I dag tenner jeg et lys for min storebror🕯

I dag tenner vi et lys, ikke et lys av glede. Men heller som en hyllest og et minne for min storebror. I dag er det 3 år siden han vandret videre🕯️

Werner døde på Skien sykehus etter en måneds innleggelse med mange komplikasjoner. Til slutt klarte ikke kropp eller hjerte noe mer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du var et forbilde da vi vokste opp. Min eldre bror som tok meg med på alt det gale. Du hadde kanskje ikke noe valg, for om du ikke gjorde det sladret jeg til mamma. Vi var nok veldig forskjellig du og jeg, men på mange måter like.

Selv om vi tok forskjellige veier i livet møtte vi på hverandre ved flere anledninger. Og våre liv var i en periode flettet sammen. Da vi ble eldre var det jeg som måtte passe på og beskytte deg. Selv om jeg kanskje ikke alltid gjorde en god jobb.

Vi har vært gjennom utrolig mye sammen. Glede, sorg og galskap. Du har vunnet så mange kamper. Kanskje ikke alle som planlagt, men du sto han av.

Som meg hadde også Werner problemer med rus, og det fra tidlig alder. Noe som fulgte han gjennom resten av livet. Som meg ble også han misbrukt da vi var små. Og som meg var det av samme mannen. Dette ødela nok Werner mer en det gjorde meg. Selv om han aldri innrømmet det, har jeg alltid skjønt det.

Werner kom seg aldri helt vekk fra rusen, uansett hvor mange ganger han prøvde. Ja, han hadde sine opphold, men falt alltid tilbake. Som meg mistet også han sin samboer. Werners kone døde også pga rusen. Da satt han igjen med få gleder i livet. Dette rev hjerte hans i to💔Etter dette var trappen bratt i 10 år. Nå er de begravd side om side, og får tilbringe all evighet sammen♥️

Da vi vokste opp var Werner av den sjalu typen. Han ville ha det som var mitt, det er vel kanskje oppgaven til en bror det. Vi hadde ingen felles interesser. Jeg likte å trene, fiske, hyttetur etc etc. Der var ikke helt han. Jeg husker vi var på fisketur med hele familien. Jeg fikk en liten ørret. Da Werner gikk forbi, sparket han den uti vannet. Dette var typisk han å gjøre.

En gang hadde jeg funnet mange diamanter. Ja, de var av plastikk da. Men de lignet på diamanter. Werner ble sjalu, tok alle fra meg og kastet de i vedovnen hjemme.

Ja, for slik var Werner alltid mot meg. Faktisk også som voksen. Sånn er det ofte mellom brødre. Var jo ikke noe mindre glad i han av den grunn.

Werner var to år eldre en meg og han slet seg virkelig gjennom livet. For å være helt ærlig, er jeg ganske overrasket at han levde så lenge som han gjorde. Livet til Werner var knalltøft og i et miljø som var knalltøft. Han fikk i hvert fall levd halve livet sitt. Jeg er nå eldre en han ble, det er litt rart å tenke på.

De siste par ukene av livet hans, så ventet vi på denne telefonen. Så jeg var litt forberedt på det, men uansett var den telefonen fra mamma på morgenen for akkurat 3 år siden, knalltøff. Jeg er litt glad at jentene akkurat hadde dratt på skolen.

Man skal liksom ikke dø når man er så ung, man har jo masse igjen av livet. Men noen ganger vil livet noe annet en oss mennesker. Ikke alltid vi har så mye vi skulle sagt. Man må leve med de korta man får utdelt på handa. Ja, man kan prøve å jukse. Men man blir alltid straffet på en eller annen måte.

Werner var min gale storebror da vi vokste opp. Han vanket med de store gutta og trudde han var tøff. Men bak den fasaden var det egentlig en trist liten gutt. En gutt som slet med å finne sin plass og sin vei i livet. Jeg trur faktisk aldri han egentlig fant den heller.

Livet til Werner og meg har nok vært tøft for våre foreldre også. Jeg kan ikke forestille meg følelsen og sorgen de må ha hatt. Ja, av å se livene våre slik. To brødre i rennesteinen for å si det sånn. Jeg skulle ønske vi var like sterke. At også han som meg kom seg ut av rennesteinen. Egentlig så trur jeg ikke han ville ut. Etter kona døde, trur jeg han bare gav faen. Det virket litt slik i en lang periode. Da jeg ble rusfri måtte jeg ta litt avstand fra min bror. Ja, fram til jeg ble sterk nok. Men møtte han mange ganger de siste åra. Vi var blant annet på Ozzy Osbourne konsert sammen, noe som betydde mye for han.

Rusen fører med seg mye sykdom og slitasje på kroppen. Det har jeg jo fortalt dere alt om. Werner var nok flere runder på sykehus enn det jeg var. Dette er det tragiske med rus, er begrenset hvor lenge en kropp klarer det kjøret. Noen klarer mer enn andre, men de fleste tilfeller ender opp på kirkegården.

Jeg vil takke Werner for de 42 åra vi fikk sammen i denne verden, så møtes vi nok igjen en gang. Da må du ikke spark fisken min uti vannet igjen.

Glad i deg broder’n♥️

Hvil fortsatt i fred♥️