Jeg har fått en del tilbakemeldinger på ødelagte esker, og ødelagte bøker. Det er jo utrolig synd da. Alle har fått tilsendt nye bøker selvfølgelig.
Å kreve erstatning av Bring er en helsikes papirmølle. Det skal være så pass mye arbeid, at man ikke orker😂
Vi har nå begynt å bruke ekstra med teip på pakkene. Har fått tilsendt 72 ruller med ny teip, så det burde holde en stund.
Kan jo ikke starte å pakke hver bok inn i bobleplast heller. Skal da kunne klare å sende bøker i esker, uten at posten herper de.
Det er heldigvis et fåtall som er ødelagt, men kjedelig er det uansett.
Får se hvordan det går nå når nettbutikken skal utvide. Da blir det større esker som skal sendes ut. Med både knusende ting og annet. Har fått inn ruller med bobleplast og esker. Så satser på at det går bra🤞🏻Burde vel egentlig bestille slike klistremerker med FORSIKTIG på også.
Har du opplevd at pakker du får i posten er ødelagte? Innhold ødelagt eller knust?
Åge Sten Nilsen “ONE NIGHT WITH QUEEN” – Ibsenhuset Skien Lørdag 25.November
Dette var bursdagsgave til Kokkefruen og meg selv, fra oss selv. Ja, for er ikke ofte vi er med på slike ting. Da Wig Wam spilte i Sluseparken under Telemarksuka i sommer. Snakket Kokkefruen og jeg om at det hadde vært gøy å gå på Queen showet hans. Et par uker etterpå dukket det jaggu opp reklame at akkurat dette showet skulle spille i Skien. Så da var det bare å bestille billetter. Og bursdagsgaver var i boks.
Det var godt med en liten avveksling fra blogg, matspørsmål, bok og nettbutikk. Det har jo nesten vært livet vårt i flere uker nå.
Vi dro hjemmefra klokken 18. Og som vanlig når fint folk som oss skal ut på tur, så har vi politieskorte.
Nei da, så fint folk er vi ikke. Var en utrykning vi svingte av veien for.
I Skien var det kaldt som fy. Måtte parkere et stykke unna Ibsenhuset. Misjonen hadde også show på Ibsenhuset. Og det var utsolgt. Så der var mye folk, og ingen parkering.
Vi var ute i god tid. Så fikk slappet av med litt øl før konserten. Ja, Heidi var sjåfør. Så hun nøyde seg med kaffe
Et lite øyeblikk glemte jeg at jeg hadde fri. Og svarte på et matspørsmål som var kommet på melding. Familien maser egentlig på at jeg må sette opp kontortid for slikt. Da jeg gjør dette fra jeg står opp til jeg legger meg.
Heidi var superklar for konsert. Lokalet fylte seg sakte, men sikkert opp.
Det som var det lille negative med kvelden. Var at konserten var i lokalet med bare ståplasser. Noe jeg virkelig kjenner i dag. Dette hadde jeg egentlig gruet meg litt til. Å stå i 90 minutter. Ja, det ble to timer da. Med mine hofter og knær, så er slikt vondt. Heldigvis glemte jeg det av de første 45 minutter av konserten.
Åge framførte den ene kjente sangen etter den andre.
Publikum var selvfølgelig med på notene hele veien. Og allsangen hørtes godt i lokalet. Det var vel rundt 300 i publikum. Hadde trudd at det skulle være mange flere.
Åge gjorde et kjempeshow. De har hatt dette Queenshowet siden 2007, men hadde ikke hvert i Skien siden 2017. De skal ha noen julekonserter i år, så dette var litt oppvarming til det.
Jeg kjenner jeg er litt sår i halsen i dag. Ja, for måtte jo synge med på alle sanger. Han hadde en god sceneopptreden, og god kontakt med publikum. Noe som gjorde stemningen enda bedre. Det var nok de eldres gardes kveld det her. Og kjempemoro å se damer på 70+ svinge seg i takten til Queen. Trur nok de fleste var fornøyd med kvelden. Han er jo vanvittig god å synge da.
Litt over 21.30 var det tid for avslutningen. Og den kom egentlig ikke et minutt for tidlig. Nei, ikke pga musikken. Bena mine gjorde nå så vondt, at jeg hadde problemer med å stå. Håper 2024 blir året der jeg kan få nye knær. Fikk jo ikke det i vinter, for hadde ikke vondt nok.
En utrolig bra kveld. Vanvittig dyktige musikere samlet på denne scenen i kveld. Så tusen takk for opplevelsen, til hele bandet.
Etter gåturen tilbake til bilen, var det en drøm å få satt seg ned litt. Fikk hvilt bena i 45 minutter på vei hjem igjen. Og klokken var ikke mye over 23 før jeg var i seng. Er litt irriterende at den kroppen her ikke tåler mer, men sånn er det. Man må leve med de korta man får utdelt her i livet.
Alt i alt gir jeg terningkast 2 til kroppen min, men Åge Sten Nilsen og band skal få 6.
Tiden går fort i godt selskap heter det. Og det er jo jaggu sant. Facebook sier at det i dag er 4 år siden Kokkefruen og jeg flyttet sammen. Ja, og jentene + Cian da.
Vi flyttet sammen i en leilighet i Lunde sentrum først. Der bodde vi ett år før vi begynte å pusse opp det huset vi bor i nå på gården.
Vi flyttet sammen ganske raskt etter vi ble sammen. Bare 3 måneder etterpå. Alt stemte så bra mellom oss, så det var den naturlige veien å gå. Det ble litt tungvint når jeg bodde i Porsgrunn, og Heidi i Lunde. 50 minutter kjøring hver vei. Jentene hadde også spurt om ikke vi kunne flytte sammen. Så det var jo veldig positivt.
Tiden går fort, men det føles også som vi har bodd sammen mye lengre. I hvert fall når man ser tilbake på disse 4 årene, og alt som har skjedd på den tiden.
Jeg hadde jo matsiden min på Facebook den gangen også. Så det er sikkert flere av dere som har fulgt oss disse årene. Som har vært med på vår reise gjennom 4 år. Tatt del i vår utvikling og alt vi har opplevd sammen, på godt og vondt. Det har vært noen fantastiske år da. Ja, er nok de beste årene i mitt liv❤️Og mange flere skal det bli.
Vi passer jo utrolig godt sammen da. Heidi bruker å si at hun fant seg selv. Ja, for vi er så like på MANGE områder. Og vi utfyller hverandre veldig bra. Vi begge har svakheter og styrker. Og de klarer vi å flette fint sammen. For flere av mine svakheter, er hennes styrker. Og omvendt. Så da fungerer det veldig bra i hverdagen.
Vi er nå inne i tiden der mange skrur på julelysa. Her snakker jeg om på husvegger og i hager. Både blanke og fargede lys. Nisser og dyr i alle farger etc etc.
Hva er ditt forhold til julelys? Syns du det er greit med 10 000 lys i alle farger på hus og i hager?
Her trur jeg at jeg er litt som amerikanere. Jeg elsker masse julelys, også med farger. Det er jo noe jeg er oppvokst med. Min mor og stefar elsker også masse julelys. For ikke snakke om julepynt inne. Så dette har alltid vært jul for meg. Samme med hvite og fargede lys på juletreet. Det må det bare være, er ikke jul uten.
Kokkefruen er ikke helt på samme nivå som meg der. Derfor må jeg begrense det litt. Også koster det jo en del å kjøpe inn alle disse lysa. Og det har man som regel ikke råd til i november og desember.
Hadde det vært opp til meg, så hadde vi satt opp MASSE mer lys. For eksempel skrevet GOD JUL på hele låveveggen. Koselig for alle som kjører forbi. (Og meg)
Vi har jo litt lys ute da. Både på framside og bakside, pluss i flaggstanga. Må nok sette de opp denne uken. Meldt litt plussgrader mot helga. Så da får man ut å styre litt.
Jeg har alltid ønsket meg en stor slede med julenisse og reinsdyr på taket. Ja, altså en slik som er 5 meter lang. De koster jo sykt mye da, og jeg hadde sikkert falt ned fra taket når jeg skulle montere det. Måtte nok sendt Kokkefruen opp, for jeg er ikke glad i høyder heller.
Masse julelys er jul for meg. Det gir meg den gode stemningen. Det er jo bare utrolig koselig. Lyser opp en mørk hverdag. Ja, for nå er det mørkt mange timer i døgnet.
Jeg er ikke så glad i masse blinkende lys. Det blir fort litt slitsomt. Greit om andre har det, men om jeg må se på det hele dagen i vår egen hage. Da trur jeg at jeg hadde blitt litt sprø.
Jeg vokste opp i Kjøllefjord. Og den gangen var julelysene over hovedgata i farger. Det var så koselig å gå på skolen om morgenen. Under alle disse farga lysa. Ja, var jo mørkt når vi gikk hjem fra skolen også da. Men da var det ofte mer folk og biler i sentrum. Så ikke helt samme stemningen.
Morgenstund elsker jeg året rundt. Jeg står opp lenge før de andre. Og morgenstund i jula er litt ekstra koselig. Man står opp, setter på kaffe. Og i mens skrur man på julelysa inne. Da smiler jeg bare for meg selv. Får en skikkelig god følelse i kroppen. Julestemningen kommer fort litt krypende.
Ja, jeg elsker jul. Og jeg elsker julelys i alle farger🎄🎄🎄🎄
Og en liten juleoppfordring på slutten🎅🏼
Til alle dere som har blinkende blåe julelys på sine hus/trær. KAN DERE VÆRE SÅ SNILLE Å FJÆRNE DEM!!!
Vær gang jeg passere så trur jeg det er purken, og jeg blir nødt til å slakke KRAFTIG på gassen… trø bremsa i bånn… sette kaffekoppen som er uten lokk på plass i koppholderen som forøvrig ikke er der lengre… hive meg rundt etter sikkerhetsbeltet, og få det på meg.. og så kaste mobilen på dørken, så fragmenter av både skjermglass og plastikk flakser over alt i bilen. Grrrr…Så har jeg ikke lappen heller!
Og all den her panikken bare fordi dere ønsker dere ei skyhøy strømregning i julegave..??? Det blir dyrt i lengden for meg og måtte kjøpe ny mobiltelefon, og for ikke å glemme innvendig rens av bilen hver gang jeg kjører forbi de der OVERPYNTA brannfellan av nån hus dere bor i. TAKK FOR DIN FORSTÅELSE OG HA EI GOD JUL.!
Da lot mamma og pappa meg være igjen der. Jeg skulle få sove litt, sa de. Ja, ja tenkte jeg. Alltid godt med en liten strekk, men likte ikke at de dro fra meg.
I mens jeg sov der, så har doktorlegen holdt på inni ørene mine. Den svin dyre legen som pappa sier. Hun var faktisk veldig koselig da. Og kom fra samme plass som pappa i Finnmark, men de kjente hverandre ikke.
Jeg sov ikke så lenge der, og etter to timer var jeg på vei hjem igjen. Da var mamma og pappa i skikkelig unåde.
Tenkt at de dro fra meg. Tok bare et par timer, så var de tilgitt da. Først lå jeg et par timer med ryggen mot de. Må jo vise hvor misfornøyd jeg var, med STORE bokstaver.
Men det har skjedd noe veldig rart. Og jeg er litt forvirret og skjønner ikke helt hva som foregår. Jeg kan ikke høre noe som helst. Og det var veldig stressende for meg. I dag er dag to uten at jeg hører noe. Jeg hører ikke hva mamma og pappa sier til meg, så de må bruke kroppsspråk, så jeg forstår. Jeg hører om de plystrer eller når mamma prøvde å prate så lyst hun kunne. Ble litt mer skrik syns jeg da.
Mamma har snakket med legen, og de er på saken. Det kan være veldig hovent i ørene etter de holdt på inni der i går. Det kan også være en reaksjon på kortison eller lignende. Legen skulle kontakte produsenten for å høre. Ja, hun er heldig som kan høre.
Jeg har fått ørebetennelse med bakteriegreier. Fikk ikke helt med meg hva legen sa, skjønner du. Jeg ville jo bare vekk derfra. Jeg er jo kronisk plaget med ørene og annen allergi, men dette var noe nytt.
Heldigvis tar mamma og pappa godt vare på meg. Så får vi bare håpe at jeg får hørselen tilbake snart. Var litt rart å gå tur i dag, uten å høre noen ting. Jeg så en hund som bjeffet, men hørte den ikke. Litt deilig også da. Slapp bråket fra folk og biler i sentrum. Hørte ikke maset fra mamma heller. «Tiss på det og gå videre» bruker hun å si når jeg er treg.
Så da krysser vi fingrene for at dette ordner seg, ikke sant dere?
Det har vært en del snakk om årets julekalender. Og hvem/hva/hvor. Og mange ønsket at jeg skulle lage den, som jeg gjorde i fjor. Da var jeg på leting etter pappas julegenser i 24 dager. Opplevde masse spennende på veien. Pappa har fortalt meg at jeg skal få lage årets julekalender også. Så hadde jeg noe å finne på. Fra 1.desember overtar jeg bloggen i hele 24 dager. Jeg gleder meg veldig til det, bare håper at jeg hører noe da.
Så da er det bare å vente i spenning på hva jeg skal gjøre i år. Jeg vet faktisk ikke sjøl helt enda heller. Vi er jo bare på 16 november jo.
Det ble en hektisk dag i dag. Jeg visste det skulle komme 2000 bøker i løpet av dagen, men ikke når.
Klokken 10 satt jeg i møte med en designer fra 24nettbutikk, for å prate om nettbutikken vår. Og han skulle lære meg litt om forskjellige ting der inne.
10 minutter ut i samtalen, ringte telefonen. Da var bøkene 10 minutter unna. Kokkefruen var på vei ut døra. Skulle til tannlegen med yngstejenta.
Så da måtte jeg utsette telefonmøte til litt senere. (Endte med at det blir i morgen)
Lastebilen kom med bøkene rett etterpå, men den kom seg ikke opp til huset vårt. Så bøkene ble satt av ved låven.
Svigermor kom ut og hjalp til. Ja, for de bor jo her på gården de også. Så da var det bare å sette i gang da. Vi lastet bøker bak i bilen, og fraktet de 100 meter opp til kjelleren vår. Det var en svært tung jobb, med mye bæring, og mange kjøreturer. Vi er jo ikke akkurat den sprekeste gjengen. Var god trening da.
Da vi kom halvveis, måtte vi ta en liten pause. Og da vi startet på igjen. Så var også Kokkefruen kommet hjem igjen. Så da gikk det mye kjappere. Og alle 143 esker med 2000 bøker var på plass i kjelleren.
Så måtte vi gjøre ferdig kjelleren. Siste lagerhylle måtte monteres, bord til meg for å skrive på, måtte vi ha. Det satte jeg på kontoret i Kjellerstuen. Da kan jeg svinge mellom pc og bord. For er jo der jeg blir sittende. 1100 bøker skal skrives hilsen og underskrift i. Pakkelapper og fraktlapper skal skrives ut.
Så går ferden ut til pakkeavdelingen. Der skal Kokkefruen og svigermor stå. Har bygd opp bordene litt mer, så ikke de skal plages med ryggsmerter. Det var noe vi lærte under 1.opplag
Når bøker er pakket og det er klistret på fraktlapper. Så settes de i lagerhyllene. Der har jeg god oversikt over antall pakker, det trengs for fraktbrev. Og hyllene er rett ved kjellerdøra, så det blir lett å få de ut.
Klokken 19 i kveld var vi endelig ferdig. Så nå er alt klart til å sette i gang, men nå var det også slutt på energi i kroppen😂
Alt tar bestandig lengre tid enn man regner med. Så da setter vi i gang i morgen tidlig. Kroppen trenger litt hvile i kveld. Denne dagen sitter godt i ledd og muskler. Godt man kjenner at man lever.
Ha en riktig fin kveld dere. Og de som venter på bøker, de får de snart😊
Tidligere i år var det en storbrann i Porsgrunn. Og det fikk meg til å tenke tilbake på en annen brann.
Vi skal 20 år tilbake i tid, og rett over veien for Meierigården. Der sto det en gammel bygning som huset et diskotek, kontorer og en butikk. Dette var Heimengården, og diskoteket het da Verftet. Det har vært forskjellige uteplasser i denne bygningen. I denne historien skal vi altså 20 år tilbake i tid.
Jeg jobbet på dette diskoteket da det brant. Og dere kan gjette tre ganger på hvem som først fikk skylden for dette.
23. oktober, 3. november, 3. desember, 8. desember og 16. desember brant det i denne bygningen. Den siste brannen 16. desember var spikeren i kista for bygningen.
Dette innlegget er ikke for å henge ut noen, for mannen som ble dømt for dette. Bor i samme kommune som meg nå. Jeg vil fortelle min historie. Jeg har også noen utklipp fra nyhetene med. Som for eksempel dette👇🏼
Jeg jobbet altså på dette utestedet. Jeg hadde brukt flere måneder på å pusse opp dette diskoteket den sommeren. Jeg var ansatt som vaktleder. Og hadde ansvaret for barpersonalet. Jeg hadde også lagd alle brannrutiner for diskoteket. Ja, som dere skjønner. Gjorde jeg ganske mye der.
Etter og ha brukt hundrevis av timer der på oppussing. Så syns jeg det var blitt skikkelig bra der. Det ble et veldig kult diskotek, men det var ikke lenge det var åpent før første brannen skjedde. Og det var i åpningstiden, det var heldigvis ikke mange gjestene der da. Det brøt ut brann på loftet. Jeg satt i diskoteket og pratet med noen jenter da dette skjedde. Rett før brannen oppstå, var sjefen min på loftet. Sjefen som senere ble dømt for brannene.
Brann nummer 2 endte med at jeg ble sendt i arresten. Og rett over i varetekt i Skien fengsel. I mens jeg satt der, brant det hele tre ganger til.
Da sjefen min ble arrestert etter og ha blitt fanget opp på skjult kamera. (Kamera var plassert i bygningen på andre siden av veien som brant i år) så kom politiet til fengselet for å snakke med meg. Og de fortalte at de hadde arrestert noen for brannene. De fortalte også at de visste ganske fort etter jeg ble arrestert, at det ikke var meg. Men de kunne ikke ødelegge etterforskningen, så de gikk ikke ut med dette. De beholdt meg fengslet, for å kunne ta sjefen min. Noe de heldigvis gjorde til slutt.
Jeg satt en måned i varetekt for noe jeg ikke hadde gjort. Og siden jeg allerede satt i varetekt, så kunne de like godt overføre meg til soning. Ja, for jeg hadde en dom jeg skulle sone. Og hadde ventet over tre år på den.
Så her har dere min historie bak diskotekbrannen i Porsgrunn for 20 år siden.
Det er litt over 19 år siden jeg tok fagbrev som kokk. Det var bittelitt utfordring rundt hele greiene. Så jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om det. Var Kokkefruen og jeg som pratet om dette litt tidligere i dag, og da kom jeg på at det har jeg ikke fortalt dere.
Vi skal tilbake til 2004 her. Fra november 2003 til august 2005 sonet jeg en dom i Skien fengsel. Og da jobbet jeg på kjøkkenet der. Lærlingtiden var jeg ferdig med før soning, men hadde ikke tatt fagbrevet enda.
Så da fikk jeg ta fagbrevet i fengsel. Ja, jeg er ikke den første som tar fagbrev som kokk i fengsel. Men jeg var den første som noen sinne tok fagbrev som restaurantkokk i et norsk fengsel. Er bare fagbrev som institusjonskokk man får der. Om noen har gjort dette etter meg, vet jeg ikke.
Datoen for fagprøve ble satt til 12 oktober. Faktisk dagen etter eldstejenta her i huset ble født. Dette var jo 15 år før Kokkefruen og jeg møttes da.
På den tiden var jeg sammen med min sønns mamma. Vi traff hverandre i fengselet, skjønner dere. Dagen før fagprøven fikk jeg sitte alene på et kontor i fengselet og lese/forberede meg. Jeg hadde jo kun mine skolebøker, og hadde ikke tilgang til internett. Om ikke hodet mitt var fullt nok av mat den dagen, så gjorde også min daværende kjæreste det slutt. Av alle dager, så valgte hun denne dagen.
Da gikk jo all konsentrasjon ut av vinduet. Og en annen ting som gjorde ting verre. Jo, det var at jeg var tom for røyk. For alle som røyker eller har røkt, vet hvor viktig den røyken er under stress.
Ja, man føler at man får roet nervene. Det fikk ikke jeg gjort. Dagen for fagprøve var her, og jeg fikk ikke morgenrøyken eller tre før start.
Jeg fikk aldri roet nervene og pustet ut. Nå var alt bare et stress. Kjæreste hadde gjort det slutt, ikke hadde jeg røyk, og jeg var så nervøs for denne prøven.
Jeg lagde en treretters middag, som jeg ikke helt husker nøyaktig hva var. Det var to innbakte lammefilet til hovedrett husker jeg. Så trur jeg det var en type vaffel med is og marengs til dessert. Forrett husker jeg ikke.
Det var en lang og nervepirrende dag, men jeg kom meg gjennom dagen. Og jeg besto fagprøven🥳
Det var kanskje en utfordrende oppkjøring til dette fagbrevet, men under press og stress. Da jobber jeg godt. Og sånn er det for de fleste kokker.
Min sønns mor og jeg ble i sammen igjen etter noen uker. Om ikke, hadde jo ikke guttungen blitt født i 2006.
P.S: Som mange av dere vet, hadde jeg et annet etternavn på denne tiden. Noe dere ser på fagbrevet under her.
I dag markerer vi en stor dag i kokkehuset. En som egentlig er viktigere å markere enn en fødselsdag. I dag har nemlig Tom Martin vært rusfri i 12 år 🥳🥰
Vi var på to veldig ulike steder i livet i høsten 2011. Jeg var en travel småbarnsmor, jobbet fullt som kontaktlærer på 8.trinn, aktiv i lokalpolitikken. Han var rusmisbruker og hjemløs. Kan hende vi gikk forbi hverandre i Porsgrunn, uten å legge merke til hverandre. For vi tilhørte to veldig ulike verdener den gang. Likevel skulle denne seinhøsten 2011 bli et vendepunkt i begges liv. For min egen del hadde jeg tøyet strikken for langt, kombinert med trigging av traumer, og kræsja i den berømte veggen så det sang. Så da begynte mine første forsøk på å få hjelp, etter at jeg egentlig hadde tenkt å avslutte alt denne novembermåneden. Men det er en annen historie.
Samtidig ble et ungt par i Porsgrunn tvangsinnlagt på avrusning. Uten denne innleggelsen, hadde ingen av oss vært der vi er i dag.
At Tom Martin har en vilje av stål, når han setter seg noe fore, er ingen hemmelighet. Og jeg tror det var dette som reddet han og Guro den gangen. Og som holdt han oppe i årene som fulgte. Han er ufattelig sterk, mye sterkere enn han tror selv. I tillegg har han et stort behov, og talent, for å legge seg planer, for så å gjennomføre dem. Dette kom nok også godt med, også på livets skyggeside, når han skulle komme seg ut av det.
Da jeg møtte Tom Martin for første gang i 2019 tok det noen dager før han turte å fortelle om sin fortid med rus. Men jeg visste det allerede. For selv om jeg aldri har drevet med rus selv, har vi begge opplevd livets mørkere sider. Takes one to know one. Og hans fortid som rusmisbruker kunne ikke ha brydd meg mindre. Han var ikke den personen lenger, han var seg selv og han var definitivt MIN person. Min andre halvdel. Den som manglet i livet mitt. En puslespillbrikke som endelig falt på plass. Jeg hadde jo selv strevet i mange år for å komme meg opp av grøfta. Og vi var begge på god vei for å starte et nytt og bedre kapittel i livet. Og det finnes ingen bedre måte å gjøre det på, enn sammen med en som “løfter deg” ❤️
“Sammen er vi sterke” og “sammen er vi best” er uttrykk vi har brukt ofte, for de er så sanne!
Jeg har blitt spurt tidligere, om jeg er redd for at han skal begynne å ruse seg igjen. Og svaret er et rungende nei. Absolutt ikke! Det livet vet jeg at han aldri vil tilbake til. Han hatet det så inderlig. Å gå fra hjemløs rusmisbruker til den han er idag, lykkelig gift, fantastisk (bonus)pappa, få bruke kreativiteten sin på sin store lidenskap mat. Det er virkelig et annet liv. Og det å klare å snu livet så totalt, krever virkelig vilje og karakterstyrke! Som jeg sa til journalisten her om dagen, Tom Martin ER virkelig en solskinnshistorie 🌞 Og jeg er så uendelig, ufattelig stolt av han 🥲🥰
Så dagen i dag skal feires! Hurra for vår alles kjære Tom Martin 🥳🎂🥂🎉
1.11.11 er en viktig dag i min kalender. Det er altså 12 år siden i dag. Det var ennå mørkt ute denne morgenen, da vi ble fulgt ut i bilen. Ferden gikk så videre til Borgestadklinikken i Skien.
Vi skal altså 12 år tilbake i tid her. Min x-samboer og jeg var rusmisbrukere og hjemløse. Vi bodde på natthjemmet i Porsgrunn. En plass vi kunne være med tak over hode. Vi måtte ut derfra klokken 8 på morgenen, og slapp inn igjen i 15 tiden. Der hadde vi i hvert fall en seng å sove i.
Livet var helt for jævlig. Det var faktisk nesten ikke verd å leve. Vi klarte ikke å bli rusfri alene, og ferden bar lengre og lengre ned i rennesteinen. Det var lang ventetid på rusbehandling. Vi ville ikke overleve ventetid på 1-1.5 år. Min tidligere samboer hadde både hjerteproblemer og kols. Hun kunne gå 10 meter, og veide 35 kg. Jeg veide over 30 kg mindre enn jeg gjør i dag. Jeg var mye på sykehus, både pga anemi og infeksjoner pga uren amfetamin. Ja, for jeg reagerte veldig kraftig på det. Allikavel klarte vi ikke stoppe med narkotika.
Nå var hver eneste dag en lang rus. Et sant helvete for å si det mildt. Den eneste måten å få hjelp fort nok på, var å kjøre seg selv i rennesteinen. Og det klarte jeg med glans. Jeg er jo ikke den som gir meg, når jeg setter meg et mål. For dere skjønner det at, om det er fare for eget liv og helse. Så kommer det en tvangsparagraf inn i bilde, og det gjorde det nå.
Det var fare for liv og helse for oss begge. Vi ville med stor sannsynlighet, ikke overleve vinteren.
Så på rekordtid fikk vi hjelp. Første steget på veien var Borgestadklinikken. Der ventet 3 uker med avrusning. Etter det ble vi sendt videre til Hedemark. Der ventet 6 måneder med opptrening, noe vi også fullførte. Det var meningen at vi skulle til en ny plass etter det. Der skulle vi bo ett år, men jeg var sikker på at vi ikke trengte det. Vi var sterke nok til å klare dette. Vi bosatte oss i Moelv på en liten gård. Ja, for man kan ikke flytte tilbake til samme plass igjen. Da er veien tilbake til rus, veldig kort.
Vi startet vårt nye rusfrie liv. Min tidligere samboer fikk ikke oppleve mer enn 7 måneder av det rusfrie livet. Hun døde på 37 årsdagen sin det året. Jeg har et eget innlegg om det, så om du vil lese. Så kan du gjøre det HER
Jeg ble boende noen år til i Moelv, mutters alene. Jeg var ikke sterk nok til å flytte tilbake til Telemark enda. Jeg hadde nok med meg selv i den tiden. Du kan lese mer om det HER
Så i dag 1.11.23 har jeg vært rusfri i 12 år. Jeg ruset meg bare i 5 år, så antall rusfrie år er jo mye større.
Mye har skjedd på disse 12 årene. Det har vært en utrolig lang reise fra 2011 til 2023. En reise som har gjort meg til den jeg er i dag. For 12 år siden trudde jeg nok ikke at jeg noen gang ville oppleve 2023, men her er jeg. Og jeg kan nå være stolt av 12 år som rusfri.
Så fra å være rusmisbruker og hjemløs. Så er jeg nå lykkelig gift med Kokkefruen. Jeg har en sønn og to bonusdøtre. Må ikke glemme Cian da. Bikkja er jo også min sønn. Jeg har eget cateringfirma, jeg er en av Norges største bloggere, og jeg er kokebokforfatter. Livet er herlig dere. Jeg har også alle dere følgere. Mange har jeg blitt godt kjent med gjennom kommentarer og meldinger. Både Kokkefruen og jeg syns det er litt gøy når vi skriver ut fraktlapper og pakker bøker til dere. Vi kjenner igjen så mange navn. Og da ser vi også hvor dere bor. Det er ganske godt spredd i vårt vakre land, og utland faktisk. Utrolig morsomt syns jeg.
Det kan hende at det blir en liten feiring av dagen i dag. En dag av så stor betydning for min del, må markeres litt🥳
Jeg har en annen liten ting å feire i dag også. På denne dagen i 2017 fikk jeg ny hofte på Skien sykehus. Så den har 6 årsdag i dag😂🥳
Jeg vil gjerne takk alt og alle rundt meg. Alle som har hjulpet og støttet meg alle disse årene, både nye og gamle. Ikke minst familien min. Både på far og mor sin side har jeg fått mye støtte. De årene var nok ikke så veldig enkle for de heller. Jeg ruset bort det meste av mine følelser, men det gjorde ikke de. Pårørende til rusmisbrukere har det heller ikke så enkelt. Var nok veldig tøft for de å se på. Håper at de er stolt av meg nå da❤️Og av reisen jeg har gjort.
Tusen tusen takk til min fantastiske kone. Hennes støtte har vært fantastisk. Hun har stått støtt ved min side de siste 4 åra. Og har en finger med i det meste jeg gjør. Det er ikke noe jeg i vi vet dere❤️Vi er et godt team🥰Elsker deg❤️
Tusen takk til alle dere som tar del i mitt liv❤️Og for at dere leser det jeg skriver til dere🥰
