Tiden flyr i godt selskap, for dette året har gått fort. Og utrolig mye som har skjedd dette året.

Den første bryllupsdagen (1 år etter bryllupet) heter papirbryllup. Denne bryllupsdagen markeres med papir som symboliserer noe som er sterkt, samtidig som det kan rives i stykker. Hvitt papir symboliserer også den nye starten mellom ekteparet.

Det har vært et fantastisk år som ektepar. Det har vært hektisk, men vi er da enda sammen😂Vi har ikke føket i tottene på hverandre, og ikke har vi drept hverandre. Så det tar jeg som en seier jeg.

På fredag var vi en liten tur på puben i Lunde. Det var åpningsfest, og da benyttet vi anledningen til å ta en tur ut. Det er jo noe vi sjelden gjør. For hvem har da råd til det i disse tider.

Heidi drakk brus og kaffe. Og jeg tok noen øl. Det var en fin fin kveld. Og de er nok fornøyd med åpningsfesten, for det var stinn brakke utover kvelden.

Man hører alltid uttrykket «Min bedre halvdel» Ja, jeg bruker det mye selv også. I dette tilfellet så er det i hvert fall sant. Hun er min bedre halvdel, for hun gjør meg bedre❤️Og sammen er vi sterkere enn krutt som det heter. Bare se hva vi har fått til sammen det siste året. Jeg er virkelig stolt av oss selv…en klapp på skulderen til oss selv.

Vi begge er uføre og sliter med helsa. Men vi gir jo ikke opp av den grunn. Vi jobber det vi klarer, når vi klarer det. Nå har det jo vært ekstra mye de siste ukene med butikken da. Så mye slit er det jo ikke til vanlig. Nå som vi er på oppløpssiden med den fysiske butikken også, så har ting roet seg litt ned. (Altså den tunge fysiske jobben) har jo mye å gjøre uansett.

Det er noen år siden jeg var ute i jobb med faste arbeidstider. Og nå er jeg tilbake der igjen, men for oss selv denne gangen.

Smører nistemat hver dag. Kjører jentungen på skolen, og drar på jobb. Og det er litt godt dere! Føle at vi bygger noe for oss selv. I dette tilfelle et firma. Så kanskje en eller annen gang, så kan vi ta ut lønn. Sette ufør på pause, og jobbe for lønna. Det er i hvert fall håpet, men er en lang vei dit enda. Vi må nok bare ta en dag av gangen. En fot foran den andre…og repeat!👣

I dag skal jeg bake kake til oss. Ikke en overdådig en, men en som skal i bakeboken. Så da passer det jo fint. Ja, det blir mange oppskrifter som skal lages til boka de neste to ukene. Jeg har enda 22 oppskrifter jeg ikke har lagd og tatt bilder av til boka. Kokkefruen skal også bake/lage noen av de.
Det er de siste som mangler, ellers har jeg lagd de andre.

Hvilke andre planer vi har for dagen, må vi ta litt på sparket. Må se an formen til fruen. I går hadde hun veldig vondt i kroppen pga fibromyalgien. Og lå for det meste under et pledd. Så får håpe det er bedre i dag når hun står opp. Kan jo hende at jeg har kjøpt noe til henne også. Som jeg kan gi henne på sengekanten når jeg vekker henne etterpå❤️

Hun hadde skrevet ett koselig brev, som lå på stuebordet til meg da jeg sto opp🥰 Så det leste jeg i mens kaffetrakteren fikk drypt i fra seg.

Vi snakket om en tur i dag. Så vi får se hva vi finner på. Det blir i hvert fall Hvalkaker til middag, og kake til dessert i dag. Så en fin dag blir det uansett hva vi finner på🥰

Vi fikk to krus i gave fra Nina. (En trofast følger) De var jo skikkelig fine. Så morgenkaffen blir drukket fra den☕️Tusen takk for gaven Nina❤️

Gratulerer så mye med 1 års bryllupsdag Heidi.
Takk for at du er du.
Jeg elsker deg❤️

Ha en strålende søndag alle sammen. Det blir litt salg på enkelte produkter i nettbutikken i dag for å feire dagen🥳

Burde det være mobilfrie skoler?

Utdanningsdirektoratet anbefaler at mobiltelefonen skal ut av klasserommene både på barneskole, ungdomsskole og videregående skole. De mener også friminuttene bør være mobilfrie på både barne- og ungdomsskolen.

Jeg kunne ikke vært mer enig, men en anbefaling er jo bare tull. Dette med mobilforbud skulle kommet for herrens mange år siden. Ja, jeg vet at vi nordmenn er drita lei av reguleringer og forbud. Men dette syns jeg er helt innafor. Mobilen har da ingenting i klasserommet å gjøre. Der skal man lære, ikke sløve på mobilen. Mobilen ødelegger konsentrasjon. Og den gjør deg kanskje mindre sosial. Altså face 2 face sosial.
Alt har liksom blitt så lettvint. Lurer man på noe, så googler man. Trenger ikke tenke i det hele tatt jo.

Jeg husker på ungdomsskolen. Da fikk vi kjeft om vi tok fram en bitteliten kalkulator. Nei, her skulle det regnes uten hjelpemiddel. Kalkulatoren ble beslaglagt med en gang. Min kalkulator var pulten. Den var full av prikker for å telle, og andre regnestykker.

Yngstejenta går i 10 klasse. Og de fikk mobilfri skole for 4-5 uker siden. Etter noen dager fortalte hun at det var blitt roligere i klasserommet. Jeg spurte henne nå hvordan det var. Problemet nå var betaling i kantina. Om du har glemt kantinekortet, så får man ikke betalt, og man får ikke spist.
Da måtte vi forklare henne at sånn er livet. Glemmer man for eksempel lunsjen sin når man drar på jobb. Da må man gå sulten. Dette er noe de må lære å passe på. Glemmer man noe, så kan det ha konsekvenser. Alt skal ikke bli enkelt tilrettelagt for de. De ser bare problemer og utfordringer med ting, de lærer ikke å finne løsninger. Det ser vi eksempler på hele tiden.

Barn og unge i dag blir sydd puter under armene på. For et par dager siden leste jeg et avisinnlegg. Ja, det er ikke første gang jeg leser slikt. Her går ei mor ut i avisa. Hun oppfordrer sitt barn til å bryte skolens regler. Hen skal ikke levere fra seg mobilen. Det ble det selvfølgelig masse bråk om i kommentarfeltet. Da var samme dama tilbake i avisa dagen etter, for å klage på hets og stygge kommentarer! Hvor «dum» går det an å bli. Går man ut offentlig med slike uttalelser, så må man regne med dritt tilbake. Og hva lærer man barna sine med slike handlinger? At regler er for andre, men ikke for oss?

Noen foreldre har klaget inn kommune og skoler pga dette vedtaket. Deres barn skulle ha mobil på skolen. Tenk om foreldrene måtte ha tak i barna. Da måtte de kunne ringe de på skolen….lurer på hva man gjorde før mobilen kom????? MAN RINGTE SKOLEN!!

Herregud, har du hørt noe så tåpelig. Jeg kjenner jeg blir kraftig provosert av slike foreldre.

Studier viser at elever på skoler med mobilforbud får i gjennomsnitt 6,4 prosent bedre testresultater, sammenlignet med før forbudet ble innført. For de svakeste elevene var forbedringen på hele 14,2 prosent.

Jentungen forteller også at mange ikke leverer inn telefonen. De kan jo ikke akkurat ransakes om de sier at de ikke har den med. Selvfølgelig har de den jo med. Det vet jo lærerne også, men de kan jo ikke gjøre så mye. De kan beslaglegge telefonen om de ser at noen bruker den, men den blir jo gitt tilbake etter en stund. Mange lærere bryr seg nok ikke i det hele tatt. Dette er nok en vanskelig situasjon for de også. Om ikke helt umulig.

Nå vil jeg høre din mening. Jeg har fortalt dere min mening. Er du for eller i mot mobilfri skole?

Dette har nok ikke så stor betydning for andre enn meg selv. Men etter jeg ble rusfri, og kjempet meg tilbake til et liv igjen. Så var lappen en av målene jeg hadde. Det å bli litt mer selvstendig. Det å vise for meg selv at jeg klarte noe igjen. Jeg hadde jo andre mål også. Som for eksempel å få mer kontakt med guttungen, og komme meg i jobb igjen. Alle målene jeg hadde satt, klarte jeg. Og da kommer det nye mål, så nye…ja, det er kommet ganske mange mål på disse årene.

Det er godt for kropp og sjel, og ikke minst for psyken å klare målene man setter seg. Det er veldig godt for egen selvfølelse. For trua på meg sjøl var nok borte i mange mange år.

11 mars, altså i morgen. Så har jeg hatt lappen i 5 år. Og det er stort for meg😊Min første bil var denne her. Den fikk navnet blåbæret

Nå kjører jeg Volvo XC 70. Ja, for jeg har kun lappen på automat.

Det har seg slik at når man setter seg mål, så må man ikke sikte for høyt. Jeg hadde ikke så store trua på meg selv. Og manuelle gir der gikk min grense. Jeg har alltid hatt en skrekk for gir. En slags sperre. Derfor tok jeg aldri lappen da jeg var yngre heller. Jeg bestemte meg for at automat klarte jeg i hvert fall. Så da kjørte jeg opp på automat. Angrer jo selvfølgelig litt på det nå. Og har en plan om å kjøre opp på nytt igjen, med gir. Men den skrekken sitter enda i meg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har innbilt meg at jeg ikke klarer det. (Girskrekk) Så den må jeg fortsatt jobbe litt med.

Nei, alt kan ikke gå helt på skinner heller. Litt skada er man da blitt😂

Jeg klarer meg da helt fint med automat også, men innimellom hadde det vært greit med manuell. Når Heidi blir litt sliten om vi kjører Forden. Så kunne jeg i hvert fall overta kjøringen. Jeg har jo skrevet om dette med fibromyalgi og Kokkefruen før.

De siste åra har jo målene blitt større. Målene vokser i takt med selvtilliten. Og selvtillit har Kokkefruen hjulpet meg veldig med. Og ha en fantastisk person ved min side som alltid har trua. Som støtter, motiverer og hjelper til hele veien. Uten henne hadde jeg nok ikke kommet så langt. Vi har jo oppnådd mange felles mål også. Ja, for alt handler ikke om bare meg lengre. Nå er det oss, og det finnes ingen jeg i oss. Og jeg regner nok med at vi setter oss nye mål igjen snart. Først må vi komme i mål med butikken vår❤️

Har du hatt noen mål som gjorde deg veldig stolt å nå? Er det noen spesielle mål du jobber mot nå?

Som mange av dere vet så plages jeg jo veldig med bena mine. Skader som kom etter rus, deretter etter kraftig Prednisolon behandling.

Rusen gjorde så jeg fikk veldig dårlig blodsirkulasjonen i bena. Og de skiftet farge etter mye infeksjoner og blodpropper.

Jeg fikk Prednisolon behandling etter at jeg ble rusfri. Jeg produserte ikke nok blod, og ikke tok kroppen opp jern. Jeg hadde anemi og hadde konstant blodmangel. Så jeg var ofte inne for påfyll av blod.

Jeg var over 30 dager på Hamar sykehus til utredning. Gjennom hele jul og nyttår i 2015/16. De fant ikke årsaken til problemene. De startet uansett en kraftig Prednisolon behandling, med 100 mg per dag. Dette førte med seg litt andre ting. Ja, den kickstartet kroppen. Jeg begynte å produsere blod igjen, og kroppen tok opp jern igjen. Så de problemene ble løst. Men jeg ble også benskjør og jeg fikk veldig dårlig syn. Mine ledd i knær og hofter tok store skader av denne behandlingen. De kunne heller ikke utelukke at 9 år med blodfortynnende sprøyter hadde en innvirkning her. De var litt usikker der. (Har tabletter nå da)

I 2017 måtte jeg bytte høyre hofte. Da hadde jeg gått med store smerter lenge. Det var vondt å gå, og ikke minst ligge. I flere måneder sov jeg kun 4 timer per natt. Smertene var for store.

Så har det jo holdt seg litt sånn greit noen år, men i 2021 begynte det så smått å gjøre vondt i knærne og den andre hoften.

For et år siden tok jeg nye bilder og var hos ortoped. Det var helt klart at jeg måtte bytte det høyre kneet også. Som hofteleddet på samme ben, så smuldrer det opp. Men ortopeden ville ikke skifte det enda. Når jeg klarte å gå 2-3 km «uten» problemer. Så var det for tidlig å skifte. Som han sa i fjor. Når du ikke klarer å gå lengre enn postkassen. Da kan vi skifte ledd.

Etter vi var i Oslo for 4 uker siden. Så har smerter i høyre kne og venstre ankel nesten vært uholdbar. Det ble alt for mye gåing i Oslo. Pluss at arbeidsmengden her hjemme de siste ukene har vært tøff for bena. Mye bæring, mye skruing sittende på knær. Og ellers krabbet rundt på gulvet. Er tungt å komme opp igjen, så må like godt gjøre meg ferdig i mens jeg ligger der på knærne.

De siste tre ukene har jeg sovet med puter mellom bena. Knærne må ikke komme i kontakt med hverandre. Og venstre ankel må ikke røre senga eller den andre foten. Da er smertene så jævlig at det er bare å glemme soving. De siste par dagene har det nesten vært på krykkestadie innimellom.

I dag kjennes bena litt bedre ut. Jeg kan gå normalt, og smertene er svake.
Det var ikke noe bæring i går. Jeg var kun en tur ned i byen og hentet guttungen. Det kjennes godt i kneet når man trykker på gass og bremse. Kjører automat, så den venstre foten hadde jeg i en tøffel. Så skoen ikke skulle stramme rundt ankelen. For det er ekstremt vondt. Trur det er en liten betennelse i leddet der. Det virker litt sånn.

Jeg trur det er på tide å kontakte ortopeden på Notodden igjen. Starte ballen på nytt. Slikt er jo liksom ikke gjort på noen dager. Det tar ganske mange måneder. Så kanskje jeg kan få byttet høyre kne til høsten eller noe. Jeg kan jo ikke gå slik.

Jeg er jo ikke så flink til å ta det rolig heller, men nå er det heldigvis noen rolige dager framover. Alt er jo nesten skrudd opp i butikken. Kun litt lys som skal opp i dag, men guttungen skal hjelpe. Ellers er det å sette varer i hyller og litt små detaljer her og der. Ingen bæring, løfting eller rulling på gulvet. Så det skal bli litt godt for bena kjenner jeg. Nå får jeg litt tid til bokskriving igjen også. Boka har liksom hatt pause i noen uker nå, så ligger litt bak skjema. Alt med butikken skjedde så fort. Så da måtte boka vike litt. Om vi hadde ventet, hadde vi ikke fått det lokalet i sentrum. Og vi hadde jo veldig lyst på det da. Har man lyst, har man lov.

Nei, nå skal det bli godt å komme i mål. Ser virkelig fram til det. Det har vært noen ekstremt hektiske uker. Fått god hjelp fra guttungen og svigermor da. Alle har virkelig stått på. Og jeg trur resultatet kommer til å bli veldig bra. Så da er det verd litt smerter. Sånn er det bare!

Man skal jo kjenne at man lever. Alternativet er så mye verre. Og man må spille med de korta man får utdelt her i livet🃏

Ha en riktig fin lørdag🥰

9-11 februar så var Kokkefruen og jeg en tur i Oslo. Jeg lovet dere jo et referat fra turen. Det har vært så travelt de siste tre ukene, så bloggen har kommet i andre rekke. Nå tenkte jeg i hvert fall at jeg kunne skrive litt om turen.

9 februar skulle jeg på Vixen utdelingen i Oslo. Kokkefruen ble med, selv om ikke hun skulle på Vixen. Vi trengte å komme oss litt bort.

Vi tok toget fra Lunde til Oslo. Det er mer avslappende enn å kjøre selv. Det var en fin vintermorgen.

På toget gjorde jeg et intervju med BROR-Mental helse

Vi var vel framme i hovedstaden rundt klokken 12. Vi tok oss litt kaffe i mens vi ventet på innsjekking på hotellet.

Prisutdelingen var på The Hub, så vi hadde like godt bestilt oss rom der også. Veldig sentralt og kort vei til alt. Det var et kjempefint rom

Den ettermiddagen var jeg svært nervøs. Kjendiser, prisutdeling og masse folk er langt utenfor min komfortsone. Jeg gjorde med uansett klar og gikk på Vixen

Heidi skulle på spa imens jeg var på utdelingen. Hun traff også noen venner fra Lunde som var på samme hotellet. Så da hadde hun litt selskap utover kvelden.

Jeg ankom Vixen rett før klokken 18. Jeg holdt meg godt i bakgrunn, vekk fra alt av kamera. Her var jeg virkelig som en fisk på land. Det er lenge siden jeg har følt meg så utilpass.

Første 1.5 time gikk jeg der alene. Ingen å prate med, for jeg er jo heller ikke den som tar kontakt med folk. Gikk for det meste rundt bare for å se. Det var selvfølgelig mange kjente mennesker der. Hele settingen var helt feil for meg. Når man så hvordan mange influensere var og oppførte seg. Så ble jeg faktisk litt flau over å være influenser. Mange hadde jo ikke bakkekontakt i det hele tatt, og mange var veldig høye på seg selv. Slik var lett å oppdage når jeg bare observerte i starten. Mange jagde kamera for å bli tatt bilde av. Noen kjente influensere tok seg virkelig til rette der. Det ble litt kleint for å si det mildt.

Etter hvert traff jeg noen andre hyggelige mennesker som jeg følger på sosiale medier. Prisutdelingen startet, og vi fant oss et bord sammen.

Utover kvelden ble det jo litt drikke, og minglingen gikk litt lettere.

Jeg så et kjent fjes i gangen der. En skikkelig glad kokk jeg hadde lyst å hilse på, men kokken var ikke så glad og blid som man ser på videoer. Kanskje han er det mot andre, men var ikke hyggelig mot meg.

Jeg gratulerte han med et bokprosjektet han holder på med nå. «Det blir spennende» sa jeg. Svaret jeg fikk overrasket litt. Svaret vedkommende gav tilbake var: Har jeg hilst på deg før, burde jeg vite hvem du er? Så snudde personen seg vekk fra meg.

Jeg hadde sett for meg en hyggelig prat mellom to kokker, men det fikk jeg ei. Jeg fikk heller konstatert hvor ufyselig og ovenpå man kan bli når man blir litt kjent.

Og for å svare på hans spørsmål. Ja, han burde vite hvem jeg er. Han har både fulgt meg og sendt melding til meg. Jeg har også flere lesere enn han har per måned.

Den meldingen han sendte meg for litt over et år siden, var jo heller ikke noe hyggelig melding. Jeg hadde brukt noen tips i et innlegg som var hans. Og han ba meg slette det med en gang. Ja, for kokker har jo enerett på tips om ribbesteking.

Han er den andre kjente bloggkokken som sender slik melding. Fikk en melding fra en annen også før jeg kom ut med boken min. Jeg hadde skrevet at personen som satte sammen hans bøker, skulle også sette sammen min.

Da mente han at jeg brukte han til å reklamere for min bok. Ja, akkurat det jeg var ute etter…lite høy på seg selv eller😂

Jeg syns ikke Vixen var noe for meg nei. Så jeg dro tidlig derfra. Jeg hadde det hyggelig med de jeg var sammen med da, men utenom det….nope! Jeg ble i hvert fall en erfaring rikere.

Jeg møtte Heidi nede i resepsjonen. Og det ble en tidlig kveld på oss. Nå var jeg sliten!

Lørdag

En nydelig frokost på hotellet ble inntatt. Overspiste som vanlig. Det var jo så utrolig mye godt der.

Etterpå var vi litt turister i hovedstaden. Det var så utrolig surt og kaldt denne dagen.

Vi var også en tur opp på Akershus festning. Det var en opplevelse. En fantastisk rundtur må jeg si. Heidi var jo helt i himmelen. Slikt elsker hun!

Vil du lese mer fra vår tur på museum, så kan du gjøre det i linken HER

På vei tilbake til hotelle, stoppet vi for en liten lunsj

Tilbake på hotellet var det tid for litt hvile. Bønder i byen blir fort sliten. Bena mine var så vonde etter all gåingen. Så gjorde godt å strekke de ut litt.

På kvelden skulle vi på date. Restaurantene vi hadde sett oss ut, var selvfølgelig fulle. Og den vi egentlig ville på hadde 3 timers ventetid. Men vi var sulte NÅ. Uten mat og drikke, duger Tom Martin ikke. Så vi endte opp 30 meter fra inngangen til hotellet. TGI Friday’s måtte det ufrivillig bli. Vi måtte jo ha mat. Jeg skrev et innlegg i går om dette besøket. Så om du ikke leste det, kan du gjøre det i linken HER

Det ble jo en veldig fin datekveld da. Vi trives godt i hverandres selskap. Så da spiller det ingen kasserolle hvor man er🥰

Vi var tidlig tilbake på rommet igjen. Vi var jo sliten etter en lang dag. Brille Bjørn på veggen holdt oss med selskap

Søndag

Vi gledet oss til den gode frokosten. Det er den beste hotellfrokost jeg noen gang har sett. Og det var umulig å smake på alt. Det var rundt 300-400 forskjellige ting der. Man blir jo alt for fort mett

Etter frokost dro vi til Reptilparken. Det var gøy det. Så utrolig mye flott å se

Vil du se flere bilder fra det besøket? Da kan du gjøre det i linken HER

På togstasjonen tok vi oss en liten lunsj før hjemreisen til Lunde igjen

Det skulle bli godt å komme hjem igjen. Det ble en lang helg med mange inntrykk.

Konklusjonen etter helgen i hovedstaden

Om man ser bort fra selve Vixen, så var dette en fantastisk tur. Vi koste oss skikkelig. Vixen lærte meg hvordan jeg aldri skal bli. Ikke at jeg har noen tru på at jeg noen gang blir så høy på meg selv. Har litt mer bakkekontakt enn det. Og har kanskje opplevd litt mer av livet enn de influensene som var der. Jeg liker heller ikke ordet influenser. Jeg trives mer med tittelen inspirator. Jeg er bare meg jeg, og det skal jeg alltid fortsette å være!

Takk for at dere ble med på turen🥰

For noen uker siden var vi i Oslo en helg. Da fikk vi testet ut TGI Friday’s. Dette er jo en plass med ikke helt det beste rykte. De har fått mye pepper for blant annet service. Dette er jo selvfølgelig ikke plassen man besøker om man vil ha skikkelig restaurantmat, men man blir mett.

Grunnen til at vi havnet på TGI Friday’s på en lørdagskveld i Oslo er ganske så enkel. Bøgdefolk på bytur tenkte ikke på at man måtte bestille bord på forhånd. De restaurantene vi hadde sett oss ut, var enten full eller hadde 3-4 timer ventetid. Og det er jo slikt jeg ikke har tolmodighet til. TGI Friday’s var 30 meter fra hotellinngangen der vi bodde. Så da stakk vi innom der.

Det var jo selvfølgelig fullt her denne kvelden også. Vi var vel der rundt klokken 19. Etter litt om og men klarte de å fikse et bord til Kokkefruen og meg. Noe intim restaurant følelse var det ikke nei. Satt mer på utstilling, og det var fryktelig høylytt der.

Service var det ingenting å si noe på. Vi hadde to stykker som passet veldig godt på oss. To veldig hyggelige servitører som surret ofte rundt oss. Som to bønder i byen, så måtte jo alt dokumenteres. Går ofte ut over Heidi da, men hun er alltid sporty og stiller opp

Vi gikk igjennom menyen, som egentlig hadde et ganske godt utvalg. De hadde ikke akkurat det jeg hadde lyst på, men endte opp med noe annet. Alle kan bli utsolgt for råvarer, så den er grei. Det var jo smekke fullt der, så da skjer sånt.

I mens vi ventet på maten som tok rundt 30 minutter. Så prøvde vi ut øl fra Brooklyn Brewery. Den kjøper jeg ikke flere ganger. Ikke helt min type øl nei, men da fikk vi prøvd det. Kokkefruen syns den var helt grei. 0.5 liter kostet 154 kr

Etter 30 minutter kom maten. Det er jo egentlig ikke så ille på en fullstappet «restaurant»

Har opplevd mye lengre ventetid flere ganger på andre plasser.

Jeg bestilte en medium stekt Flat Iron Steak til 349 kr. Servert med maiskolber, bearnaise og pommes-frites.

Kokkefruen bestilte Sizzling Fajitas med kylling til 309 kr

Så her kommer vår mening om disse to rettene.

Jeg hadde bestilt en medium stekt Flat Iron steak.
Flat iron steak er et mørt og smakfullt stykke som bør serveres medium stekt. Kjøttet bør stekes ved litt svakere varme og over noe lengre tid enn ved tradisjonell biffsteking. Det har ganske grove fibre, men er mørt og smakfullt. Helstekes og skjæres vanligvis i skiver før servering. Denne var ikke i skiver da. Den var også medium minus. Og virket ikke som den hadde fått noe mer enn to minutter hviletid før servering. Den sa jo fortsatt nesten mø jo.

Den var ganske så smakløs. Her trur jeg de hadde glemt krydder. Etter litt om og men fikk vi salt og pepper til bordet. Det hjalp litt da.

Som alltid var jeg jo sulten. Alt går i grisen er jo en god beskrivelse av meg. Så maten forsvant den, selv om dette ikke var et måltid å skrive hjem om. Svært, svært skuffende egentlig.

Jeg var enda godt sulten da jeg var ferdig med min porsjon. Så hell i uhell så klarte ikke Heidi halvparten av sin Sizzling Fajitas. Smaken av koriander overdøvde absolutt alt på tallerken.

Både Chimichurri saus og Pico de Gallo kan man bruke koriander i. Mange gjør det ikke, siden 50% av befolkningen ikke liker koriander. Det burde absolutt stå i menyen at det er brukt koriander. Her kan mange få ødelagt måltidet sitt.

Det endte med at jeg spiste opp maten til Heidi også. Og hun hadde helt rett, alt smakte koriander. Uansett hvilken bit du tok på tallerken…..koriander, koriander, koriander.

Så dette var absolutt skuffende måltider. Heldigvis var det klart for dessert. Kunne den redde kvelden?

Jeg bestilte en Red Velvet til 129 kr

Heidi bestilte en Key Lime Pie til 139 kr

Heidi køddet med servitøren at vi feiret min bursdag. Jeg var 70 år🥳

Da måtte jeg jo få kaken gratis sa servitøren. Heidi begynte å le. Fortalte at hun bare tullet. Svaret til servitøren var: Ja, jeg syntes han holdt seg veldig godt til å være 70 år😂

Vi fikk også to kopper kaffe til 96 kr

Dessertene var helt fantastisk. Heidi likte sin bedre enn min. Jeg likte begge. Heidi klarte jo ikke hele desserten, så da tok jeg resten. Nei, dette kunne jeg skrive hjem om akkurat som Onkel Reisende Mac hadde gjort. For dette var nydelig. Desserten reddet virkelig måltidet etter de skuffende hovedrettene.

Hele måltidet vårt kom på 1330 kr

Gode og mett trakk vi tilbake til baren på hotellet. Her avsluttet vi en lang dag i hovedstaden.

Takk for at dere ble med en liten tur innom TGI Friday’s

Reptilparken vi absolutt ønsket å besøke på vår Oslo tur. Både Kokkefruen og jeg er veldig fascinert over reptiler. Det er et unntak da. Hun ELSKER edderkopper. Det gjør ikke jeg i det hele tatt.

Det var ikke alle kryp det var så lett å få bilde av. Noen lå enten skjult eller så var vinduene så skitten at man ikke fikk tatt bilde. Jeg fikk tatt bilder av det meste da. Og de skal dere få se nå.

Så neste gang dere er i Oslo. Så burde dere absolutt stikke innom Oslo reptilpark.

Kokkefruen koste seg skikkelig da

Det var utrolig flotte kryp på alle kanter

Hvor glad er du i krypdyr, er det noen du misliker eller har fobi mot?

Dette var absolutt et høydepunkt denne søndagen.

Kokkefruen hadde veldig lyst på en runde på Akershus festning. Så da måtte vi jo selvfølgelig innom der. Der var det utrolig mye historie i vegger, rom og korridoren. Jeg syns det var en fin tur.

Tok jo selvfølgelig mange bilder underveis. Kan jo ikke være blogger uten å dokumentere. Kokkefruen var kjempefornøyd da. Hun elsker jo slike plasser.

Jeg har aldri vært innom der før, men det har hun. Tenkt alt som har foregått her da. Jeg ble mektig imponert. Her kommer litt flere bilder fra runden.

Alle detaljer rundt om kring imponerte stort. Helt utrolig at dette er lagd for så lenge siden. Har dere vært der?

Har dere muligheten, burde dere absolutt besøke festningen.

Vi måtte også innom Hjemmefrontmuseet når vi var der oppe. For det hadde Kokkefruen også veldig lyst til. Var jo mye å se på der også

Vi flytter nettbutikken til sentrum av Lunde. Vi har leid et fint lokale rett over gata for Extra. Så da blir det 40 meter til posten. Perfekt når vi skal levere sendinger. Skal kjøpe meg en liten vogn jeg kan trille over vegen.

Lokalet er midt i Lunde sentrum. Vegg i vegg med 2 Glass som er puben i Lunde.

Så fort vi får flyttet nettbutikken, og fått den opp å gå i nye lokaler. Så åpner vi også en liten fysisk butikk i ene delen. Dette som et tilbud for de som vil stikke innom. Vi må uansett være der for å pakke bestillinger. Så da kan vi ha åpent også.

I den fysiske butikken vil nok ikke tilbudet være like stort som det skal bli i nettbutikken. Men man kan fortsatt bestille i nettbutikken, å trykke hente i butikk som fraktalternativ.

Det er litt som må på plass før vi kan flytte selve nettbutikken ned. Det er allerede bestilt inn i dag. Nøkler får vi om en uke, så da er det bare å sette i gang.

Lokalet må deles i to. Der 2/3 blir til nettbutikken. Og 1/3 blir den fysiske butikken.
I første omgang er det nettbutikken som er i fokus. Så får vi ta det andre litt utover våren.

Det viktigste er at alt er oppe og går før neste kokebok kommer ut. Vi trenger absolutt mer plass enn vi har hjemme i kjelleren. Det blir litt trangt for pakkeavdelingen når så mange bøker skal pakkes på kort tid.

Så dette blir gøy😊

Dette intervjuet var i KK, men ble avpublisert etter kort tid. Grunnen vet jeg ikke, for fikk høre det fra annet hold. Hørte aldri noe fra KK. Så da legger jeg like godt intervjuet på bloggen min.

Rusavhengighet

AVPUBLISERT: – Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle røre narkotika

Seks år senere handlet livet om rus, Tom var hjemløs og hadde mistet omsorg for sønnen sin.

RUSAVHENGIGHET: Tom hadde lovet seg selv å aldri prøve narkotika. Foto: Privat

Skien fengsel, år 2003. Guro har vært i fengsel i nesten ett år, da Tom Martin Dale (45) starter soningen. De to finner raskt tonen, og blir gode venner.

De søker på samme jobb i fengselet, og begynner å jobbe sammen på kjøkkenet. Midt i blinken for Tom, med sin kokkebakgrunn.

– Vi hadde ganske mye frihet der inne. Det var et eget, lite samfunn, sier han.

Følelsene blomstrer mellom Guro og Tom, og etter et par måneder blir de et par.

– Vi hadde nok ikke blitt et par utenfor fengselet, da Guro var rusmisbruker, og bruk av narkotika er noe jeg alltid har vært imot. Men det blir noe helt spesielt når man møtes på den måten – vi fikk veldig god kontakt.

Guro sonet en narkotikarelatert dom på tre og et halvt år, mens Tom blant annet hadde en voldsdom. Han satt inne i to år og åtte måneder.

UNG TOM: Tom i sine yngre dager. Foto: Privat

Tilbake til gamle vaner

Paret slapp ut av fengsel med en måneds mellomrom, høsten 2005. Det ble naturlig å fortsette relasjonen på utsiden, så de flyttet sammen til Langesund i Telemark. Guro skulle forsøke å holde seg rusfri, men havnet tilbake til gamle vaner.

Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle røre narkotika, men endte med å prøve. Og så var det veldig gøy i starten, de første to-tre gangene.

Men så gled det over til å bli en dårlig opplevelse som bare ble bare mer og mer skremmende.

Ble gravid

Rusbruken ble kortvarig for Tom, da de fant ut at Guro var gravid. Hun sluttet med det samme, men hun brukte fortsatt Subutex (behandling av opioidavhengighet).

Det var ikke første gang Guro ble gravid med Tom – hun ble også gravid mens de var i fengsel. Tross omstendighetene, ble de veldig glade. De så muligheter, og gledet seg over tanken på å bli foreldre.

– Men, vi følte oss tvunget til å ta abort. Guro var i fjerde måned, men hun så ikke at hun hadde noe annet valg, forklarer Tom.

Denne gangen, derimot, tenkte paret at det var håp. De var ute av fengsel, og var klare for å bli en familie.

– Jeg trodde det var redningen, for å holde Guro rusfri, sier Tom.

BLE SYK: Guro slet etter hvert med veldig dårlig helse, grunnet rusbruket sitt. Foto: Privat

Ble syk

Mot slutten av svangerskapet, ble Guro dårlig. Hun mistet veldig mye fostervann, og på luciadagen i 2006, ble sønnen deres født med keisersnitt – en måned før termin. En liten gutt på 1930 gram, og 47 centimeter.

Han måtte bli værende på sykehuset noen uker, slik at legene kunne kontrollere at han ikke hadde abstinenser grunnet mors bruk av subutex.

Etter kun noen dager hjemme, ble Guro akutt syk, og hentet i ambulanse. Hun svevde mellom liv og død, og måtte legges i kunstig koma. Det viste seg at hun hadde endokarditt – en infeksjon på hjerteklaffen, som følge av rusmisbruk og bruk av urent utstyr.

– Hun hadde fått i seg mugg, som hadde satt seg på hjerteklaffen. Så de neste seks månedene, var hun på sykehuset. Jeg var der veldig mye, så søsteren min flyttet hjem til oss for å hjelpe til med babyen, sier Tom.

Verden falt sammen

Det oppsto flere komplikasjoner på denne tiden. Guro var igjennom en mislykket operasjon. Hun klarte knapt å spise, og ble veldig tynn og svak.

Tiden etter sykehusoppholdet, ble overhodet ikke slik Tom hadde sett for seg. Moren og stefaren til Tom passet gutten mer og mer, og til slutt inngikk de en avtale om at han skulle bo hos dem på fulltid.

– Verden falt sammen. Jeg ga opp, og begynte med amfetamin igjen. Jeg følte at jeg måtte passe på Guro, og jeg visste at sønnen vår var i trygge hender.

Gikk kun nedover

Paret forlovet seg 07.07.2007, men etter dette gikk det bare nedover. Helseproblemene til Guro ballet på seg.

– Kolsen ble bare verre og verre. Jeg tror hun hadde gitt opp, sier Tom.

På nyåret i 2011 havnet Tom og Guro på gata. Livet handlet om rus. Tidvis hadde de tilholdssted på et natthjem i Porsgrunn. Tom forklarer at de søkte om hjelp til avrusning, men at de ikke fikk hjelpen de ønsket – da ville de bli skilt fra hverandre, og det var uaktuelt.

– Løsningen vår ble å ruse oss enda hardere. Det gikk utover helsa, og liv sto i fare. Men det var den eneste måten vi kunne få hjelp på, mener Tom.

01.11.11

Etter nesten et helt år på gata, ble paret tvangsinnlagt. Datoen var 01.11.11 – en dato Tom aldri glemmer. Tilstanden deres var kritisk.

Etter tre uker på avrusning, ble Tom og Guro sendt til et opptreningssenter i Hedmark. Etter det, fant de seg et lite hus på en gård i Moelv. Selv om rusen var ute av livet til paret, var Guro fortsatt dårlig. Kolsen var verre enn noen gang, og hun klarte ikke å gå mer enn noen få meter. De måtte sove på sofaen, fordi hun ikke klarte å gå opp trappen til andreetasje.

Julen 2012 ble Guros siste. De feiret sammen med Toms familie, og sønnen deres. De hadde samvær med sønnen en helg annenhver måned i mange år.

SISTE TID SAMMEN: Guro med sønnen. Foto: Privat

– Jeg er veldig glad for at Guro fikk tilbringe tid med sønnen vår disse dagene, sier Tom.

Ettersom Guro ikke følte seg så bra, dro de hjem istedenfor til den planlagte nyttårsfeiringen. Hun hadde en ekkel, prikkende følelse i kroppen.

Døde på sin egen bursdag

Det var natt til 30. desember, og Guros 37-årsdag. Tom våknet av at hun reiste seg fra sofaen for å gå på do. Han minnes at han gratulerte henne med dagen. Og så hørte han et høyt smell fra do. Han løp på badet for å se hva som hadde skjedd. Guro satt foroverlent på do, og var bevisstløs.

Tom ringte til ambulansen, og forsøkte gjenopplivning. Da ambulansepersonell kom på plass, forsøkte de å gjenopplive Guro, men det nyttet ikke.

– Hvordan opplevdes dette?

– Jeg brukte subutex denne perioden, noe som gjør at man blir helt distansert fra egne følelser. Jeg var følelsesmessig flat, og brydde meg ikke om noe. Men jeg husker at jeg ikke ville se henne ligge der, forklarer Tom.

– Jeg visste jo innerst inne at Guro ikke ville overleve så mange flere år. Men at det kom så brått, var veldig overraskende.

Brått kom følelsene

Først da Tom sluttet med subutex, under avrusning to år senere, kom de ekte følelsene.
– Alle følelsene flommet over meg. Det var et sjokk for kroppen. Jeg hadde så dårlig samvittighet for alt som hadde skjedd de siste årene.

– Hva hadde du mest dårlig samvittighet for?

– Guttungen, svarer Tom uten å måtte tenke et halvt sekund. Han visste at han hadde gjort alt han kunne for Guro, men følelsen av å ha forsømt sin egen sønn stakk dypt.

– Det var da jeg bestemte meg for å ta livet tilbake.

Livsstilsendring

Den første tiden var tøff. Tom levde på kaffe med voldsomme mengder sukker, og sjokoladepudding. Han hadde så mye angst, at han ikke klarte å sove om nettene. Men så begynte han å ta tak i livsstilen sin først: Han begynte å spise sunnere, og trene med helsearbeiderne som fulgte ham opp. Plutselig hadde han gått ned 27 kilo på fire måneder.

– Jeg følte at jeg ble sterkere og sterkere.

I 2017 flyttet Tom til et hus like ved sønnen sin, i et håp om å se han mer. Han forsøkte å få tilbake omsorgsretten, men han tapte rettssaken.

– Jeg fikk lov til å være med han hver tredje helg, og deretter oftere med årene. Nå er han 17 år gammel, og vi har et godt forhold.

– Hvordan klarte du å bygge opp relasjonen igjen?

– Det gikk veldig fint. Han hadde tusen spørsmål, selvfølgelig, og vi har hatt mange samtaler gjennom de siste årene. Han hadde mange spørsmål om moren sin, om livet vi hadde, og rus. Nå har han fått to bonussøsken, da jeg har giftet meg på nytt

GIFTET SEG: Tom sammen med kona. Foto: Privat

Giftet seg

Tom møtte kona si på dating-siden Match i 2019. Paret giftet seg i mars i fjor, og bor nå på en gård i Telemark. Tom har fortsatt kokkekarrieren – han hadde kokkeutdannelse før alt gikk skeis, og fagbrevet tok han i fengselet.

– Livet mitt er snudd helt opp ned. Jeg er en av Norges største matbloggere, med 20-70.000 lesere daglig. Jeg ga ut en kokebok for tre måneder siden, og skriver på min neste nå.

KOKKEDRØM: Tom hadde en drøm om å bli kokk. Foto: Privat

– Hvordan reagerte kona di da hun ble kjent med fortiden din?

– Jeg fortalte det ganske tidlig – det er ikke noe jeg kunne holde skjult. Jeg holdt det skjult for alle andre veldig lenge, helt til jeg bestemte meg for å åpne opp om det på bloggen. Det ble fort en form for terapi.

Tom valgte først å åpne opp om traumene fra barndommen, hvor han forteller at han ble seksuelt misbrukt. Det var skummelt å dele noe så privat og sårbart, men tilbakemeldingene overrasket han.

– Jeg var redd for folks fordommer, men jeg har fått utelukkende positive tilbakemeldinger, og det er mange pårørende som har spurt meg om hjelp. Det er veldig godt å kunne hjelpe.

01.11.24 markerer 13 år som rusfri.

– Det er veldig fint å kunne vise at det faktisk går an å være helt på bunn, men så bygge seg opp igjen.