Tiden nærmer seg for å stille klokken igjen. Ja, det skjer to ganger i året. Og det er like forbanna mye mas i media hver gang. Natt til søndag er vi der igjen
For noen er jo dette en stor dag. Ja, for da blir endelig klokken i bilen riktig igjen. Og man kan nyte det i et halvt år.
Om klokken skal stilles bak eller fram er også forvirrende for mange. Det skjønner jeg ikke helt. Klokken skal ALLTID stilles mot sommeren. Er ikke det en enkel huskeregel da? Ser virkelig ikke problemet med å huske dette. For mange er det like usikkert som am og pm
Her har jeg også en enkel huskeregel. Pm er på madrassen. Altså kveld, da man skal legge seg. Derav på madrassen. am er av madrassen, den tiden på døgnet man skal stå opp. Enkelt og greit å huske.
For de fleste av oss med telefon, nettbrett, smartklokker og pc. Så stiller tiden seg selv, vi trenger ikke tenke på noe.
Så har du klokker på komfyr, Micro, veggklokker etc…disse må man jo stille da. Og det er jo ett herk. Husker man hvilke knapper man skal trykke på denne gangen da
Det er nok mest media som skaper storm i et vannglass med denne klokkestillingen. Ja, for å få oss til å virke dummere enn vi er. Det gir jo en helsikas respons i kommentarfelt. For her skal alle fortelle hvor enkelt det er. Og skjønner man ikke det, så er man dum…. Så media oppnår akkurat det de vil.
Jeg trur like godt jeg tar meg en runde nå jeg. Stiller alle klokker i huset, så slipper jeg å gjøre det på søndag. Så skal jeg se om noen av de andre i huset, merker at klokken er feil i dag
Heidi fikk tittelen Kokkefruen en god stund før vi ble gift. Det hele startet som en liten kødd. Vi hadde altså flere fruer der ute, som for eksempel: Pilotfrue, Komikerfrue, Fotballfrue…Ja, det var fruer av alle slag.
Så da tullet vi selvfølgelig litt med det. Dette var i august 2022. Vi har jo ikke dekning på hytta, men Heidi har innimellom 4g på utedo. Det var i denne perioden jeg la meg på toppen av blogglistene. Og Kokkefruen la ut et innlegg på matsiden. Innlegget ser dere bilde av her
Det var vel første gang navnet Kokkefruen ble nevnt, og det ble sittende fra først stund. Siden har hun vært Kokkefruen. Det er jo litt morsomt da.
Jeg hadde ALDRI kommet så langt uten henne. Så det er faktisk VI som har kommet så langt. Hun er en like stor del av suksessen som meg.
Da vi ble sammen, hadde jeg en liten matside på Facebook. Med litt over 2000 følgere. Jeg postet mest oppskrifter fra andre, det var mer som en liten hobby og litt tidsfordriv.
Og hvor er man nå etter litt over 4 år sammen
Kokkefruen er min beste venn og støttespiller. Hun er alltid i mitt hjørne. Man kunne ikke ønsket seg en bedre kone. Og Kokkefruen er blitt godt kjent for dere også. Det syns jeg er utrolig gøy. Det fortjener hun virkelig!
Hun har en finger med på de fleste prosjekter jeg gjør. Og for en stå på vilje hun har. Hun gjør en fantastisk jobb. Og det er jo langt fra enkelt alltid. Har du lyst å lese litt om det? Ja, da kan du lese om det her.
Ja, jeg er helt enig at man burde se på kiloprisen når man handler mat. Om man da har økonomi til det. For er det jeg vil skrive om her, og mange med dårlig råd vil nok kanskje kjenne seg igjen.
For det er ikke alltid lommeboken strekker til. Og mange av disse menneskene kan ikke se på kilopris. Jeg kom til å tenke på dette på fredag da jeg var på butikken. De siste par månedene har vi hatt uvanlig høye utgifter med baksmell, konfirmasjon, biltrøbbel etc etc…
Så nå den siste uken har vi vendt på krona for å gjøre det billigere der og da. Heldigvis utbetaling om noen dager, så ingen krise sånn sett. Men tilbake til butikkturen. Jeg spiser mye ost på brødskiva, men følte ikke at vi hadde råd til 1 kg ost eller 500 gram. Jeg kunne ikke se på kilopris, jeg måtte gå for FirstPrice skivet ost til 42 kr. Ja, for hadde jeg tatt en ost pga av kilopris. Så måtte jeg betalt godt over 100 kr. Differansen her betyr en melk og ett brød. Ja, differansen betyr faktisk om du har mat på bordet eller ikke. Når det blir flere slike valg på en handletur, så får man en del penger man kan bruke til andre ting. Nei, det er ikke billigere i det store og hele. Men akkurat der og da er det billigst for deg. Og slike valg er det veldig mange som må ta på hver eneste butikktur.
Jeg kjøper lettrømme, matfløte og andre produkter der man sparer 2-3 kr. Jeg kjøper tube med makrell i tomat, for å være sikker på at det ikke blir svinn. En halvfull boks med makrell i tomat har jeg kastet mange ganger. Akkurat pga at den blir stående åpen, og ingen spiser den. Jeg kjøper Q-melk, for den har lengre holdbarhet enn Tine. Jeg kjøper små bokser leverpostei i stede for den store. Ja, for å hindre svinn.
Mange ser kun på pris for varen når de handler, men du kan faktisk ende opp med å kjøpe den dyreste varen selv om prisen er lavest. Ved å se på tallet du ofte finner ved siden av vareprisen så ser du kilopris for varen. 150 gram kylling til 29 kroner høres flott ut, men når 400 gram kylling koster 49 kr så er det faktisk den dyreste varen som gir deg mest for pengene. Dette er jo sunn fornuft for de fleste, men sunn fornuft forsvinner ofte for de som må snu på hver krone. Kanskje de har 100 kr de skal handle for. Da går de for 150 gram istedenfor 400. For da har de muligheten til å handle noe mer. Da har de brukt 29% istedenfor 49% av den hundrelappen. Og kan kanskje da fylle på med litt ekstra grønnsaker i stede for.
Så dette at man ALLTID må se på kilopris for å spare penger, det fungerer ikke alltid i det vanlige liv.
Går du etter kiloprisen, eller kjenner du deg igjen i det jeg skrev her?
Ja, vi har alle hørt det. Noen som slafser, smatter og slurper når de spiser og drikker. Det er nesten like jævlig å høre på som negler mot en krittavle. Da kan man ha misofoni. Hva er misofoni lurer vel du på da. Personer med misofoni er overfølsomme for vanlige lyder. Eksempler på lyder er andre menneskers smatting, tygging, pust og snufsing.
Reaksjonen kan være fysisk eller følelsesmessig, og kan lede til at personen med misofoni kjenner seg satt ut, hjelpeløs eller fastlåst i situasjonen. Jeg er nok ikke helt der, uansett hvor irriterende det er å høre på. Kokkefruen derimot, hun har 100% sikkert misofoni.
Vi har mye av dette i heimenVi har ungdommer som gjør dette hele forbanna tiden. Noen spiser potetgull med munnen åpen. Noen slurper når de drikker brus. To slurper i seg suppe. Og en slafser og smatter uansett hva de spiser.
Jeg kan sitte i stua og høre slafsing og smatting fra spisebordet 5 meter unna. Hele forbanna måltidet. Uansett om det er brødskive eller kake.
Sitte rundt stuebordet og spise godteri en lørdagskveld med ungdommen, kan rett og slett være litt tortur. Koselig at de vil sitte med oss gamlinger da, men smatting når det spises godteri….det er mindre koselig. Ja, vi har nevnt det flere ganger.
Og hvorfor må det slurpes når det drikkes kald brus fra boks eller glass? Er de redd for frostskade eller…ja, for det er jo ikke for at den er for varm. Slik som det er med suppe for eksempel. I sommer når guttungen og jeg satt ute og drakk brus måtte jeg nevne dette. Tenkt om han sitter med gutta og drikker øl fra boks(om noen år) så skal han slurpe på hver eneste slurk. Det kan fort irritere de andre, det er garantert! Han var jo enig i det da, men han gjør det fortsatt innimellom
Mange av dere husker vel tilbake til foreldre eller besteforeldre, som slurpet i seg kaffe fra t-fatet til kaffekoppen. Ofte med en sukkerbit i munnviken. Det ser man eller hører man ikke lengre heldigvis.
Å sitte på kafé, i en kantine eller på en restaurant å høre noen smatte og slafse på nabobordet. Det kan ødelegge hele måltidet. Jeg bruker å være ganske flink til å sperre ut slike lyder, men ikke alltid man klarer. For alle slafser og smatter på forskjellig måte. Noen er verre en andre.
Her hjemme syns jeg dette har blitt så mye verre det siste halve året. Hvorfor slafser, smatter og slurpes det mer nå en før. Kan ikke huske at det var slik i fjor for eksempel. Det er faktisk så ille innimellom at Kokkefruen må gå ut av rommet, eller sette seg med lydbok og HØYT volum for å overdøve smatting.
Hvordan skal man få de til å slutte med dette? Noen ideer? Det er jo en ting at de gjør det hjemme, men hva sammen med venner, kjæreste eller begivenheter der mange er samlet. De hører jo ikke dette selv tydeligvis, for da hadde de kanskje prøvd å la vær. Er man ops på det, så konsentrerer man seg ofte mer om og ikke gjøre det. Men da kan man også bli nervøs for å gjøre det sammen med andre. At de rett og slett lar vær å spise. Ja, for dette kan jo slå begge veier.
Jeg lager sikkert enkelte lyder når jeg spiser jeg også. Ikke alltid det er med meningen da, noen lyder dukker bare opp innimellom. Da mener jeg ikke stønning og nytelsen jeg kommer med når jeg spiser min egen fantastiske mat. Men mer lyder av svelging for eksempel. Ja, for sånt kan man jo ikke noe for. Smatting og slurping derimot, det gjør jeg ikke. Har det noe med oppdragelse og bordskikk å gjøre trur dere?
Hva syns dere om slafsing, smatting og slurping? Bryr det deg i det hele tatt, eller har du kanskje misofoni?
Fredag den 13 er en fredag lik alle andre fredager. At fredag den 13 skal bringe ulykke, er bare gammel overtro. En overtro lik mange andre, som stammer fra blant annet Bibelen.
Du har sikkert blitt opplært til at fredag den 13. er en ulykkes dag, og at tallet tretten er et ulykkestall. Både dagen fredag og tallet 13 hver for seg har vært regnet som et tegn på ulykke i ulike religioner og kulturer siden tidenes morgen.
I både kristendommen og fra norrøn mytologi er det flere historier som knytter tallet til ulykke.
Jeg har like mange ulykker på denne dagen som alle andre dager, merker ingen forskjell. Tåa treffer bordbein like godt i dag som alle andre dager. Jeg snubler akkurat som andre dager, og er like klumsete som jeg alltid er. Det har ingenting med dag eller dato å gjøre.
Akkurat som å gå under en stige, krysse gaten når det kommer en svart katt eller å knuse et speil, tror mange at fredag den 13. bringer ulykke.
Mange bygninger er bygget uten å navngi den trettende etasjen, og på enkelte flyplasser er det ingen gate 13. I stedet er det en port 12B.
I Formel 1 er det ingen bil nummer 13. Noen fly har heller ikke en rad tretten. En gang vi dro til Bulgaria på ferie, fikk vi billetter der det sto rad 13. 13 var så strøket over med en svart tusj. Og de skrev 14…ja, ja…vi landet trygt i Bulgaria uansett.
I norrøn mytologi kan tallet 13 som ulykkestall spores til historien om Balders død. 12 guder er invitert til fest i Valhall. Loke, som ikke egentlig er en gud, men av jotunslekt, er ikke invitert.
Likevel bestemmer Loke seg for å dukke opp og de er nå 13 stykker til stedet. Loke forårsaker så Balders død, og tallet 13 er fra nå av et ulykkes tall i norrøn mytologi.
Den siste nattverden fant sted skjærtorsdag. Det var 13 gjester til bords inkludert Jesus. På langfredag ble Jesus korsfestet etter å ha blitt forrådt av Judas.
Da bibelen ble publisert og patriarkatet tok over, ble det starten på overtroen om at fredag den 13. var en ulykkesdag. Det var nemlig ulykke å ha 13 gjester til bords.
I tillegg ble fredag ansett som en dårlig dag fordi Jesus ble korsfestet på en fredag og Eva skal ha gitt Adam det “giftige” eplet på en fredag.
Fredag er, i følge kristendommen, syndens dag.
De har jo litt rett der da. Jeg har nok syndet veldig mye på fredager opp igjennom livet. Ja, masse på lørdager også. Fredag og lørdag må jo være de to dagene det syndes mest trur jeg.
Fredag den 13. har ikke alltid vært en syndens dag.
13 har faktisk vært et hellig tall. Spesielt for kvinner. Men fredag var også en dag som ble holdt hellig.
Egentlig var fredag forbundet med lykke for menneskene som levde i tiden før kristendommen fikk fotfeste. Mange valgte denne dagen for å gifte seg på. I romersk mytologi var nemlig kjærlighetsgudinnen Venus – Frigg og Frøyas likesinnede – navneopphavet til den sjette dagen i uken.
Fredag var også en dag for å omfavne vår sensualitet og seksualitet, og kreative livskraft (også kalt shakti).
Du skjønner, vi brukte å leve i en verden hvor det feminine ble æret og feiret. Både fredager og tallet 13 ble holdt hellig. Det symboliserte flaks, lykke og rikdom.
13 er faktisk mitt lykketall. Og det har jeg hatt i alle år. Fredag den 13 har jeg fått penger mange ganger gjennom livet. Og andre positive ting har skjedd på denne dagen. Min sønn er født den 13 for eksempel.
Lucia er også født den 13, gikk ikke så bra for henne da. Men hun ble en helgen og tusenvis feirer henne 13 desember hvert år. Og hun har fått egne gule katter. Så det er jo veldig positivt.
Nei, jeg er ikke veldig overtroisk av meg. Jeg har heller ingen kristen tro, men jeg trur det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet.
Høstferien ble tidligere kalt potetferie. Den ble innført som et tiltak for at skolebarn og -ungdom skulle hjelpe til med innhøstingen av poteter.
Vi sier fortsatt potetferie her i heimen. Noe ungdommen ikke er helt med på alltid. Yngstejenta bruker å si: «er ikke jeg som har valgt å bo på gård» eller «er dere som vil ha grønnsaker, ikke jeg» Så da er jo lista lagt da
Potetferien her på gården har ikke så mye med poteter å gjøre. For grønnsakene ordner jeg som regel selv, er jo ikke så mye det er snakk om. Syns ennå det er litt for varmt i kjelleren, så skal drøye potetene litt lengre.
Nei, her på gården er potetferie brukt til noe annet. Veden skal inn i kjeller og vedskjul, alt av utemøbler skal inn, sykler, blomsterpotter og pynteting skal ryddes inn etc etc…
Så det er vår potetferie-tradisjon. Og i dag setter vi i gang. For etter værmeldingen å dømme, så er dette dagen det må gjøres.
Akkurat nå når jeg skriver dette, er klokken 06.30. Og det er enda mørkt og kaldt ute. Ungdommen skal få lov å sove litt lengre først. Om ikke blir det mye surmuling, og dagen blir ødelagt for flere av oss
Jeg får spise litt frokost og pusle litt inne før jeg vekker de. Så får vi se hvordan dagen går, vi må bli ferdig i dag.
10.30 gikk jeg ut og begynte. Fikk inn utemøbler og sykler. Så fjernet jeg plater fra veden og gjorde klart der.
11.30 måtte jeg inn å mase på de andre. De kom ut og satte i gang. Heidi tok traktortjeneste, da får hun sitte litt. Den sure vinden i dag er ikke god for hennes ledd. Ja, for vinden kjente man godt i dag. Litt sol hjalp litt på moralen heldigvis.
Ungdommen satte i gang med veden. De fylte i skuffa på traktoren. De var glad de slapp å ta bruke trillebår for å frakte ved i år. For det gjorde de i fjor
Heidi tippet veden oppe ved huset. For må ha noe ved i kjelleren også. Ikke alltid man orker å gå til vedskjulet på vinteren. Dårlig vær eller om man er i dårlig form. Da er det greit og ha litt inne også. Jeg kastet veden inn vinduet, så sprang jeg inn og stablet. Det ble mye trim på han gamlefar. Ja, jeg trenger jo det da. Greit å strekke litt på den runde formen, så den blir litt mindre oval.
En stor del ble kastet i vedskjulet også, og en del skal til svigers.
Ungdommen har gjort en kjempe jobb i dag. De er veldig flink så fort de kommer i gang. Er den komme i gang greia som innimellom tar litt tid. Så utrolig stolt over de i dag
Nå er veden i hus, og utemøbler er på låven. Litt pynteting og potter igjen, men det tar noen minutter. Orker ikke det i dag, for nå må jeg lage middag.
Ta en prat med barna dine. Dette er en setning man ser ofte i media. Det kommer som oftest fra politiet, lærere, kommunen eller andre foreldre. Jeg var selv en ungdom som gjorde veldig mye galt. Og er det en ting jeg kan garantere, så er det at det hjelper ikke i det hele tatt. 99% av barna/ungdom vil ikke bry seg om hva foreldrene sier uansett. Det er veldig naivt og tru noe annet.
Alle foreldre vil jo tru det beste om sine egne barn. De er de snilleste på jord, og de gjør aldri noe galt. Ja, de skulle bare visst. Nå tar jeg ikke alle under en kam her. Nå snakker jeg generelt om de ungdommer som driver med galskap, pøbelstreker og hærverk. Her snakker jeg ikke om vold, narkotika og slikt. Selv om man kan si det samme i den sammenhengen.
Respekten for voksne, for lærere, for politiet og for egne foreldre er ikke det den en gang var. I dagens samfunn er det mange unge som ikke bryr seg i det hele tatt om andre. De bryr seg ikke om konsekvenser heller. Heldigvis gjør flertallet dette da, men det er ikke de som blir lagt merke til. De som blir lagt merke til, er ungdommen som bedriver hærverk og pøbelstreker.
Om du nå tenker på hvorfor jeg kan uttale meg og mene dette, så er svaret: Jeg har gjort mye galt fra jeg var veldig ung og oppover. Jeg har sittet i varetekt, jeg har sonet fengselsstraff, jeg har brukt narkotika, har drevet med hærverk og alt som følger med der. Jeg har skadet andre, jeg har skadet andres eiendom…. Ja, the list goes on and on…så jeg har litt erfaring her. Jeg kjenner igjen mentaliteten og tankegangen til barn og unge som bedriver slikt. Er jeg noen ekspert? Nei, det er jeg ikke. For de så kalte ekspertene er de som sier «Ta en prat med barna dine»
Det er åpenbart at mange politikere, politi, lærere etc ikke har peiling på hva de snakker om. Trur de har lært det fra en bok og ikke av erfaring. Igjen her, ikke alle under en kam. Det finnes mange som setter seg inn i barn og unges tankegang. Det finnes mange som virkelig bryr seg, men de er i fåtall. Og de blir ofte ikke hørt. Det finnes mange flotte ungdomsarbeidere der ute. Som virkelig ser og snakker med barn og unge. Og ikke snakker over de, som mange gjør. Det er disse man må få råd fra. Det er disse personene som må taes med når tilbud skal opprettes. Man ser at mange roper ut etter at man må opprette tilbud for ungdommen. Og da er som oftest ungdomsklubb løsningen trur de. NEI, det er ikke løsningen. Det er et godt tilbud, men det hjelper ikke mye mot pøbelstreker og hærverk. For det første blir det hærverk på ungdomsklubben. Ja, jeg snakker av erfaring her. Jeg gjorde det selv, og jeg har jobbet på ungdomsklubb selv. Og det er som regel lite penger, så ikke alt av hærverk blir fikset på. Så hvordan ser det da ut etter hvert der? Langt fra en koselig ungdomsklubb, der alt av utstyr er i orden.
For det andre, så er kanskje disse ungdommene innom der en tur. Så vandrer de litt i gatene og gjør pøbelstreker etterpå. Så tilbake til ungdomsklubben. Så det er utrolig naivt å tru at dette er noe løsning på problemet.
Her på min hjemplass, Lunde. Så er det masse hærverk. Ja, nesten hver eneste helg. Og det blir så mye styr i sosiale media etterpå. «Ta en prat med barna dine» dukker opp igjen da.
Har jeg noen meninger om hvordan man løser dette? Nei, det har jeg ikke. For i alle mine år har jeg aldri sett, eller vært med på noen løsning som har fungert.
Unge som liker å gjøre hærverk og pøbelstreker, vil gjøre det uansett. Dette er noe som ALDRI vil forsvinne. De holder på til de vokser det av seg. Og mange vokser det ikke av seg heller, de tar det med inn i voksenlivet. Og alvorlighetsgraden øker mest sannsynlig. Så dette er nok noe vi aldri vil få bukt med dessverre.
Har du noen meninger, så kom med de i kommentarene
Da var det en ny bursdag å feire i heimen. Vi er glad i bursdager, eller er det kake kanskje…uansett må Hannahs dag feires litt. Hun jobber fra 8-16 i dag, så får ta litt feiring etter det.
Som vanlig ønsker hun bål på åkeren. Så jeg har samlet sammen kvist og kvast i går…så kom regnet. Og det har meldt regn i ettermiddag når vi hadde planer om bål også. Da er det bare å kle på seg. Aldri dårlig vær, bare dårlige klær er ikke noe som hjelper å si til våre ungdom akkurat
Hun ville også ha sjokoladekake, så det har jeg bakt. Og hun vil ha pølser og pinnebrød på bålpanne
Jeg lurer på om jeg skal flytte noen bord og stoler under låvebroen. Da er vi både ute og under tak, om været skulle bli litt kranglete.
I mens hun er på jobb, skal vi andre til byen. Og i samme slengen hente guttungen. Han må jo være med på feiringen han også. Ikke vær dag bonussøster blir 19 år.
Pluss det er potetferie, så ungdommen skal jaggu få jobbe litt. Nok som skal gjøres her på gården.
I dag skal de få slippe siden storesøster har bursdag. Da ordner fruen og jeg det meste.
Hannah er vår lille kunstner. Ser henne sjelden uten en blyant og tegneblokk.
Hun er glad i musikaler, anime og masse ting som jeg vet lite om. Regner også med at kjæresten Robin stikker innom i ettermiddag. De er no så skjønn som vi gamlinger sier…Ja, det er mest for å mobbe litt da.
Straks skal hun vekkes med en liten bursdagsmuffins, lys, ballonger, flagg og sang. Ja, for det er jo tradisjon her i huset.
Så er det rett på jobb etterpå. Jenta har en god arbeidsmoral. Og det er utrolig flott! Hun har tatt et pauseår fra skole for å jobbe. Hun jobber både på Kiwi og på sykehjemmet her i Lunde. Hun står virkelig på, og vi er skikkelig stolt av henne.
Så får vi håpe at hun finner ut hva hun vil videre. Og det regner jeg med at hun kommer til å gjøre. Nei, nå må det gjøres klart for vekking her.
Les om årets tema for Verdensdagen for psykisk helse HER
10 oktober 2023 er det Verdensdagen for psykisk helse. Og i den anledning vil jeg fortelle litt fra mitt liv.
I denne fortellingen skal jeg tilbake noen år. Nærmere bestemt våren 2012.
Min daværende samboer (min sønns mor) og jeg ble utskrevet etter 3 uker avrusning og 6 måneder opptrening på Biri i Gjøvik kommune.
For å gjøre det best for oss selv, flyttet vi ikke tilbake til Telemark. Da er det lett å falle tilbake til gamle vaner. Vi fant oss et hus til leie i Moelv/Hedemark.
Det var et lite søtt 2.etg hus på en gård. Ja, de som eide gården hadde også hus der.
Gården lå midt inni flere kornåkrer. Svære åkrer på alle kanter. Det var noen hundre meter ned til Mjøsa fra der vi bodde. I hagen hadde vi fullt av epletrær. Rundt hagen et søtt, lite hvitt gjerde. Jeg har funnet et bilde fra Google map under her
Husbonden var regnskapsfører og bonde. Fruen på gården var sykepleier. Hyggelige folk begge to.
Vi hadde jo vårt å slite med selvfølgelig. Vi skulle jo tilbake til en normal hverdag etter noen år med rus.
Daværende samboer var veldig syk. Både hjerteproblemer og kraftig kols. Så hennes hverdag var ikke enkel. Hun hadde nok med og klare å gå fra stua til toalettet uten pauser. Soverommet var i 2 etg. Der lå vi kun noen få ganger. For hun klarte ikke trappene. Så det endte med at vi lå på sofaen i stua.
27 desember på hennes 37 årsdag døde hun på toalettet i det huset. Sittende rett opp og ned på toalettet. Så da var jeg alene igjen. Om du vil lese den historien, så kan du gjøre det HER
Jeg dro først hjem til mamma en uke. Så var det minnestund i Lillehammer etterpå. Urna ble begravd senere på våren, da det ennå var frost i bakken på vinteren.
Så da ble jeg alene i dette lille hvite huset, med det søte hvite gjerdet rundt. Og hagen full av epletrær. Jeg bestemte meg for å bli boende der, omringet av åkere på alle sider. Og det er de 4 åra jeg vil skrive om her. 4 år alene midt i en åker. Ja, for det føltes som om den lille gården var midt i en stor åker.
Jeg hadde jo litt problemer med meg selv den gangen. Jeg gikk på subutex, helsa var ikke den beste. Jeg hadde sosial angst. Og generelt sleit jeg mye med meg selv, etter noen år på amfetamin.
Jeg byttet ut rusen med en ny rus. Nemlig sukker. Jeg ble skikkelig sukkeravhengig. Bare til kaffe, brukte jeg 2 kg i uka. Jeg spiste 1 liter sjokoladepudding om dagen. Og en sjokoladeplate gikk fort unna. Jeg drakk cola og is-te med masse sukker. Så dere skjønner at formen ble ikke akkurat bedre av det.
Jeg gikk nesten ikke ut, om jeg ikke måtte. Jeg hadde noen som kjørte meg på Obs en gang i uka for å handle. Jeg hadde hjemmesykepleier som kom med medisiner. Jeg hadde kontaktpersoner i LAR og psykisk helse som kom innom en gang i blant. Innimellom ble jeg tatt med ut på luftetur. Og innimellom dro vi til en samlingsplass der vi møttes flere som var ensomme eller slet litt psykisk. Dette ble også litt mye for meg følte jeg.
Den eneste trimmen jeg fikk, var at jeg måtte klippe plenen innenfor det lille søte hvite gjerdet. Noen ganger måtte jeg dele det på to dager. Det ble for tungt for meg. Jeg måtte skyve gressklipperen, og den var tung. Den hadde sikkert ikke vært så tung i dag, men formen den gangen var litt dårligere. Jeg hadde lagt på meg nesten 30 kg. Kondis var fraværende. Jeg pustet, peset og svettet som en gris.
Jeg sperret meg inne i det lille hvite huset, som lå innenfor det hvite lille gjerde, midt i en åker. Sperret meg inne i min egen lille verden. Trakk for gardiner, for jeg hadde angst for husbonden også nå. Ja, jeg fikk angst for alt. Personlig hygiene, eller renhold i huset generelt, ble fraværende til ikke eksisterende.
Jeg turte ikke sove på natta. Så jeg ventet til det ble lyst. All min tid gikk til tv og film. Jeg ble avhengig av snooker på tv. Jeg lastet ned hundrevis av filmer på nett. Jeg fulgte med på gamle og nye serier. Alt fra gullgraving, flykatastrofer, overlevelse i natur, programmer fra Alaska, monsterfisk i elver og vann. Ja, jeg så på det meste. Imens koste jeg meg med sukker i kaffen, sjokoladepudding, Fjordland, sjokoladeplater, cola og iste. Og selvfølgelig røyk da. Jeg røkte 30 røyk om dagen, minst. Inne i sofaen, der jeg også fortsatte å sove. Jeg prøvde en natt oppe på soverommet, men turte ikke mer.
Jeg var blitt mørkeredd, husredd, og redd for det meste. Ja, min egen skygge var nok til å skremme meg. Jeg var svak fysisk og psykisk.
Lyden av småfugler som hentet insekter under kledningen på huset, eller en grevling i blomsterbedet rundt huset, ble i mitt hode til ulv, bjørn eller et monster.
Elgen kom ofte på besøk i hagen. Hadde jo epletrær. Og jeg var våken på natta, de lagde masse lyd selvfølgelig. Det ble også til monster i mitt hode.
En dag jeg hadde luftet, kom det en mus inn. Det var mye mus på gården. De drev med korn og låven lå kun noen meter fra husveggen min. Jeg trudde det var flere mus enn bare en. Jeg hørte mus over alt. Jeg kjøpte feller og gift. Jeg kjøpte softgun med lasersikte for å skyte de inne i stua. Jeg var livredd. Nærmere panisk. Jeg turte ikke sove. Da satt jeg i et hjørne i sofaen, så kanskje jeg fikk duppet litt av. Jeg turte ikke ha bena på gulvet. Tenkt at jeg var blitt livredd mus. Så flaut da gitt. Nå sover vi jo nesten med mus på hytta.
Etter litt over 3 år alene i det lille hvite huset, var det nok. Jeg måtte ta livet mitt tilbake. For jeg hadde jo ikke noe liv. Trur ikke jeg hadde overlevd så mye lengre. Jeg hadde dødd enten av sykdom eller selvmord. Det er jeg ganske så sikker på. Men jeg ville jo ikke det da. Jeg begynte å gå turer, 2 ganger hver dag. Litt og litt lengre for hver dag. Jeg la meg inn på avrusning og sluttet på subutex. Jeg gikk ned 27 kg og kjente at jeg var tilbake både fysisk og psykisk.
Jeg dro en uke på tur til Finnmark og Kjøllefjord. Besøkte gamle venner. Et par måneder etter det flyttet jeg tilbake til Telemark.
Jeg hadde endelig tatt livet mitt tilbake. Det var en lang og bratt vei. Hindringer ble mer en utfordring istedenfor en unnskyldning. Jeg trur nok disse årene gjorde meg sterkere. Skulle helst vært foruten de årene da, men sånn er det ikke. Man må spille med de korta man får utdelt her i livet. Jeg overlevde i hvert fall
Vil du lese om hvordan livet på subutex var, da kan du det HER
FÅ KJØKKENET TILBAKE TIL SYKEHJEMMENE OG OMSORGSBOLIGENE. LA BEBOERE FÅ KJENNE LUKTEN AV HJEMMELAGET MAT!
Jeg sender stadig inn forslag på program til produksjonsselskap. Om maten på sykehus, eldreomsorgen og institusjoner. Og får like mange avslag. Virker ikke som noen produsenter er villig til å sette et mer detaljert lys på maten vi serverer våre syke og eldre her i landet.
Altså et program der noen reiser rundt i landet for å sjekke maten på diverse institusjoner. Snakker med de som bor der og jobber der. Er de fornøyd med maten? Det er ikke sagt at det er akkurat meg som skal gjøre det. Det finnes da mange andre mer kjente kokker i landet. Og jeg liker heller ikke å være foran kamera. Det er tema som er det viktigste her.
Mange av disse plassene har eget kjøkken og lager maten selv, men er mange som får servert masseproduserte måltider, som både ser og smaker mindre bra.
NRK mener dette programmet vil bli for smalt for et publikum som har veldig mye innhold å velge mellom. Eller har de fått munnkurv fra staten? Innimellom virker det slik. Hvorfor vil ingen sette et bedre fokus på dette tema?
Ja, man har sett et og annet innslag om dette. Ofte etter noen har lagt ut bilde på Facebook om maten familiemedlemmer får servert på disse plassene, men det blir fort glemt.
En tv serie der man virkelig setter lys på dette tema. Og besøker mange av disse plassene, hadde kanskje vært med på å skape litt debatt. En debatt vi absolutt trenger.
Hvilken mat vil du foretrekke å få servert, når den tid kommer?
Skal det kun handle om økonomi, og ikke livsglede og kvalitet?
Når eldre mennesker kommer på sykehjem, kan måltidene bli mer preget av foring en av hygge og matglede.
For pasienter ved et sykehjem, eldrebolig etc. er det viktig at de får servert mat de er vant med og mat de liker. Underernæring er et stort problem ved mange norske sykehjem.
Mange beboere på sykehjem har dårlig appetitt. Noen lider av underernæring. Dette gir redusert livskvalitet og økt dødelighet.
Å legge til rette for trivsel, glede og økt matlyst er ikke en prioritert oppgave ved mange norske sykehjem og institusjoner i dag.
Tilstrekkelig og variert kost er viktig for livskvalitet og helse. Svikter det i sykehjem, svekkes kognitive funksjoner og kroppens motstandskraft mot sykdom. Måltidet har også en sosial funksjon som det er vesentlig å bevare. Personsentrert ernæringsfokus og meningsfull aktivitet er sentralt for å sikre både livsmot og matlyst.
Mange sykehjem har eget kjøkken og mange lager veldig god mat til beboerne. Men de er i undertall. Alle sykehjem burde ha sitt eget kjøkken! Jeg får stadig tilbakemeldinger fra kokker som jobber på kjøkkenet på et sykehjem eller omsorgsbolig. Og de skryter av hvor god hjemmelaget mat de lager der. Det er bare helt fantastisk å høre, det gleder et kokkehjerte. Men jeg får også tilbakemeldinger fra mange pårørende, og de er i flertall ikke bra.
Kanskje de kloke hodene som har utviklet løsningen med levering av mat til sykehjemmene fra storkjøkken, har hatt et forkjært utgangspunkt. De har tenkt
ØKONOMI – PRODUKSJON – DISTRIBUSJON!
Hva om de i stedet hadde begynt slik:
– HVA SLAGS MAT ØNSKER DE ELDRE OG HVORDAN ØNSKER DE MATEN SERVERT? APPETITTVEKKENDE – LITT GRØNN PERSILLE PÅ POTETENE KANSKJE?
Det er verd å merke seg at egne kjøkken på sykehjem produserer like kostnadseffektivt som storkjøkken. Når det gjelder kvalitet så går det jo an å spørre: Foretrekker du oppvarmet mat som har kommet vakumpakket fra storkjøkken, eller foretrekker du kortreist mat tillaget på eget kjøkken i sykehjemmet?
«Hvis levering av mat til sykehjemmene fra storkjøkken blir vurdert som den beste løsning – hvem er det best for?»
La beboerne på sykehjemmene få oppleve matlukt fra kjøkkenet i tiden før middagen serveres. Det er slik de er vant til det hjemmefra!
Vi kan ikke gi opp kampen med å gi de eldre og pleietrengende noe bedre en det de får i dag??
Jeg er ikke et stort og kjent navn, selv om jeg er blogg.no sin største blogger. Det er begrenset hvor mye påvirkningskraft jeg har i denne saken. Så man vil trenge at større navn hiver seg på denne kampen. Ja, da tenker jeg ikke på influensere som klager på usunn mat på bensinstasjoner. De som reagerer på reklameplakater med mat, som kan friste andre til å spise usunt. De som klager på slike automater med snacks etc.
De tar selv ikke jeg seriøst.
Ja, jeg gir meg ikke uansett. Dette temaet må fram i lyset. Livskvaliteten til de eldre, syke og pleietrengende må fram i lyset!
Og jeg ser hvor bedre hun har gjort meg som person.
Vi har ungdommer som gjør dette hele forbanna tiden. Noen spiser potetgull med munnen åpen. Noen slurper når de drikker brus. To slurper i seg suppe. Og en slafser og smatter uansett hva de spiser.
