Hvert år sier jeg til meg selv: «I år skal jeg spise sakte å nyte julemiddagen» Og hvert år går jeg på en smell.
Hvor mye forberedelser er det ikke for årets største middag. Noen starter flere uker før, som jeg har gjort. Jeg har lagd opp noe av tilbehøret allerede, som nå ligger i frysa. Jeg skal jo gjøre det enklest mulig på julaften. Vi skal ha julemiddag hjemme hos oss i år. Svigermor skal få en pause annet hvert år har vi bestemt. Så mange år hun har ordnet julemiddagen, så setter hun nok pris på at noen overtar. Hun skal jo ha julelunsjen da. Så kanskje vi tar den neste år, så bytter vi på. Men orker ikke planlegge neste jul før denne julen er over.
Det var dette med at julemiddagen er over på 1-2-3! Her gleder man seg i flere uker til denne festmiddagen. Man slaver på kjøkkenet i timesvis. Før den tid er det jakten på den perfekte ribben. Usikkerheten om man får svoren sprø. Man skal ha hjemmelaget medisterkaker, surkål, rødkål etc etc
Man skal ha den perfekte ribbesausen, man skal ha medisterpølser (svigers har lagd pølser, så satser på at de ligger på bordet den 24
Juleservice skal fram, servietter skal brettes og man må huske å legge Akevitt i kjøleskapet.
Grøt skal kokes, krem skal piskes, rødsaus skal lages og man må jaggu skolle en mandel. Og for guds skyld må man ikke glemme marsipangris i premie. Jeg liker ikke marsipan engang. Aldri finner jeg mandelen heller, så er vinn vinn det!
21 desember, ja da skal ribba ut av fryseren. Da skal den tines. Så skal den krydres for så å ligge enda lengre. Man starter steking tidlig på morgenen den 24. Ja, for langtidstekt ribbe er jo det beste.
Julelunsj hos svigers er et hyggelig avbrekk midt på dagen, og selvfølgelig under 3 nøtter til Askepott. Så da går man glipp av den. Men klarer man å finne roen under lunsjen, neppe. Jeg blir å stresse og planlegge i hode. Har jeg kontroll på alt? Beina under bordet går som to trommestikker. Skal vi hjem snart? Tenk om ribba er ødelagt, når må jeg lage sausen. Har jeg husket å putte Akevitt i kjøleskapet? (ja, noen liker den kald også)
Ja, jeg kjenner meg selv godt for å si det sånn.
Så la oss da spole fram noen timer. Klokken nærmer seg 17 og dette festmåltidet er ferdig tilberedt. Alt er jo perfekt selvfølgelig. Jeg stresser halvsvett inn på soverommet for å få på meg dressen. Svigers kommer og latteren sitter løst. Ja, farfar er også med.
Jeg springer mellom kjøkkenet og stua. Passer på at middagen er perfekt, men vil heller ikke gå glipp av hva som blir fortalt i stua.
Det er på tide å sette seg ved bordet. Sølvguttene er endelig ferdig med den gaulingen sin. Julen har ringt inn. Øyeblikket vi har ventet på og forberedt i ukesvis er her.
Stemningen rundt bordet er god, det skåles i en liten Akevitt slurp. Ja, for det er små slurker. Finnes jo ikke godt i det hele tatt. Men er tradisjon og tradisjoner tar vi vare på. En skål med ønske om en riktig god jul klinger rundt bordet.
Det er på tide å forsyne seg. Som vanlig er tallerken alt for små. Min tallerken ser ut som en varm buffet i seg selv. Man løfter opp kniv og gaffel, tar noen biter for å forsikre seg at alt er perfekt.
Så forsvinner alle planer om en rolig middag der jeg spiser sakte, ut av vinduet. På noen få minutter er tallerken tom. Nei, nå må jeg ikke overspise tenker jeg da. Så tar jeg en liten pølsebit til, men den kan jo ikke ligge der alene. Den må jo få besøk av ribbe, medisterkake, saus og surkål også. For ikke å glemme tyttebær. Poteten driter jeg i, det holder med en potet på første runde. Potet spiser jeg jo hele året.
Ja, dere ser hvordan dette går. Overspist igjen og jeg har spist to porsjoner på under 10 minutter. Dressjakka må kastes, bukseknappen må opp, slips må løsnes litt på. For det holder jo på å kvele deg.
Man lener seg litt tilbake i stolen. Gulper opp smaken av ribbefett og Akevitt i en deilig fusjon. Off hører jeg meg selv si. Ja, det sier jeg faktisk hver gang jeg har spist middag.
Jeg er så mett at jeg sprekker. De andre er bare halvveis i middagen. De koser seg med maten de. Jeg misunner de som klarer det. Jeg mangler det genet der trur jeg.
De bruker lang tid på å spise, så jeg tar like godt en liten julepølse til jeg. Ikke frivillig, fingrene lever sitt eget liv de. Mat mat mat!!!
Hovedmiddagen er over, det er klart for riskrem. Off tenker jeg høyt igjen. Har jeg plass til dette da? En egen dessertmage er et eget organ mange av oss mennesker har. Alltid plass til litt dessert.
Litt dessert ja, hva er litt dessert. Konkurranse instinktet slår inn. Vi spiser både 1-2-3 skåler for å finne den forbanna mandelen. Jeg vil ikke ha den jævla marsipangrisen engang. Men nei da, noen har funnet mandelen for lenge siden. Det tøyses og tulles rundt bordet. Hvem har funnet mandelen? Selvfølgelig ikke meg, og er litt skuffa og letta på samme tid.
Nå er magen så full at magen er fastklemt mellom stol og bord. Man kommet seg opp på et vis, og glemmer at man har åpnet buksa. Så den faller ned!
Man går fra bordet, klapper seg på magen…. off og akk…skulle ikke spist så mye. 15 minutter senere fylles stuebord opp med julekaker og nøtter. Da var det jaggu på han igjen….rap! God jul tenker jeg
Hahahahaha……du er fantastisk, tror nesten Cian har arvet sine forfattergener fra deg.
hihihi går på den samme smellen hver gang …men gudågodt det er
og er jo egentlig helt forferdelig hvor lang tid vi bruker på å lage alt dette..også er det over på 15ish minutter liksom..
Jeg må le..
Du er enestående, føl deg ikke alene om de gode tankene om å spise saaaakte og å nyte den gode maten. Fader,det er jo SÅ godt,og da går det unna
.
Ønsker deg og dine en fredelig og god jul og et riktig godt nytt år
Fantastisk du beskriver det helt supert, god jul til deg og dine
