen er viktig. Ikke vits å stresse seg opp pga en vielseDet står litt igjen som må fikses i dag. Skjorte må strykes etc. Guttungen og jeg skal en tur til Bø. Jeg må ha nye tynne sorte sokker Men det er det siste som mangler.
De som har sommerfugler i magen er heldig. Jeg har måker kjennes det ut som. Eller så er det 3 kopper kaffe som gjør seg gjeldene
Det er jo ikke noe bryllup vi skal ha i dag. Vi skal jo bare ha en liten vielse. Ordføreren som skal vie oss. Og kun en liten middag etterpå med barn og svigers. Så store selskapet blir det ikke. Det viktigste er at vi blir gift. Så får vi heller ta en stor sommerfest til sommeren.
Klokken 16 i dag skal vielsen foregå. Så da er vi gift sånn ca. 16.15 Føttene er god og varm. Så ikke noe å klage på der.
2 av ungdommene skal ennå på skolen i dag. Den tredje mobba de to andre, for han har fått fri. Guttungen hentet jeg i går. Vil kjøre minst mulig i dag. Og glad for det valget, med det snøkaoset som er på veiene…er i hvert fall det avisene skriverOg vi fikk jo farevarsel på tlf. Da må det jo være ille
Nå skal snart de andre vekkes. Da blir det full rulle før skolen…2 turer til skole og buss. Så må ut å måke fram bilen straks også. Er 1 plussgrad, så er ganske så vått det som laver ned ute nå.
Cian ligger uvitende ved siden av meg å snorker her. Han skjønner jo ikke hva som skal skje i dag. Han må også vente i bilen under vielsen. Og det er aldri populært. Han kan ikke være alene hjemme. Han er jo en pyseDa tisser han ned alt. Mille kommer ikke hjem før i morgen eller søndag. Så da blir det vel litt liv på etterbrunsten.
Nei dere. Jeg får gjøre meg klar til dagen. Vekkerunde straksHåper dere alle får en fantastisk dag
Nå ble jeg faktisk litt kald på bena. Får finne fram tykk sokkan trur jeg
Som mange kanskje har fått med seg har kokkefruen i huset fibromyalgi. Kokken har derfor spurt om jeg ikke kan skrive et innlegg om hvordan det er å leve med det
Det største og mest kjente symptomet ved fibromyalgi er kroniske smerter i muskler og/eller ledd. Jeg kan ikke lenger huske hvordan det er å ikke ha vondt noe sted. Akkurat i dag er det kramper i rygg og mellomgulv som er mest plagsomt. Men oftest er det armer og ben som er verst.
Det er også mange ulike typer smerter. Fra dumpe, murrende, sviende, stikkende, til de som kjennes ut som beinbrudd og forbrenning.
Man lærer etterhvert å bare leve med det, for man har jo ikke noe valg liksom
Som igjen fører til et annet symptom, som jeg hater mest, nemlig fatigue… “Alle kan føle seg sliten i blant” har jeg hørt flere ganger. Fatigue er ikke det samme som å være sliten. Det er en annen liga. Man blir vissen i kroppen, beina svikter. På det verste er det slitsomt å bare trekke pusten. For meg er det som om kroppen bare sier “Stopp! That’s it! Nå er det nok!” Og det av og til helt uten grunn også.
Det mest frustrerende er egentlig uforutsigbarheten. Man vet aldri hvordan formen vil være om en halvtime, senere på dagen, i morgen og iallfall ikke neste uke. Det gjør det vanskelig å planlegge noe. Men man må bare hoppe i det og håpe på det beste
Søvn er også litt vanskelig, da jeg ofte våkner flere ganger om natta pga smerter. Kan ikke lenger huske hvordan det var å våkne uthvilt.
Det er litt som å starte dagen med lavt batteri hver dag. Noen dager er det nesten flatt og av til helt tomt. Det gjør hver dag til en kamp for å få “energikabalen” til å gå opp
Jeg har ikke alltid vært syk.Jeg pleide å være en svært aktiv person. Som liten drev jeg med både håndball, gitar, bass og spesielt hest. Jeg begynte å jobbe ved siden av skolen som 15-åring. Har alltid vært glad i å jobbe og ha mange baller i lufta på én gang. På et tidspunkt jobbet jeg over 300 t i mnden over en lengre periode. Jeg ble mor første gang som 22-åring, mens jeg studerte. Da tok jeg ikke permisjon en gang. Minstemor ble født like før jeg var ferdig på allmennlærerstudiet, som det het den gang.
Jeg kan ikke helt sette fingeren på når jeg begynte å få vondt, for har alltid skjøvet sånt tull unna. Samtidig kan jeg heller ikke huske hvordan det var å ikke ha vondt noe sted. Vet iallfall at det økte på etter det siste svangerskapet med minstemor, da jeg også fikk bekkenløsning.
Men man fortsetter å bite tennene sammen og later som ingenting. Jeg hadde i tillegg noen psykiske traumer, som jeg i dag vet er ptsd, som jeg også dyttet langt inn i skapet.
Greia er vel at man kan ikke skyve ting unna for alltid, på et tidspunkt er strikken tøyet for langt og man får hele dritten slengt i fjeset med desto større kraft.
Så fra å være i 100% stilling som kontaktlærer på ungdomstrinnet, aktiv i politikk og valgkamp, engasjert 2-barnsmor og husmor i et hus under oppussing, gikk jeg på en kjempesmell, som jeg brukte mange år på å komme meg fra. Og fibromyalgien blomstret opp.
Overgangen er derfor stor til livet mitt i dag. Hvor jeg må planlegge hver minste lille ting mtp fatigue, hvile etc
Det tar tid å innse at livet ikke ble helt som man hadde tenkt. Det er en slags sorg, som man ikke helt kommer over. Alle drømmer og planer som det ikke ble noe av. Jeg savner veldig å være en del av et fellesskap, ha kollegaer, venner og et sosialt nettverk. For på tross av diverse diagnoser, så er jeg jo fremdeles meg selv. Engasjert mamma er jeg også fremdeles. I tillegg til å “legge meg oppi” alt ungene driver med, er jeg akkurat nå også klassekontakt, med i FAU og 17.mai-komitéen. Siden jeg jo er hjemme på dagtid, har jeg også hatt gleden av å få være med på juleverksted, grøtlaging, påskelunsj, kjøring til skidager og en og annen skoletur. Så på én måte er jeg heldig, som har hatt muligheten til å være med på slikt i ungenes liv. På en annen side er det grenseløst trist og frustrerende å måtte plutselig bli hjemme fra f.eks. en av ungenes danseforestillinger, kunstutstillinger eller fotballkamper, fordi kroppen plutselig slår seg tverr. Akkurat det kommer jeg nok aldri til å innfinne meg med.
Følelsen av å være fanget i egen kropp er ikke ålreit. Hodet vil masse ting, men kroppen er slett ikke enig. Adhd og fibromyalgi er rett og slett en sadistisk kombinasjon.
Men nå har jeg jo samtidig vært usannsynlig heldig, som, på tross av dette, traff min absolutte sjelevenn og nå ektemann, Tom Martin
At vi begge har vårt å plages med, er på en måte en fordel også. For vi skjønner begge hvordan det er å leve med kroniske sykdommer og plager. Og man får en annen forståelse for ting, når man har opplevd litt av livets skyggesider. En livserfaring om du vil. Og siden vi begge er både sta og optimistiske, så graver vi oss ikke ned i elendigheten, men prøver alltid å gjøre det beste ut av ting som de er
Ei klok tante sa en gang til meg at det viktigste er å finne en som “løfter meg”, og det gjør han så absolutt Så, selv om det ikke kan bli det store, flotte bryllupet, jeg en gang drømte om, så blir det en koselig og romantisk seremoni med våre tre flotte ungdommer til stede. Og jeg gifter meg med min beste venn og livspartner
Han har skrevet et innlegg om hvordan det er å leve med meg. Det kan du lese HER
«You’re Not You When You’re Hungry» fra Snickers reklamen stemmer på en prikk, når det kommer til meg.
Ofte får jeg høre fra de andre i huset, at jeg kanskje burde spise noe. For de merker det, ikke jeg merker. Jeg blir svært så grinete og tålmodigheten blir veldig kort, når ikke jeg har spist på 3-4 timer. Ja, jeg er et matvrak.
Jeg kan ikke huske at dette var et problem da jeg var yngre. Det merkes kanskje litt bedre nå, jeg vet ikke.
Når jeg blir sulten, så skyter jeg sarkasme fra hoftene. Ja, til og med en spydig kommentar eller to kan falle ut av megJa, jeg vet at det ikke høres ut som megDet eneste jeg merker, er at jeg blir kvalm etter 3 timer uten mat. Da må jeg ha noe å spise.
Når jeg lager mat til selskaper, glemmer jeg å spise. Kan fort jobbe 6-7-8 timer uten mat. Jeg klarer ikke spise når jeg har oppdrag. Kokkefruen minner meg hele tiden på det da. For er jo hun som merker det best. Lavt blodsukker nå, kan jeg høre fra henne.
At jeg er baksetesjåfør når hun kjører, det kan jo også forekomme. På vei hjem fra et forbanna kjøpesenter eller noe. Det rumler og tumler i magen. Da kan det komme en spydig kommentar på kjøringa hennesKvinnfolk bak ratte altså
Akkurat tålmodighet har jeg ikke flust av fra før. Så man kan jo tenke seg hvordan den blir når jeg er sulten. Sarkasme er en del av min talemåte, men blir en liten spydig undertone der når jeg er sulten.
Jeg kan jo ikke være den eneste som har det slik vel? Hvordan er du når du er sulten?
Da var det fredag, og det er kun 1 uke igjen til vielse. Selv om det er mange minusgrader ute, har jeg ikke kalde føtter. De holdes varme med tykke sokker.
Om en uke er jeg gift skal du vite. Ja, det er noe haren i reveenka ville sakt.
Reveenka er et av mine favoritteventyr fra barndommen. Den er jo bare helt konge. Nå skal jeg ikke sammenlikne haren med meg da. Jeg sporer bare litt av her.
Haren som hadde vært gift
Det var engang en hare som var ute og gikk i det grønne. “Å, hurra, hei og hopp!” skrek han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortetter og sto på to-ben i groen.
Så kom det en rev luskende.
“God dag, god dag!” sa haren. “Jeg er så glad i dag, for det jeg har vært gift, skal du vite,” sa haren.
“Det var vel det da,” sa reven.
“Å, det var ikke så vel heller, for hun skåret hardt på hornene, og så var det et troll til kjerring jeg fikk,” sa han.
“Det var ille det da,” sa reven.
“Å, det var ikke så ille heller,” sa haren, “for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde en stue.”
“Det var da vel det,” sa reven.
“Å, det var ikke så vel heller,” sa haren, “for stua brant opp, og alt det vi eide.”
“Det var da riktig ille,” sa reven.
«Å, det var ikke så ille enda,” sa haren, “for hun brant opp kjerringa med.”
Nei, tilbake til det dette innlegget skulle handle om.
Som sagt, er det en uke til jeg får gifte meg med min kjære kokkefrue. Ja, da blir hun faktisk ekte kokkefrue.
Her en kveld så jeg at hun skrev masse i en skriveblokk. Da hun la den på bordet etterpå, så jeg hva hun skrev. Hun øvde på underskrift. Hun har jo hatt Aase som etternavn i over 40 år. Nå blir det Dale fra neste fredag. Så er jo litt å venne seg til. Er litt søtt da. Er det ikke slik alle gjorde da de var veldig ung?
Vi begge har vært forlovet før, men ikke gift. Så gøy å få gjort det med sin elskede da. Noe stort kirkebryllup ønsket ingen av oss. Vi er ikke helt der. Vi holder det enkelt og greit. Vi gifter oss på Gamle banken i Lunde. Med ordfører som står for vielsen. Kun barna og vitner tilstede. Etterpå blir det en liten familiemiddag hos svigers. Så får vi heller ta en større hagefest til sommeren her på gården. Der resten av familie kan komme.
Det viktigste er jo at vi blir gift, skal du vite. Ringer har vi allerede hatt på noen uker. Ja, dette er jo ikke ringer man kan ta av og på. Jeg slipper også å ta den av når jeg lager mat.
sdr
Med mine skavanker så var tatoverte ringer beste løsningen. Og jeg syns de er ganske så kule.
Så nå er det bare å telle dager og timer til den store dagen. Beholde tykksokkene på for å være på den sikre siden
Den største prøvelsen neste fredag, blir dressko og høyhælte sko på glattisen når vi skal inn og ut fra gamle banken. Ja, her i Lunde er det glatt is over alt. Strøing har virkelig vært mangelvare i vinter. Så et sjansespill hver gang vi lufter bikkjene i sentrum. Kan ikke si at knær og hofter har blitt så mye bedre av det
Men nå er det først helg dere. Vi har barnefri. Og kun en bikkje hjemme, da den andre er på løpetidsferie. Så da får vi se hva vi finner på. Noen gode filmer og et par sjokoladeplater å dytte i kjeften. Eller kanskje en tur i skog og mark. Hvem vet hva helgen vil bringe. Uansett hva som skjer, så får jeg tilbringe den med min kjære♥️
8. mars Gratulerer så mye med kvinnedagen til alle dere fantastiske kvinner. Ja, hva skulle vi gjort uten dere?
FN gjorde 8. mars til den internasjonale kvinnedagen i 1977.
At vi fortsatt må feire kvinnedagen viser at vi må feire kvinnedagen. Etter det ekspertene mener, vil det ennå ta 300 år før vi oppnår likestilling i verden. «Den som lever, den får se» sier jeg da.
Det vil alltid finnes menn som ser på kvinner som det svakere skjønn. At kvinner ikke klarer like mye som oss menn etc etc, bla bla, blæææ…hører jeg bare da.
Jeg kom over et gammelt skriv som du kan lese under her. Ikke kjeft på meg for denne. Dette er ihvertfall tips til kvinnen på kvinnedagen. Forfatter ukjent, eller kanskje aldri blitt funnet igjen etter og ha skrevet dette.
Jeg syns alle skal være på lik linje. Mann, kvinne, hen, brun, gul eller rød. Spiller ingen kasserolle. Vi er alle mennesker og vi er alle like mye verd. Og vi alle må bli behandlet likt. Og ikke minst få like mye betalt for for den samme jobben.
I gamle kokebøker finner man råd til kvinnen, som du leste over her. Hvordan behandle og verte opp din mann i hjemmet. Jeg blir litt flau på vegne av de som skrev disse bøkene.
Kanskje det heller er slik at menn føler seg truet av kvinner. Derfor må de ikke likestilles med oss menn. Derfor må de trykkes ned. De finnes så mange idiotiske holdninger den dag i dag. Kvinnens plass er på kjøkkenet og soverommet for eksempel. Det er faktisk ting man ennå hører. Kvinnen burde være lenker fast til senga og kjøkkenet.
Jeg håper at de med slike holdninger ALDRI finner seg kvinnfolk. Ja, jeg hører unge gutter også med slike meninger. Er det slikt de har lært hjemme? De burde i hvert fall våkne opp litt.
Nei, kvinners rettigheter og kampsaker er like viktig i dag som før. Man har jo kommet et stykke på vei siden starten av 1900-tallet, men ennå er det en lang vei å gå.
Her i huset er det i hvert fall likestilling. Her deler vi på alt…nesten. Det er et par ting mannen i huset ikke takler. Det er spy og bæsj. Som når septiktank er tett, som den ofte er. Da trår kokkefruen til for å stake. Om noen spyr, klarer ikke jeg tømme bøtta. Da spyr jeg også. Utenom det deler vi på alt. Og slik burde det være for alle.
Likestilling i Norge er nok kommet et lite hakk lengre en mange andre plasser i verden. Men langt fra langt nok. Forskjellen på lønninger er enorm. Både i næringsliv og i sportens verden. Det er jo utrolig urettferdig.
Jeg vil uansett benytte anledningen til å gratulere alle kvinner i verden med kvinnedagen. Dere gjør en fantastisk jobb. For hvert år som går rives flere og flere murer og holdninger ned. Så det er bare å stå på videre. Vi kan liksom ikke vente 300 år før det blir likestilling. Den skulle allerede ha vært her!
Så i dag feirer vi dere fantastiske kvinner♥️Klapp dere selv på skuldra. Gi dere selv en klem.
Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser. Og noen ganger foregår den dansen nedover stilken på rosen. Og alle vet jo hva som skjer da. Ja, da stikker man seg. Og det svir i lang tid etterpå.
Mye av mitt liv har foregått på stilken av rosen for å si det sånn. Og jeg har lyst å dele det med dere. Jeg har jo skrevet mange innlegg om livet mitt til dere. Her skal jeg oppsummere dette i ett innlegg. Siden det er mange år jeg skal gjennom. Skriver jeg i grovetrekk. Og kun de viktigste tingene som har gjort meg til den jeg er i dag.
Nei, jeg skriver ikke for medlidenhet. Jeg skriver for å vise at uansett hvor langt nede man er, så er det alltid håp. Det viktigste er at man ikke gir opp, uansett hvor mye du må danse på stilken av rosen. Ja, av og til ruller man seg også naken i rosebusker. Da er det ekstra tungt og vondt å komme seg opp igjen. Og noen av merkene vil sitte igjen på kroppen resten av livet.
Jeg ble født i Porsgrunn i 1978. Vi bodde i Kragerø på den tiden. Da jeg var et par år gikk mamma og pappa ifra hverandre. Da jeg var rundt 3 flyttet mamma, min bror og jeg til Kjøllefjord i Finnmark. Ja, helt på andre siden av Norge. Noe garantert min far ikke likte. Jeg har ofte tenkt på det som en overlagt handling fra mamma sin side. Det er mye fra den tiden jeg ikke vet. Historier er forskjellig etter hvilken side de kommer fra.
Da startet vi et nytt liv i Finnmark rundt 1981/82
Mamma var sammen med en fisker derfra på den tiden. En mann som var langt fra snill. De var heldigvis ikke sammen så mange årene.
Etterhvert ble hun sammen med mannen hun er gift med i dag. Og han som er far til mine to søstre.
Da jeg var rundt 9-10-11 år (husker ikke helt, mye fortrengt) ble jeg misbrukt av en mann i Kjøllefjord. Ja, det var flere barn som ble det. Og mange flere i ettertid, også av samme mannen. Misbruket foregikk over to år. Og har nok satt en del spor i meg for resten av livet. Selv om man aldri innrømmer det. Om det har noe som helst skyld i hvorfor jeg ble som jeg ble, er jeg heller usikker på.
Jeg drev mye med sport. Mest aktiv som svømmer over mange år. Men drev også med turn, trampoline, fotball og håndball. Jeg reiste mye rundt på stevner etc. i oppveksten. Og gjorde det ganske så bra også. I hvert fall innen svømming.
Ungdomstiden var preget av mye festing. En del ulovligheter og mange impulsive handlinger med null risiko -og konsekvenstenkning.
Som 16 åring ble jeg sittende 9 dager i varetekt for ett av disse forholdene. På forsidene av avisene i nord var det klisteret «Hagledesperado i Kjøllefjord» høres ganske så vilt ut ja. Jeg hadde tatt meg en tur med hagle rundt på fjellet (i fylla) Det var helt uskyldig å jakte på fugler tenkte jeg. Den snøballen ble fort større. Politi ble koblet inn. Jeg avfyrte skudd for nært bebyggelse og Kjøllefjord sentrum ble sperret av med bevæpnet politi. Det gikk heldigvis bra. Ingen skader på noen. Og jeg overgav meg selv. Dette førte til min første domfellelse. Jeg hindret en politimann i offentlig arbeid og jeg hadde avfyrt skudd for nært bebyggelse. Dommen ble 2 måneder betinget fengsel, med to år prøvetid.
Som 16 åring flyttet jeg også 4 år til Honningsvåg. Der gikk jeg på kokkelinja. Eller hotell og næringsmiddelfag som det het. De to første årene gikk til helvete pga fravær og null økonomisk sans. Så derfor tok det meg 4 år å gjennomføre 2 år. Honningsvågtiden bar preg av mye festing. Noe som er ganske så vanlig når ungdommer fra hele Finnmark kommer til en plass for å gå på skole.
I 1998 begynte jeg som kokkelærling på Havøysund hotell og rorbuer. Her lærte jeg mye om kokkelivet. Hadde fantastiske lærere der. Både fra eier (Logan) og de som var kokker der. (Reidun og Linda.)
Livet bestod fortsatt av mye festing. Noe som kanskje tok litt overhånd innimellom. Og til slutt endte med både voldsdom og at jeg brente ned et hus. Fyllerør som gikk over styr og som jeg mistet helt kontroll over. Det var aldri meningen at dette skulle skje. Dårlig dømmekraft, litt panikk og en del uflaks førte med seg store konsekvenser. Ingen ble heldigvis skadet i brannen. Kun jeg som fikk litt brannskader i ansikt og hender etter jeg prøvde å slukke brannen i den tidlige fasen. Noe jeg måtte gi opp.
Brann og voldsdom fikk jeg da på rullebladet. Jeg ble dømt til 2 år og 8 måneder fengsel. Det tok tre år før jeg måtte inn å sone. Tre år på vent ble det. Kunne ikke slå meg til ro med noe. Jobbet litt her og litt der.
November 2003 var det inn til soning. 23 måneder sonet jeg. Der inne traff jeg også ei som senere ble min samboer og min sønns mor.
I fengselet fullførte jeg min kokkeutdanning. Jeg fikk jo ikke tatt fagprøve i Havøysund pga denne brannen. Da måtte jeg flytte derfra.
Etter soning, høsten 2005 flyttet jeg inn sammen med hun jeg traff i fengselet. Hun hadde en forhistorie med rus. Noe som også ble vår framtid. Det ble litt prøving av amfetamin en stund. Et liv jeg virkelig hatet etter en kort stund. Et par selvmordsforsøk fulgte etter det. Det som reddet meg da var at hun ble gravid med vår sønn og han kom til verden 13.12 06
Rett etter fødselen ble barnemor syk. Og ble liggende 6 måneder på sykehus. Hjerteoperasjon og medfølgende skader etter det. Hun fikk også kols og balansenerve ble ødelagt.
Etter hun kom hjem igjen, var veien tilbake til rus kort. Mamma og min stefar måtte overta omsorgen for vår sønn. Derfra gikk livet i en retning. Nå ble jeg liggende årevis i rosebusken å rulle. Kom jeg meg litt ovenpå, falt jeg fort ut i busken igjen.
Pga rusen fikk jeg koldbrann i fire fingre. Så jeg har noen stubber igjen på høyre hånd. Jeg mistet også nesten begge beina. Det gikk heldigvis bra, men de bærer preg av dette nå. De er vonde, missfarga og hovner fort opp.
Vinteren 2011 ble vi kastet på gata og det endte med at vi bodde 6 måneder på et natthjem. Jeg hadde gitt opp. Rus var det eneste som hjalp meg gjennom dagen. Jeg hadde også begynt på subutex gjennom LAR. Noe jeg ALDRI skulle ha fått. Jeg var ikke avhengig av opiater. Men nå ble jeg avhengig av subutex. En medisin som frarøver deg alle tanker og følelser. Du bryr deg absolutt om ingenting.
Alt var helt mørkt og det var ingen lyspunkt å se i mørke. Til slutt sto det om liv for oss begge. Noe som endte med tvangsinnleggelse på avrusning. Deretter 6 måneder på et opptreningssenter for rusmisbrukere. Vi skulle også ett år videre på en annen institusjon, men jeg var 100% sikker på at jeg ikke trengte det.
Vi bosatte oss på en gård i Moelv/Hedemark. Langt vekke fra Telemark og rus. Skal man komme seg ut av slik dritt, må man flytte vekk. Du må si adjø til alt fra ditt gamle liv. Noe som er veldig vanskelig for mange.
På slutten av dette året, 30 desember 2012 døde min daværende samboer. Hun døde hjemme hos oss, sittende på toalettet. Hun var akkurat blitt 37 år en time før. Hjerte gav bare opp
Jeg ble boende alene på denne gården i flere år. Jeg var ennå ikke sterk nok til å flytte tilbake til Telemark og nærmere min sønn. Jeg satt inne 24 timer i døgnet. Sov på dagen og var våken på natta. Jeg turte ikke sove når det var mørkt.
Jeg drakk kaffe med melk og sukker. Hele 2 kg sukker i uka. Jeg gomlet i meg sjokoladeplater og 1 liter sjokoladepudding om dagen. Jeg bare så på film og tv.
Det tok noen år før jeg våknet til live igjen. Jeg ville ta livet mitt tilbake. Først begynte jeg å gå. Korte turer, to ganger om dagen. Turene ble litt og litt lengre. Jeg gikk ned 27 kg på litt over 4 måneder.
Jeg la meg inn til avrusning for å slutte på subutex. Noe som gikk kjempefint. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Det å slutte på subutex førte til at alle følelser og tanker kom tilbake. Og all den dårlige samvittigheten for det jeg hadde gjort mot min sønn og resten av familien. Dette tok meg en stund å få kontroll på.
Men nå var jeg sprekere, sterkere og mer bestemt en jeg hadde vært på årevis.
Jeg flyttet tilbake til Telemark og Langesund. Bygge opp kontakt med min sønn igjen. Etter ei stund tok jeg barnevernet til retten. Jeg ville ha tilbake omsorgen for min sønn. Noe jeg ikke fikk og som førte til mer splittelse i familien. Jeg fikk mer samvær da. Så litt godt førte det med seg.
I noen måneder prøvde jeg meg tilbake i Catering. Men skader som jeg hadde påført kroppen med rusen, var ikke samarbeidsvillig. Jeg pinte meg gjennom dag etter dag. Sto på ett bein i perioder imens jeg lagde koldtbord. Til slutt måtte jeg innse at min tid på kjøkkenet var forbi. Jeg har ikke en kropp som tåler det trykket lengre.
I 2019 traff jeg kokkefruen. Og etter noen måneder flyttet vi sammen i Lunde. Først i en leilighet. Etter ett år begynte vi oppussing av huset på gården som vi bor nå. Barndomsgården/familiegården til kokkefruen. Og her trives vi kjempegodt. Jeg har fått to flotte bonusdøtre og kokkefruen har fått en flott bonussønn. Vi har også Cian. Verdens beste voff
Vi giftet oss i mars 2023. Vi har eget firma, nettbutikk og fysisk butikk i Lunde. Vi har gitt ut to bøker, kokebok og bakebok. Og vi trives både sammen og med det vi holder på med. Vi har det faktisk kjempebra♥️♥️
Så dere ser at man kan snu på flisa om man jobber hardt nok for det. Det er håp for alle, bare ikke gi opp! Jeg har en bakgrunn jeg ikke er stolt av. Man kan i hvert fall ikke si at jeg ikke har fått vært med på litt. Jeg har gjort mye dumt og idiotisk. Jeg har også gjort mye bra. Til felles har de at jeg har lært av det.
Selv om livet som rusfri er mye lengre en livet med rus. Er det fortsatt det som definerer meg hos mange. Dere har jo sett selv at jeg har blitt kalt dophue og andre ting i kommentarfelt på Facebook. Ja, jeg er rusmisbruker. Det er noe jeg alltid vil være, men en tidligere rusmisbruker. Det stemplet blir man aldri kvitt. Og det er så mange som har fordommer mot dette. Ja, jeg må nok være en storkriminell tenker mange.
Vet dere at på de årene jeg drev med rus. Så solgte jeg ikke ett eneste gram med narkotika til noen andre. Ikke vanket jeg i noe miljø heller. Vi holdt oss hjemme for oss selv.
Nei, livet skal ikke bare være en dans på roser. Det lærer man da ingenting av. Motgang må man møte. Utfordringer må man møte. Hvordan skal man eller lære å takle det. Mestringsfølelsen av å takle motgang og utfordring, lærer man mye av. Det å kunne være stolt av seg selv er viktig.
29.03.10-22.03.23
Det står litt igjen som må fikses i dag. Skjorte må strykes etc. Guttungen og jeg skal en tur til Bø. Jeg må ha nye tynne sorte sokker
Men det er det siste som mangler.
Føttene er god og varm. Så ikke noe å klage på der.
Håper dere alle får en fantastisk dag
og jeg holder føttene varme
