Å være det sorte fåret i en familie betyr at man har fått rollen som outsideren i familien fordi man ikke er som de andre familiemedlemmene.
Det er ikke lett å være familiens sorte får. Vi bryter balansen i gruppen og blir syndebukken som mottar all skyld. Dersom du føler deg identifisert med dette bør du stille deg følgende spørsmål. Vil du egentlig være en del av flokken med de hvite sauene?
Det sorte fåret er ikke ondt, ikke klønete eller innbilsk. Hun eller han er bare litt annerledes, en som har lært hvordan man skal manøvrere seg mellom steinene, tenke på en annen måte og som alltid har visst hvilken retning hun eller han vil ta, og ikke følge flokken av hvite sauer.
I de fleste familier så finnes det alltid en som ikke er som de andre. Og i min familie, så er det vel ikke vanskelig å gjette hvem det er. Jeg har en sånn nymoderne familie. Der parter er skilt, fått nye partnere og barn etc etc…Så da blir jo familien mye større. Og den familien er så vanvittig forskjellig. Og behandler meg veldig forskjellig.
Dette er ikke et innlegg der jeg skal rakke ned på noen. Heller et innlegg om hvordan dette føles for meg. Jeg vet også at ene delen av familien ikke vil lese dette. For de leser ikke hva jeg legger ut av personlige ting. Det er flaut vet dere!
Ja, det er en side av familien som behandler meg som det sorte fåret. Og en side som behandler meg som et hvilket som helst hvitt lam.
Og jeg er nok ikke alene i verden om og ha det sånn. At en del av familien din snakker nedlatende om deg bak ryggen din. Rakker ned på valg man har tatt. Kaller meg for en dårlig far etc etc.
Det er den delen av familien som rakker ned på ABSOLUTT alle!
Ja, jeg har tatt utallige dårlige valg her i livet. Det nekter jeg ikke for. Og det vet jo dere, for jeg har fortalt det meste. Men jeg har da jaggu slåss for å komme meg ut av de dårlige valga igjen. Og jeg har klart det gang på gang på gang. Men får man høre tilbake at de er stolt av hva jeg har klart? Nei, det gjør jeg ikke. De blir heller flau over at jeg deler livet med dere.
Så har vi den positive delen av familien. Som støtter, roser og virkelig sier/viser at de er stolt av hva jeg har gjort. Og hva jeg har klart i livet. Som leser innleggene mine og kanskje får vite ting fra livet mitt de ikke visste fra før. For er akkurat det jeg også vil. Ene delen av familien er lukket. Snakker aldri om følelser osv. Her snakket vi aldri om personlige ting heller. Så de visste jo bare en liten prosent av detaljer fra ting i livet mitt. Hadde de orket å ta seg bryet, å lese noen av mine innlegg. Kanskje de hadde blitt litt mer kjent med meg. Og kanskje de fikk et lite innblikk i hvordan jeg har hatt det i alle år.
Nei, de er for god og skinnhellig til det. Best å bare være flau over meg! Og ikke minst rakke ned på meg bak ryggen min. Det de ikke skjønner er at det ALLTID kommer tilbake til meg på et vis. De tenker ikke alltid over hvem de forteller ting til. Og jeg har flere støttespillere en motstandere for å si det slik.
De skjønner heller ikke hvor mye det sårer når de holder på slik. Ja, jeg er vant til det. For det har vært slik i årevis. Men sårt er det uansett. Jeg er faktisk det sorte fåret som står utenfor i en del av familien. Og i den andre delen er jeg en av flokken.
Ja, jeg er voksen. Jeg er 44 år. Jeg er jo mann og skal ikke klage. Men det skal allikavel ikke være slik. Jeg klarer meg uansett. Jeg har lært å leve med dette. Men det er mange andre der ute som sliter mye mer en meg.
Det er veldig mange som føler seg slik i sin familie. Til de vil jeg bare si: Husk at du er unik og spesiell. Å stå utenfor er ikke negativt, det betyr bare at du lager din egen sti. Skaper nye veier og muligheter imens du går. Du er ikke redd for å prøve. Du er ikke redd for å tryne, du rister det bare av deg og går videre. De sorte fåra blir ofte tøffere og sterkere en de hvite lamma. Det er ikke alltid positivt å følge flokken. Det er mer positivt å tørre og være seg selv!
It’s hard to be a nissemann som de sier. Jeg er uansett utrolig heldig som har en stor flott familie rundt meg. Selv om ikke alle spiller på lag alltid. Jeg har i hvert fall familie. Og det er ikke alle som har. Selv om man må være litt falsk når man møter enkelte. Kle på seg et smil, eller en maske om du vil. Så er jeg utrolig glad i alle sammen♥️
Det er ikke uvanlig at det er sånn i familier. Du har kanskje vært litt mer «utpå» enn andre (jeg kjenner deg bare gjennom bloggen), og da blir det enda vanskeligere for deg enn for andre. Jeg har tenkt på et vers fra Bibelen mange ganger «Ingen blir profet i sin egen hjemby». Jeg tenker ikke på det i religiøs sammenheng, men hvis man har hatt et liv på godt og vondt, men reist seg opp igjen, så er det mye vanskeligere å få aksept for sitt nye liv i sitt eget nærområde/familie. Når vi på bloggen som ikke kjenner deg, men som blir kjent med deg gjennom å lese bloggen din, så tror jeg de fleste av oss tenker at du er en flott mann. En som har reist seg opp igjen, tatt tak i ting, fått en flott kone, og er dyktig til å skrive og lage mat, så lar vi oss imponere. Mens i nærmiljøet (familien her) vil det alltid være noen som tenker/sladrer «Vi får se hvor lenge det holder denne gangen da». Det skal en sterk rygg til å klare å la være å bry seg om det, men jeg håper du klarer det!