Jeg tar av meg buksa for dere!

Jeg tar av meg buksa for dere. Nei, det blir ingen dickpic. Dere kan få ett da, her er bilde av Dick Cheney😃

For en god stund siden skreiv jeg et innlegg om hvordan det var å leve med en sykdom. Den gangen jeg skrev det hadde jeg jo ennå ikke fortalt dere om mitt rusmisbruk.
Innlegget finner du her:https://tomsmatprat.blogg.no/a-leve-med-en-sykdom.html

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I det innlegget skrev jeg litt om hvordan bena mine ser ut, og hvorfor jeg ikke går i shorts for eksempel. Her er et lite utdrag fra den historien

Bena mine har fremdeles veldig dårlig sirkulasjon og hovner ganske så fort opp om jeg går eller jobber mye. Blodsirkulasjonen var såpass dårlig at når blodet skulle tilbake fra tærne og opp, gikk det så sakte at blodet skilte ut slaggstoffer som forandret fargen på bena fra knærne og ned.
Og slik er de fremdeles. Er nok litt bedre en de var, men ser nesten ut som om jeg går med lilla/røde strømper🤣Det fører også med seg at jeg nesten aldri går i shorts.

Både anemi og rusmisbruk var nok årsaken til at mine ben har blitt som de er. Selv om de er mye bedre i dag en for 10 år siden. Da var de mørkere lilla og arr var mer synlig.

I denne fortellingen skal jeg både fortelle om bena og vise bilder. Kanskje det vil hjelpe meg selv litt også. Kanskje, men bare kanskje, tør jeg gå i shorts til sommeren igjen. Jeg går jo i shorts på hytta og ungene har blitt vant å se meg slik. Det kan nok hende at jeg føler mer på det en andre. Er jo en kraftig påminnelse om et liv jeg levde for mange år siden. Dette er jo en skam jeg har dekt over i mange år, men kanskje det kan hjelpe å vise fram sine skavanker🤔

Husk at dette forteller jeg fra mine minner og litt fra hva jeg har blitt fortalt. Jeg er ikke lege på noen måte. Og min kunnskap på dette er ganske så begrenset.

Som sagt hjalp ikke anemi så mye på dette. Hovedgrunnen for at de byttet farge i kombinasjon med dårlig blodsirkulasjon kommer her.

Det hendte at vi brukte sprøyter når vi brukte amfetamin. Pga av min anemi hadde jeg dårlig med blodårer. Så da ble ofte lårene brukt. Og pga den urene amfetaminen som var på markedet førte dette til infeksjoner hver eneste gang. Til å begynne med ble bena smårød og det dukket opp abscess rundt stikkmerker. Altså små byller med puss og infeksjon. Disse tømte jeg selv, renset og plastret sammen.

Med tiden ble fargene på bena mørkere og mørkere for hver infeksjon. Byllene ble flere og flere, større og større.

Andre rusmisbrukere fikk sjokk når de fikk se bena mine. Det var mennesker som hadde brukt rus i 20 år. De hadde aldri sett lignende. Og de vemmet seg faktisk. Så jeg fikk ikke lov til å vise de bena mer.

Det virket som om kroppen min nektet å ta imot denne dritten. Jeg hadde betennelser, infeksjoner, feber, ofte crp som var himmelhøy. Det ble mange mange turer på sykehus. Antibiotika, antibiotika og atter antibiotika. Til slutt tygde jeg antibiotika hjemme som sukkertøy. Trur ikke det fungerte så mye lengre.

Byller ble som nevnt større og flere. Jeg kunne ha 7 på en gang, på en fot. Og på str med en 5 krone.

Og i amfetaminrus og oppheng satt jeg med nål og lommelykt. Plukke plukke plukke…akkurat samme som jeg fortalte jeg gjorde med tennene mine da jeg ødela de.

Det var bare dype krater igjen når jeg var ferdig med plukkingen. Infeksjonen i bena og misfargingen var blitt så kraftig nå, at bena var mørk lilla hele tiden. De var store som tømmerstokker og varm som panelovner. Jeg gikk med konstant infeksjon i kroppen.

Kombinert med anemi og koldbrann i fingre var dette ikke mye gøy. Det var starten på slutten. Selv om slutten ble en helt annen en det jeg trudde den gangen. Hadde nok trodd at utfallet ville bli noen fot under jorda. Jeg hadde også mye hår på leggene før, ikke nå mer. Det falt bare av pga dette.

En gang jeg var på sykehuset for prøver orket jeg ikke vente på prøvesvar. Ventet et par timer, men så dro jeg. Da de hadde fått prøvesvarene ble det utlyst en leteaksjon etter meg. CRP var så høy at de ikke fikk målt høyere. Jeg hadde blodforgiftning og surret rundt for meg selv.

Hjemme oppdaget jeg at det vokste oransje mugg på  ankelen. Over den kula på siden der nede. Den var dekt med oransje pels. Ca. 0.3 mm høye. Jeg var så fjern at jeg brydde meg ikke så mye. Børstet det vekk og smurte over Bacimycinsalve.

Jeg hørte jo at det var folk rundt huset, men låste ikke opp døra. Hva mer jeg gjorde den natta husker jeg ikke. På morgenen kom tre hjemmesykepleiere på døra. Jeg måtte åpne, for jeg måtte ha medisinen min (subutex). Den fikk jeg ikke gitt. Jeg måtte bli med de på sykehuset med en gang. Jeg svevde visst mellom liv og død ifølge prøver fra sykehuset.

Hva gjorde Tom Martin da trur dere? Jo, jeg stakk av. Jeg lurte meg rundt i hager i boligfeltet i Porsgrunn. Nå må dere huske at infeksjonen nå var så kraftig, feber så høy, at jeg var langt langt borti en fantasiverden. Det ble full utrykning av hjemmesykepleiere som lette etter meg. Det var snakk om 5-7 stykker. Det vil altså si at det var mange som ikke fikk hjemmesykepleien til tiden, pga at de måtte bruke tid på drittsekken meg!

Jeg ålte meg rundt i hager, fra den ene til den andre. De hadde visst ikke lov til å gå inn på private eiendommer, så de holdt seg på veien rundt der jeg var. Ikke visstebjeg at de bare holdt meg under oppsikt fram til politiet kom.

Jeg fant en liten murtrapp som gikk ned i en kjeller. Den var så kald og god. Så jeg satt nedi der og prøvde å avkjøle hode mot murveggen. Jeg var så varm og helt fjern. Den murveggen var det beste i hele verden akkurat da. Da ble jeg dratt opp av 4 politimenn. Da var den kjølige gleden over. Det bar rett på sykehuset. Der fikk jeg den hjelpen jeg trengte akkurat da.
Når de åpnet byller på bena var de også samme farge som det mugget på ankelen. Signal oransje😳 Jeg hadde blodforgiftning og skulle egentlig ikke være i live ifølge legene. Vet dere hva som reddet meg? Jeg hadde ikke blodsirkulasjon i bena. Infeksjonen hadde ikke spredd seg videre i kroppen. Og de fikk reddet meg.
Var snakk om at de måtte amputere bena. De gav det noen timer til for å se om blodsirkulasjonen kom seg, og Herregud det gjorde den heldigvis. Så bena fikk jeg beholde. Fikk klar beskjed om at hvis jeg tok amfetamin igjen, så mista jeg begge bena. Jeg brukte amfetamin ett år til etter dette. Heldigvis gikk det bra. Bra og bra fru Blom…bra er et relativt ord her. Jeg levde i hvert fall. Jeg tålte ikke amfetamin (er vel ingen som gjør det da) og kroppen sa ifra, bare jeg som ikke lyttet til den.

Heldigvis endte historien bra til slutt. Jeg ble innlagt og ble rusfri 01.11.11 og har vært det siden den gang☺️
Under her skal dere få litt bilder fra i dag. Hvordan bena mine ser ut nå 11 år etterpå. Takk for at dere leser historiene mine❤️