Hjemløs

I ett tidligere innlegg der jeg skrev om perioden i livet mitt, der jeg brukte amfetamin. Der skrev jeg litt om at jeg var hjemløs.

Vi bodde da i Porsgrunn. Dette var på våren 2011.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi hadde ikke betalt husleien på et par måneder der vi leide. Alle penger gikk jo til rus i den tiden. Jeg veide 60 kg, og livet var et helvete. I dag veier jeg 103.

Jeg hatet livet mitt, jeg hatet rus og jeg hatet meg selv. Hvordan kunne jeg virkelig forfalle slik. Jeg har vært rusmotstander i hele mitt liv. Slik var livet mitt blitt. ET HELVETE!

Den gangen bodde jeg sammen med moren til min sønn. Hun har jeg nevnt tidligere. Hun døde jo i 2012. Du kan lese mer om det HER

Men vi ble kastet ut fra huset vi leide. Slik vi så ut fikk vi jo aldri leid en ny plass å bo. Ikke hadde vi penger til det heller. Vi gikk jo på sosialen.

I Porsgrunn har de ett natthjem. Det er et døgnbemannet sted. Der er 6/7 rom trur jeg. Et kjøkken og bad. Et av rommene var et dobbeltrom. Det rommet fikk vi. Kun en dobbelseng, nattbord, et skap og en stol.

Porsgrunn kommune må godkjenne hvem som får bo der. Og det ble gjort på månedsbasis.

Hadde du ikke en slik godkjenning på papir, slapp du ikke inn der. Ytterdøren var alltid låst, og det var alltid folk på vaktrommet som passet på. Også på natten.

I ukedagene måtte alle beboere ut klokken 8 på morgenen fram til klokken 15. I denne perioden fikk ingen være inne der.

Vegg i vegg er det et dagsenter for rusmisbrukere. Her kunne vi være i den tiden. Her fikk vi frokost og middag. Der var biljard og tv.

Og selvfølgelig mye salg av narkotika. Så der tilbrakte vi dagene våre. I rus og elendighet.

Helse og psyke ble mye verre av å bo på en slik plass. Jeg hadde bare gitt opp, og det hadde nok min samboer også gjort. Hun var jo syk med både kols og hjerte problemer.

Hadde ikke vi blitt tvangsinnlagt 01.11.11, hadde jeg nok ikke skrevet dette til dere. Vi ble innlagt under paragrafen fare for eget liv og helse.

Det er jo fint at det finnes slike plasser som natthjemmet. En plass å sove istedenfor å bo på gata. Det skulle vært mange flere slike steder.

Selvfølgelig vil det alltid være mye dritt på slike plasser, det er ikke til å unngå.

Men rusmisbrukere er også mennesker. De burde også ha rett til tak over hode og en liten matbit. Det er et tøft liv de lever. Og prosentandelen som klarer å slutte, er svært liten. For noen år tilbake var det snakk om under 3%

Nå vet jeg ikke, men den er sikkert ikke blitt noe høyere.

Petter Nyquist var med på å gi de på gata et ansikt for mange. I en liten periode trykte det norske folk rusmisbrukere til sitt bryst. Selv om det var fort glemt igjen. Hvem vil vel ha noe med rusmisbrukere å gjøre. De skitne, fæle, kriminelle uten viljestyrke til å gjøre noe positivt med livene sine. De som raner deg om du snur ryggen til de.

Nei, slik er ikke flertallet av rusmisbrukere. I rusmiljøet finner du noen av de snilleste menneskene du kan tenke deg. De som gir bort sitt siste pledd for å hjelpe noen som fryser.

Rusmisbrukere finner du på alle hyller i livet. Husmødre, bestemødre/fedre, familiefolk, yrkessjåfører, leger/sykepleiere etc etc. Den listen er lang. De fleste går det ganske bra med og de har litt kontroll. Og dermed vet ingen om det og de havner ikke på gata. Så har vi oss da som ikke hadde kontroll. Da er veien til gata ganske så kort.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg ble tvangsinnlagt. Det var den lille hjelpen jeg trengte for å komme meg vekk fra helvete. Så tusen takk til de personene som fattet det vedtaket.