Forfatter: Tom Martin Dale

Livet bak murene er litt spesielt. Det blir fort et eget lite samfunn der inne. Det er 18 år siden jeg var bak disse murene. Ja, jeg var der i hele 23 måneder. Her vil jeg ikke gå spesifikt inn i ting som skjedde bak murene. Må huske at jeg var ikke alene der. Der var en god del mennesker, både kjente og ukjente for dere. Derfor er dette mer generelt om hvordan det var bak murene.

De første ukene jeg var der måtte jeg innom noe som heter a-avdelingen. Her satt man 23 timer på en celle. Man fikk 1 time lufting i en betongkloss. Man fikk gå ut i gangen for å hente mat når det var servering. Så inn på cella bak lås og slå igjen. Tiden går det meste til tv-titting og soving.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Etterhvert fikk jeg flytte opp til c-avdeling. Dette er et bygg med flere små (skal vi kalle det leiligheter) Det var 7 slike små leiligheter. Vi var 6 personer inne på min. Der er en celle for hver. Det er et langt spisebord. En liten sofagruppe og tv. Og et lite kjøkken. Vi var selvfølgelig innelåst inne på disse «leilighetene»

Vi ble låst ut fra cella på morgenen for å smøre oss frokost. Noen gikk på jobb, og de som ikke hadde jobb eller ikke ville. Måtte tilbake på cella igjen. Da måtte du tilbringe noen timer der inne. Du slapp en liten tur ut til lunsj, så inn igjen. Da satt du der fram til middag.

Om du hadde skole eller jobb på mekken, kjøkken, vasking, vaskerom eller snekkerverksted. Så var du der hele dagen fram til klokken 14 trur jeg. Akkurat klokkeslett kan jeg huske litt feil. Ganske mange år siden.

I starten jobbet jeg på mekken. Der satt jeg på en stol og klinket hjul. Altså små hjul som er under storhusholdningsutstyr. Et hjul skulle inn i feste, en bolt igjennom og den skulle klinkes fast med en liten hammer. Man lagde noen hundre av disse om dagen. Etter noen dager rykket jeg opp i gradene. Da fikk jeg borre hullene i disse festene. WoW tenker du nok nå. Så heldig! Ja, du kan jo si. Dette var virkelig givende arbeid. Men noe å henge fingrene i. Man satte små mål og prøvde å slå sine egne rekorder hver dag. Man var sammen med mange andre, og fikk pratet og tullet. Mye bedre en å være inne på en celle.

Etter et par uker fikk jeg jobben jeg hadde søkt. Den mest populære jobben i fengselet. Kjøkkenet😁Det gikk kanskje litt fort pga at jeg hadde utdanning fra før og hadde jobbet flere år som kokk. Vi tjente også 2-3 kr mer en de andre per dag. 2-3 kr ekstra er mye i fengsel. Vi hadde rundt 57 kr per dag. Dette var penger du fikk handle for 1 gang i uken. Da fyller man ut et bestillingsskjema. Så fikk man en pose på avdelingen dagen etter. Det var ukas høydepunkt. (Etter hvert fikk vi også bruke litt private penger i uken, 300 kr trur jeg det var)

Mange var med i et matlag. Altså i vår lille leilighet. Da samkjørte vi bestillinger, så lagde vi felles mat på kveldene. Byttet på hvem som lagde mat. Det var alltid koselig. Ja, vi fikk jo middag av fengselet også. Men det var litt tidligere på ettermiddagen.

Fra 17-18 var vi alle innelåst. Da hadde betjentene pause. Og fra klokken 18 ble vi låst ut og fikk være ute i leiligheten til 20.30

Noen ganger i uka var det også 1.5 time trim på kveldene. Det var vekter, spinning, ballspill etc. Det var også dager for bibliotek. Der kunne det hende at vi fikk se en film.

Besøksdager var alltid koselig. Da kom familie på besøk. Da fikk vi en time innelåst på et besøksrom. De hadde som regel med noe godt å spise. Sjokolade, brus, baguetter etc. Så fikk vi servert kaffe fra fengselet. Men var alltid trist når de dro igjen. De fikk dra ut i verden, og vi måtte bli bak lås og slå. Ja, var ikke synd på oss. Er jo straffen for det vi hadde gjort. Først måtte vi strippes naken foran to betjenter. Ja, av og til også knebøy. Var for å se om noe spratt ut. Smugling er jo selvfølgelig et stort problem.

Det var også flere kurs i fengselet. Jeg gikk på et par av de. Det ene var et ny-start kurs. Altså hvordan vi skal starte på nytt når vi kom ut. Søke på leilighet etc etc. Så var det et ATV-kurs. Nei, skulle ikke lære å kjøre firhjuling. ATV står for alternativ for/til vold. For oss som var dømt for vold, så tok vi dette kurset. Skulle lære å unngå og bruke vold. Da satt vi i ring på sakkosekker, og snakket om vold. Det var mer en skryteklubb syns jeg. Der den ene skulle overgå den andre i hva de hadde gjort. Men, jeg måtte gå der. Så hadde ikke noe annet valg.

Uansett hvor man beveger seg innenfor murene, så blir man fulgt med. Og slik må det jo selvfølgelig være. Det var ikke overvåking inne på celler eller i vår lille leilighet. Utenom det var det vaktposter/rom. Vakttårn og kamera. Skulle du gjennom en dør eller port. Ja, da ble det låst opp for deg fra vakttårn eller rom. De fulgte alle med kamera og hadde full oversikt. Høres ut som en gøyal jobb, men noen måtte jo ha den også.

Innimellom ble jeg låst ned på kjøkkenet utenom arbeidstiden. Da lagde jeg mat privat til noen ansatte. Det var bursdager, konfirmasjoner etc. Jeg lagde som regel koldtbord. Fikk en pakke tobakk i betaling.

Det var to luftegårder i fengselet. En stor fotballbane med benker rundt. Her ble det fotball, kortspill eller bare å gå rundt banen i en time. På den lille luftegården var det sandvolleyball-bane. Og benker rundt. Så det samme ble det her. Ballspill, kort eller bare å gå.

De to store avdelingene var jo avskilt på hver luftegård. De eneste gangene alle var sammen, var i gym salen eller felles grilling på sommeren. Det ble også avskilt på slutten når jeg var der. Skulle ikke være mer kontakt mellom avdelingene.

Skjedde det noe spesielt i fengselet, ja da ble vi låst inne. Jeg hadde utsikt ut mot inngangen. Og var det bråk i fengselet kunne jeg se anti-terror gruppa komme. Ja, det er fengselets egen lille gruppe på 8-10 mann. Da kom de kjørende opp mot inngangen i full fart. Så stormet de ut med ishockey-drakter, hjelmer, batonger og skjold. Her skulle de jaggu få satt folk på plass. Jeg slapp heldigvis unna slikt. Er jo bare å oppføre seg det, så går det bra.

Det var jo episode med selvmord i fengselet også. Stakkar fengselsbetjenten som låste opp den døra på morgenen. Da gikk alarmer og ingen fikk komme ut av cellene sine. Vi ble sittende i timesvis uten å få vite noe. Ingen fikk gå på jobb. Ja, hele fengselet stoppet opp. Det var utrolig tragisk at noen måtte ty til dette skrittet. Denne personen hadde hengt seg selv inne på cella. I dørhåndtak på badet. Da trur jeg viljen for å dø var ganske sterk. Utrolig trist var det uansett.

Det hendte også at vi hadde sandvolleyball-kamper mot andre fengsel. De kom selvfølgelig dit, slipper ikke oss ut fra høysikkerhetsfengsel vel. Vi hadde også eget bedriftslag i fotball. Der var jeg keeper. Da kom bedriftslag inn i fengselet og spilte mot oss. Dette var en gang i uka i sesongen. Og vi var utrolig god kan du skjønne. Nei, er ikke voldelige kamper bare for at vi er straffedømte. Det var vanlige regler og dommer selvfølgelig. Første sesongen jeg var med fikk vi 2.plass i serien. Året etter fikk vi 1. plass. Jeg slapp inn ett mål på en hel sesong. Her snakker vi grusing. Og ved to anledninger klarte jeg å knekke to neser. Nei, ikke på motstander eller meg selv. To fra mitt eget lag faktisk. Begge var uhell da og skjedde inni feltet da flere hoppet opp etter ballen.

Bedriftsfotball var kjempegøy da. Og noe vi tok seriøst. Her leker vi ikke ball. Det gav vel også oss innsatte en mestringsfølelse. Vi samarbeidet og seirer. Ingenting er vel bedre en det.

Jeg husker dagen jeg ble løslatt. Da ble jeg låst ut fra resepsjon, en søppelsekk med klær i hånda. Gikk alene ned mot de gedigne portene. Så hørte man beeeeep og døra gikk opp. Så gikk man noen meter til. Beeeep sa det, og neste port ble åpnet. Da var jeg utenfor portene. Måtte gå 50 meter til, beeeep sa det. Så låste de opp den ytterste porten i gjærde. Jeg var endelig friiiiiii etter 23 måneder.

Husk at dette er 18 år siden. Jeg forteller fra hukommelsen. Ting i fengselet kan ha forandret seg nå. Tiden står ikke stille der inne heller.

Ja, vi ble godt advart i går. Tv 2, Nettavisen, Dagblad, VG, Telemarksavisa, Varden og vår lokale Kanalen. Ja, det var farevarsel oransje nivå. Farevarsel for at det kommer snø i Norge 4. januar. Det hadde jeg aldri trudd. Å herregud for et kaos det har vært på veiene i dag.

Jeg er ikke glad i snø i det hele tatt!

Da jeg sto opp i dag var det ikke så ille. 8-10 cm med nysnø bare. Heldigvis skulle vi ikke kjøre jentungen, så slapp å måke fram bilen klokken 07.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så begynte det å snø tettere og tettere. Klokken 10 måtte jeg ut å måke første gang. Ikke helt i form, men fikk hostet meg igjennom det.

Etter en halvtime måtte jeg ut en tur igjen. Det la seg fort, og jeg måtte ha bilen klar. Skulle jo på butikken.

Under snøen var det selvfølgelig glatt is. Så da klarte jeg å falle pladask. Om jeg ikke hadde vondt i hofte og kne fra før…ja, da har jeg det i hvert fall nå. Berget heldigvis telefon som lå i den lomme som traff bakken. Sånn kan det gå….var ikke lårhalsen som gikk i det minste🤣

Svigerfar er traktormåkeren på gården, og han var på jobb. Så da måtte jeg bruke bilen som snøplog ut av gården. Selv med 4•4 hadde jeg litt problemer. Måtte ha tre forsøk for å komme meg ut på veien.

Og kan ikke skryte av brøytingen i Lunde på formiddagen. Det lå 20 cm på veiene og i enkelte kryss var det 40 cm med snø. Bare å kjøre hjemmefra til sentrum var en utfordring. Sentrum var ikke noe bedre. Der trur jeg brøytemannskapet hadde nok å henge fingra i.

Da jeg kom hjem parkerte jeg inntil trappa. Måtte passe på stakkar bilen i snøværet. Nei da, må flytte bilen så traktoren kommer forbi.

For når svigerfar var ferdig på jobb, var det ut å brøyte. Snøen som lavet ned ble mer og mer våt, og la seg som 2 mm islag på hele bilen. Skulle nesten ikke få opp dørene når jeg skulle rygge den tilbake på plass. Cian var ikke mye imponert over været nei. Var best å holde seg på trappa syns han.

Nei, i dag var ikke dagen for å kjøre. Og mer snø skal det komme fram mot helga. Før det går over til regn fra søndag. Så da forsvinner vel de 40 cm vi fikk i dag.

Skulle tru at jeg som er oppvokst i Finnmark liker snø. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg hater snø! Man bor jo ikke i Finnmark for at man elsker snø, men den er en god grunn for å flytte. Jeg er mer sommerperson jeg. Trives når gresset er grønt og man i det minste kan se det.

Så i dag var en dag med mye skuffelse. Snøskuffe i hvert fall

Ja, hvorfor ble jeg kokk. Det var ikke slik at jeg drømte om det fra jeg var liten gutt. Var ganske så blank på matlaging, og ikke mye jeg lagde av mat hjemme. I 8 klasse og sikkert starten av 9. klasse ønsket jeg å bli frisør. Da måtte jeg flytte fra Kjøllefjord til Lakselv. Og hvem ønsker å bo i Lakselv🤣Nei da, bare tuller. Lakselv er en fin gate det.
Som det er på småplasser, så må man flytte vekk for å gå på skole. Jeg hadde fått et tilbud om skoleplass i Namsos. Siden jeg var svømmer på denne tiden. Der kunne jeg ta utdannelsen og det var trening inkluder i studietiden. Men å flytte fra Kjøllefjord og halvveis sørover, var heller ikke noe som fristet. Jeg var også litt lei av svømming på denne tiden. Jeg var mer opptatt med å være sammen med venner, fest osv osv..Ja, dere skjønner.

Alle mine venner skulle til Honningsvåg på skole. Og det kunne ikke jeg gå glipp av. Tenkt alt de ville oppleve i festerkommune nummer 1 på den tiden. Så da ville jeg også dit. Jeg måtte først finne noe jeg ville søke på. Skole var ikke så seriøst for meg på den tiden. Vi var tre kamerater som valgte kokkelinja i Honningsvåg. De andre vennene tok andre linjer. Jeg tenkte at kokkeskolen kunne jo ikke være så vanskelig. Så feil tok jeg.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg hadde heller ikke den største interessen for skolen imens jeg var der. Og tok nok ikke det så veldig seriøst. Første året sluttet jeg i januar. Hadde ikke rå til å gå der lengre. Den gangen fikk vi all stipend utbetalt på høsten og i januar. Jeg brukte selvfølgelig de pengene på noen dager.

Da dro jeg tilbake til Kjøllefjord og rodde fiske med en sjark.

Jeg søkte meg på nytt til Honningsvåg neste skoleår. Tilbake til kokkeskolen (Hotell og næringsmiddelfag) Tok den kanskje bittelitt mer seriøst, men mye fravær. Så rett før eksamen på våren. Fikk jeg vite at jeg ikke fikk ta eksamen, for mye fravær.

Men dere har jo blitt litt kjent med meg, og dere vet at jeg ikke gir opp så lett. Så neste skoleår var jeg tilbake i Honningsvåg og samme linje. Denne gangen gikk det lettere. Og jeg seila gjennom første året og andre året.

Jeg var ennå ikke helt overbevist om mitt eget karrierevalg halvveis på andre året. Ville jeg egentlig dette? På vinteren andre året skulle vi ha en uke utplassering. Og jeg valgte Havøysund Hotell som min plass denne uken. Der møtte jeg en fantastisk gjeng. Jeg lærte mye denne uken og stortrivdes på et hotell kjøkken. Så først her kom den skikkelige gnisten i meg. Jeg trivdes så godt der at jeg søkte om lærlingplass der også. Dagen etter skolen var slutt i juni, var jeg på plass i Havøysund. Der var jeg lærling i to år. Lærte utrolig mye av flotte folk.

Jeg tok ikke fagbrev etter endt lærlingtid. Jeg gjorde jo litt sprell der, som dere vet endte opp med en lang fengselsstraff. Dette har jeg skrevet om før. Om du vil lese det, finner du det i linken her:https://tomsmatprat.blogg.no/jeg-har-sonet-min-straff.html

Jeg tok mitt fagbrev i Skien fengsel. (2004)Den første i norsk fengsel som tok restaurantfagbrevet og ikke institusjon.

Så det var en lang og kronglete vei jeg måtte gå, for å bli kokk. Men her er jeg ennå, og har glede av å gi dere oppskrifter på masse god mat. Selv om jeg ikke kan jobbe fullt som kokk lengre, på grunn av helsa. Kan jeg i hvert fall lage mat hjemmefra og oppskrifter til dere. Så takk for det🥰

Ja, da er snart 2022 bak oss og ett nytt år venter på å starte. Men hvordan har året vært, det skal dere få en oppsummering av her. Det har vært et spennende år med masse forandringer, det skal være sikkert og visst.

Da året startet hadde jeg en liten matside med rundt 6000 følgere. 27. januar ble jeg godtatt som blogger på blogg.no. Og da startet jeg opp Tomsmatprat.blogg.no

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Det var noe jeg hadde jobbet hardt for lenge. For dere skjønner, man blir ikke blogger på blogg.no uten videre. Først måtte jeg bli populær nok på miniblogg.no og er man heldig får man bli blogger på hovedplattformen til Blogg Norge

Men da altså fra slutten av januar har fokuset mitt vært bloggen. De første 6 månedene var tunge. Jeg holdt meg på topp 20 listen. Jeg lå fra 12-17 plass sånn fast. Så løsnet det litt mot juli. Jeg kom flere ganger inn på topp 10. I en måneds tid, lå jeg mellom 2-6 plass fast. Og jeg var storfornøyd med det, men manglet liksom det siste 1 plassen. Jeg så jo at det var mulig, bare jeg jobbet litt hardere. Etter hvert som følgertallet på Facebook-siden steg, så steg også lesertallene på bloggen.

12. august var dagen jeg endelig klatret opp til 1. plass. De neste tre ukene hadde jeg flere 1. plasser og 2. plasser

Det var som en drøm, noe jeg virkelig hadde jobbet hardt for. Fra bursdagen min 6. september ble jeg værende på 1. plass. I over 13 uker beholdt jeg den plassen. Så det å ta en liten bloggpause i jula, var litt tungt for meg🤣Det betydde at seiersrekken med 1. plasser røyk. Men det fikk bare være. Jeg trengte et par dager pause. Det tar faktisk litt på å drive denne bloggen. Hele tiden komme med nye innlegg til dere. Jeg prøver også å være veldig tilgjengelig for dere. Jeg svarer på matspørsmål og kommentarer døgnet rundt. Ikke alle når jeg å svare da. For det blir fort over 100 spørsmål om dagen. Det er meldinger, snap, kommentarer og Mail. Så bruke ganske mye tid på det. Så da trenger man litt pause fra alt innimellom.

Facebook-siden har i skrivende stund 18953 følgere. Så har blitt en del flere følgere dette året. Det er jo bare så gøy da.

Vi ble alle ett år eldre dette året. Kokkefruen ble 40, Mathias ble 16, Hannah ble 18, Mina ble 15, Cian  ble 10🐶og jeg ble 44.
I året som har gått har dere jo fått blitt kjent med hele denne gjengen. Både gjennom historier og bilder fra vår hverdag. Jeg trur egentlig de syns det er ganske gøy.

Cian har jo fått skrevet masse til dere som gjesteblogger, noe han syns var gøy.

Fra oktober begynte jeg å tjene noen kroner på bloggen. Så fra nyåret blir jeg blogger på fulltid, men også kokebok forfatter. Ja, for jeg har begynt å skrive kokebok. Håpet er at den blir utgitt til sommeren. Får mye tid fra jan-mars å skrive. Vinter og ikke så mye å finne på ute. Jeg er ikke så glad i vinter akkurat.

I året som har gått har dere fått bli kjent med meg på godt og vondt. Dere har fått lest alle mine hemmeligheter. Alt fra misbruk da jeg var liten, til rusmissbruk, helseproblemer, hjemløs og fengsel.
Mye av det var veldig tøft for meg å skrive, men det var også en liten byrde fra skuldrene som forsvant. Så jeg angrer ikke på at jeg gikk ut med så mye personlige historier fra mitt liv. Ja, jeg har jo en del flere historier. Men de er liksom ikke de tunge historiene. De er jeg heldigvis ferdig med.

Det har blitt en del hytteturer i år også. Og dere har jo fått tatt del i de turene, gjennom hyttedagboken. Det har blitt mange fisketurer, men bare noen få fisk. Bedre lykke neste år satser jeg på.

Vi feiret jul for første gang hjemme. Det var jo noe nytt og spennende. Og trur alle var fornøy.

Jeg har blitt intervjuet av avisa for ikke lenge siden. Det var jo også ganske gøy.

Jeg har lagd mat til mange hundre mennesker i året som har gått. Blant annet både 1. mai og 17. mai feiring i Lunde. Lagd mat til to store jubileum her i Lunde. Og jeg har lagd mat til flere konfirmasjoner, deriblant til min egen sønn i mai. Neste år er det yngstejenta sin tur.

Kokkefruen og jeg bestemte at vi skal gifte oss 17. mars 2023. Det blir jo stort for oss i året som kommer. Jeg starter også opp AS på nyåret, det blir jo noe nytt også. Så mye forandringer som kommer i 2023 også.

2022 har vært et fantastisk år. Har ikke blitt Lotto-millionær da, men vi har vel det meste vi trenger sånn egentlig. Så kan ikke klage.

En klokke som koster 3000 kroner, viser samme tiden som en til 300. Ensomhet i et hus på 400 kvadratmeter er den samme som ensomheten i et hus på 40.  Om man flyr 1. klasse eller økonomi-klassen, så kommer man fram til samme destinasjon. En dag håper jeg at de fleste vil innse at lykke ikke handler om materielle ting, men om kjærlighet, menneskene du har rundt deg og gleden du kjenner for å leve.

I år er vi alene på nyttårsaften, slik vi er annen hvert år. Det legger ingen demper på feiringen det da. Vi klarer å kose oss da også vi. Har jo Cian sammen med oss da. Han er heldigvis ikke redd fyrverkeri. Han står uten sammen med oss han.

Det er sikkert masse jeg har glemt i farten, om året som har gått. Men man skal jo se framover og ikke bakover.

Tusen tusen takk til alle dere som har fulgt familien og meg gjennom året. Det har vært en stor glede♥️

Jeg vil med dette ønske dere alle en fortsatt god jul og et riktig godt nyttår♥️

En årlig tradisjon er jakten på juletreet. Noen jakter julestjerna, vi jakter juletreet. Vi må ha 2 stykker, og ikke alltid enkelt å finne noen som er veldig pene. Vi er to husholdninger på gården. Da trenger vi selvfølgelig 2 trær. Alle trærne har sine skavanker, akkurat som oss mennesker. Vi jakter i hvert fall i egen skog. Nå som er det er så kaldt, trur jeg trærne bare gleder seg til å komme inn i varmen. Pynte seg opp og gi julestemning til alle sammen. Ja, det er den fantastiske egenskapen trær har. Pluss gi varme i peisen da.
I dag er 3. søndag i advent og jakten på juletreet kan starte.

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Det var en fin tur for store og små. -5 grader og et lett snødryss fra himmelen. Vi var i alderen 1.5 år til 60+ Alle veldig optimistisk til å finne et par juletrær. Vi skulle bare finne i dag, merke og hente litt nærmere jul.

Vi gikk rundt hele gården, langs den ene åkeren etter den andre. Ikke vits å gå inn i skogen, finner ikke fine små trær der.

Vi må søke i utkanten. Vi fant noen potensielle kandidater da.

Det fineste vi fant var noen meter over på feil side av eiendommen. Så må nok kanskje ta en telefon over til han.

Det var dom sagt en flott tur og en fantastisk tradisjon. Både tobeinte og firbeinte koste seg. Ble fort litt kaldt også. Så noen ville inn etter 45 minutter, spesielt Cian. Og de små, ble litt mye gåing kanskje.

Cian ble optimistisk med videre på ferden, han hadde ikke akkurat noe valg da.

Jeg må jo si selv at det var godt å komme inn i varmen etterpå. Fyr i peisen, jentene ser på julekalender på tv. Og han far på kjøkkenet med søndagsmiddagen.

Vi må nok lete litt til iløpet av uka som kommer, så vi får se hvordan det går i jakten på juletreet.

17. mars 2023 kan vi late som om hele verden feirer kokkefruen og meg💍Ja, for vi har satt datoen på en dag som man husker. Da blir man minnet på det når det nærmer seg hvert år. Og da glemmer jeg ikke det…forhåpentligvis🤞🏻

Kokkefruen er glad i Irland, irsk musikk og vi har en irsk hund. En Irish softcoated wheaten terrier som dere har blitt godt kjent med.

Vi har prøvd å spare opp litt til et større bryllup, men det er bare å innse at det ikke går. Med økte utgifter på alle plan, høye strømpriser og andre ting som bare ramler inn. Ja, da må sparepenger brukes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så da har vi bestemt oss for å gifte oss på rådhuset. Så får vi ta en liten middag med de nærmeste etterpå. Jeg lager maten selv, så da blir det vel ikke så ille.

Den store bryllupsfesten får vi ta en annen gang. Det viktigste er vel at vi blir gift. Vi skal heller ikke ha tradisjonelle ringer. Jeg kan ikke bruke ring pga fingrene mine, så vi velger å tatovere på ringer. Trenger ikke ta den av heller, og ikke henger den fast i noe.

Det som er kjipt er jo om vi hadde blitt skilt, da måtte vi kuttet av fingeren😂Nei da, skilt blir vi ikke. Så berger nok fingeren. Jeg mangler nok fingre fra før.

Jeg mangler en forlover da, så det må jeg finne ut av ganske fort. Får ikke bestilt time på rådhuset før jeg har en forlover på plass. Det som er kjekt med rådhuset, er at de ikke trenger møte opp. Må bare ha en på papiret.

Noe kirkebryllup skulle vi aldri ha uansett. Kirke er ikke noe som betyr noe for oss. Planen var et stort bryllup her på gården, og gifte oss på låvebrua. Men det bryllupet blir det altså ikke noe av. Det ble ganske så dyrt med alt som måtte leies inn. Og jeg fikk egentlig ikke lov å lage maten selv. Akkurat som om jeg stolte på noen andre til å gjøre det🤣Nei, maten må jeg lage selv.

Så da blir det en litt billigere bryllupsfest en først planlagt. Sånn må det bare bli. Kan jo selvfølgelig håpe på Lotto-gevinst, men sjansen for det er vel heller lav. Man vinner jo ikke slike topp premier flere ganger i livet. For jeg vant jo jackpoten da jeg traff Heidi♥️

Jeg skjøt gullfuglen der, eller gullhøna om du vil🤣

Hvert år sier jeg til meg selv: «I år skal jeg spise sakte å nyte julemiddagen» Og hvert år går jeg på en smell.

Hvor mye forberedelser er det ikke for årets største middag. Noen starter flere uker før, som jeg har gjort. Jeg har lagd opp noe av tilbehøret allerede, som nå ligger i frysa. Jeg skal jo gjøre det enklest mulig på julaften. Vi skal ha julemiddag hjemme hos oss i år. Svigermor skal få en pause annet hvert år har vi bestemt. Så mange år hun har ordnet julemiddagen, så setter hun nok pris på at noen overtar. Hun skal jo ha julelunsjen da. Så kanskje vi tar den neste år, så bytter vi på. Men orker ikke planlegge neste jul før denne julen er over.

Det var dette med at julemiddagen er over på 1-2-3! Her gleder man seg i flere uker til denne festmiddagen. Man slaver på kjøkkenet i timesvis. Før den tid er det jakten på den perfekte ribben. Usikkerheten om man får svoren sprø. Man skal ha hjemmelaget medisterkaker, surkål, rødkål etc etc

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Man skal ha den perfekte ribbesausen, man skal ha medisterpølser (svigers har lagd pølser, så satser på at de ligger på bordet den 24🤞🏻

Juleservice skal fram, servietter skal brettes og man må huske å legge Akevitt i kjøleskapet.

Grøt skal kokes, krem skal piskes, rødsaus skal lages og man må jaggu skolle en mandel. Og for guds skyld må man ikke glemme marsipangris i premie. Jeg liker ikke marsipan engang. Aldri finner jeg mandelen heller, så er vinn vinn det!

21 desember, ja da skal ribba ut av fryseren. Da skal den tines. Så skal den krydres for så å ligge enda lengre. Man starter steking tidlig på morgenen den 24. Ja, for langtidstekt ribbe er jo det beste.

Julelunsj hos svigers er et hyggelig avbrekk midt på dagen, og selvfølgelig under 3 nøtter til Askepott. Så da går man glipp av den. Men klarer man å finne roen under lunsjen, neppe. Jeg blir å stresse og planlegge i hode. Har jeg kontroll på alt? Beina under bordet går som to trommestikker. Skal vi hjem snart? Tenk om ribba er ødelagt, når må jeg lage sausen. Har jeg husket å putte Akevitt i kjøleskapet? (ja, noen liker den kald også)
Ja, jeg kjenner meg selv godt for å si det sånn.

Så la oss da spole fram noen timer. Klokken nærmer seg 17 og dette festmåltidet er ferdig tilberedt. Alt er jo perfekt selvfølgelig. Jeg stresser halvsvett inn på soverommet for å få på meg dressen. Svigers kommer og latteren sitter løst. Ja, farfar er også med.
Jeg springer mellom kjøkkenet og stua. Passer på at middagen er perfekt, men vil heller ikke gå glipp av hva som blir fortalt i stua.

Det er på tide å sette seg ved bordet. Sølvguttene er endelig ferdig med den gaulingen sin. Julen har ringt inn. Øyeblikket vi har ventet på og forberedt i ukesvis er her.

Stemningen rundt bordet er god, det skåles i en liten Akevitt slurp. Ja, for det er små slurker. Finnes jo ikke godt i det hele tatt. Men er tradisjon og tradisjoner tar vi vare på. En skål med ønske om en riktig god jul klinger rundt bordet.

Det er på tide å forsyne seg. Som vanlig er tallerken alt for små. Min tallerken ser ut som en varm buffet i seg selv. Man løfter opp kniv og gaffel, tar noen biter for å forsikre seg at alt er perfekt.

Så forsvinner alle planer om en rolig middag der jeg spiser sakte, ut av vinduet. På noen få minutter er tallerken tom. Nei, nå må jeg ikke overspise tenker jeg da. Så tar jeg en liten pølsebit til, men den kan jo ikke ligge der alene. Den må jo få besøk av ribbe, medisterkake, saus og surkål også. For ikke å glemme tyttebær. Poteten driter jeg i, det holder med en potet på første runde. Potet spiser jeg jo hele året.

Ja, dere ser hvordan dette går. Overspist igjen og jeg har spist to porsjoner på under 10 minutter. Dressjakka må kastes, bukseknappen må opp, slips må løsnes litt på. For det holder jo på å kvele deg.

Man lener seg litt tilbake i stolen. Gulper opp smaken av ribbefett og Akevitt i en deilig fusjon. Off hører jeg meg selv si. Ja, det sier jeg faktisk hver gang jeg har spist middag.

Jeg er så mett at jeg sprekker. De andre er bare halvveis i middagen. De koser seg med maten de. Jeg misunner de som klarer det. Jeg mangler det genet der trur jeg.

De bruker lang tid på å spise, så jeg tar like godt en liten julepølse til jeg. Ikke frivillig, fingrene lever sitt eget liv de. Mat mat mat!!!

Hovedmiddagen er over, det er klart for riskrem. Off tenker jeg høyt igjen. Har jeg plass til dette da? En egen dessertmage er et eget organ mange av oss mennesker har. Alltid plass til litt dessert.

Litt dessert ja, hva er litt dessert. Konkurranse instinktet slår inn. Vi spiser både 1-2-3 skåler for å finne den forbanna mandelen. Jeg vil ikke ha den jævla marsipangrisen engang. Men nei da, noen har funnet mandelen for lenge siden. Det tøyses og tulles rundt bordet. Hvem har funnet mandelen? Selvfølgelig ikke meg, og er litt skuffa og letta på samme tid.

Nå er magen så full at magen er fastklemt mellom stol og bord. Man kommet seg opp på et vis, og glemmer at man har åpnet buksa. Så den faller ned!

Man går fra bordet, klapper seg på magen…. off og akk…skulle ikke spist så mye. 15 minutter senere fylles stuebord opp med julekaker og nøtter. Da var det jaggu på han igjen….rap! God jul tenker jeg🎅🏻

I denne historien skal vi tilbake til 2010 «trur jeg»

Det er altså ikke så lett å huske hva som skjedde når og hvor i denne perioden av mitt liv. 2010-2011 var den perioden jeg brukte mye amfetamin. Å bruke amfetamin som mange andre stoffer, får deg til og sette spørsmålstegn på hva som er virkelig og hva som er fantasi. Ikke der og da, for da er alt virkelig.

Her er eksempel på fantasier jeg hadde (som jeg vet er fantasi) i perioder når jeg brukte amfetamin trudde jeg at jeg var engelen Gabriel. Jeg gikk rundt i stua hjemme og pratet med Gud. Han gikk ved siden av meg. Han gav meg oppdrag med å heale syke. Og det gjorde jeg (gjorde jo ikke det da)på døra kom det mange syke.
Jeg la de ned på stuebordet og healet de. Jeg holdt henda over de og man kunne se blå/lilla stråler som kom ut av henda mine og ned i de. Det kunne komme 30-40 stykker innom og jeg healet de alle.
Der og da var dette 100% virkelighet for meg, uansett hvor dumt det høres ut.

I ettertid har jeg vel koblet dette sammen med at jeg egentlig ville heale min daværende samboer som var alvorlig syk. At det var derfor hjernen gjorde dette på amfetamin.
Det er ikke bare bare å skjønne hvordan hjernen opererer når man er ruset. Og på amfetamin så var jeg ofte våken i både 2 og 3 døgn. Da blir til slutt det meste fantasi.

Jeg hadde overvåkningskamera både ute og inne. For paranoid blir man. Jeg kunne bytte mellom kamera på tv-skjermen. Ut mot hagen hadde jeg natt-kamera. En natt satt jeg og stirret på tv-skjermen. Så en flokk med indianere som danset i ring rundt i hagen. Snudde meg og så ut vinduet, nei ingen der. Så på tv igjen og der var de. En hel natt satt jeg apatisk og stirret i skjermen. Der danset 8-10 indianere i ring. Virket helt ekte der og da.

Min daværende samboer hadde litt skumlere fantasier. Det var alltid noen som skulle ta henne. Som oftest var det Satan som kom i skygger. Skyggene kom i taket og på veggene. Og hun var så utrolig redd. Når hun sier hva hun ser, da reagerer min hjerne likt. Da ser jeg også disse skyggene, og jeg som engel skulle jo forvise disse skyggene vekk. Da gikk jeg rundt med bibel og leste/mumlet/snakket i tunger eller hva i H….. man kan kalle dette.

Dette var virkelig Exorcism – Driving Out the Devil opplegg. Ja, jeg vet at dette høres helt fjernt og sykt ut! Men sånn var det altså. Man lever i en fantasiverden uten like. Jeg fant jo ut etterpå at det var våre egne skygger. Hun gikk fram og tilbake i stua, med masse lys på kom det skygger på vegger og i tak. Disse skyggene ble til Satan i hennes hode.

Jeg tenkte om jeg fortalte dere litt om hvordan hjernen fungerer på rus, så fikk dere kanskje litt mer forståelse for rusmissbrukere. Når dere ser at noen freaker helt ut, prater bare tull og tror de ser ting som ikke er der.
Jeg lærte jo det at alle har forskjellige fantasier. Som nevnt over, jeg trudde jeg var engel. Snakket med Gud og kunne heale. Daværende samboer trudde alle skulle ta henne, og da spesielt Satan.

Og jeg har hørt fra andre de villeste fantasier de har opplevd. Jeg kjente en som gikk inn i en garasje der det sto en båt. Han trudde det var hans båt og at den var på vannet. Han satt og kjørte denne båten i flere timer. Han var sikker på at han var på båttur mellom Langesund og Kragerø. Ble dratt ut av politiet til slutt da.
Jeg traff han dagen etter dette skjedde, og han var litt flau over dette.

Men dere ser hvor forskjellig våre hjerner er. Gjengangeren er jo at man er paranoid. De aller fleste trur i en eller annen sammenheng at noen skal ta de. Derfor er det ofte kamera rundt husene og gardiner er dratt igjen. Ser dere sølvfolie foran vinduene, da er vi over på helt andre problemer…..

En gang trudde vi det var militærøvelse rundt huset.  Det var vinter og de brukte selvfølgelig vinterdraktene sine. De gjømte seg i snøen og busker rundt hele huset. Vi var sikker på at de trente på kamuflering. Så da sto vi i vinduet hele natta med lommelykt. Prøvde å avsløre hvor de gjømte seg. Og hver gang vi oppdaget en av de, så var det akkurat som vi vant. Vill jubel! Den normale tankegangen var ut vinduet for lenge lenge siden. Hvorfor skulle noen liksom ha militærøvelse rundt vårt hus. Ja, man kan jo lure.

En gang kom det en mann på døra vår, han ville bare gi oss litt amfetamin. Rart i seg selv det, for det er ganske unormalt. Vi visste jo hvem han var da, men uansett. Dette er ikke normalt. Og det som gjorde det ennå mer unormalt var fargen på amfetaminen vi fikk. Det var en brunfarge jeg aldri hadde sett på amfetamin. Det vi brukte var jo hvitt.

Trur dere alle disse røde flaggene hadde noen betydning? Nei, det hadde ikke det. Vi brukte litt fra denne posen. Daværende samboer sloknet på sofaen, så jeg lot henne bare sove. Jeg husker ikke hvor lenge etter inntak dette skjedde. Jeg vet ikke hva som er virkelig og hva som er fantasi fra denne kvelden/natte heller. Og jeg tørr ikke tenke på det heller, eller hva som var blandet i den posen.

Det begynte først med at jeg fikk skjelvinger. Henda begynte å skjelve veldig, på grensen til risting. Det var først bare henda, så sprede det seg i kroppen. Hele meg ristet, synet begynte å forsvinne også. Og jeg ble veldig redd. Her var jeg ganske sikker på at noen prøvde å ta livet av oss. Jeg fikk ikke liv i hun som lå på sofaen ved siden av meg. Jeg måtte ha hjelp, men var ingen der til å hjelpe. Jeg satte overvåkningskamera i stua på opptak, i tilfelle jeg døde. Så kunne noen i hvert fall se hva som skjedde.

Hele meg ristet, jeg kunne nesten ikke se og nå forsvant taleevnen. Fram til nå hadde jeg pratet til kamera. Nå var jeg sikker på at mine siste minutt var kommet. Jeg kunne nesten ikke gå, men kom meg på en eller annen måte til badet. Der fikk jeg tak i noen tabletter som jeg blandet ut i en sprøyte. Dette var sovemedisin. Oppturer/nedturer, sovemedisin hjalp ofte på slikt. Men jeg kunne jo ikke se, så hvordan skulle jeg få tatt dette. Jeg ristet også så voldsomt at dette var risikabelt… på en eller annen måte fikk jeg kjørt denne sprøyten i lysken og traff vist der jeg skulle. Og sovnet sittende på dolokket.

Da jeg våknet igjen var det langt utpå neste dag. Jeg trur jeg hadde sittet der i rundt 8 timer. Jeg gikk inn  i stua og der lå min daværende samboer ennå og sov. Jeg vekte henne og da våknet hun med en gang.

I to dager etter dette hadde jeg likheter med Tourettes syndrom når jeg pratet. Det var helt sykt!

Hva som er fantasi eller virkelighet i denne siste historien vet jeg faktisk ikke selv. For meg var dette ganske så virkelig kan jeg love dere, men kan godt være amfetaminen sin skyld. Dette er et ubesvart spørsmål for meg, og vet heller ikke om jeg ønsker svaret.

For mange av dere vil dette virke så fjernt at det er vanskelig å tro på. Sånn er det bare når man har null erfaring med hva rusmidler kan gjøre med hjernen til folk.

Dette er uansett ikke et liv jeg unner noen. Det er et helvete på jord, det kan jeg love dere. Jeg er så utrolig glad for at jeg kom meg ut av dette for 11 år siden. Jeg hadde aldri vært i live den dag i dag om jeg ikke hadde blitt tvangsinnlagt i 2011.

Min daværende samboer og min sønns mor fikk skader etter dette. Ja, hun fikk jo hjerteproblemer pga rus. Men jeg snakker her om psykiske plager. De siste 18 månedene hun levde hadde hun masse stemmer i hode. Til og begynne med kom de bare når hun tok amfetamin, men etter hvert overtok de døgnet rundt uansett. Hun hadde tre stemmer i hode. To av de visste hun hvem var, og en ukjent stemme. De to hun kjente igjen var tanten sin stemme og hennes sønn. (hun hadde en sønn til fra før vi møttes)

Disse tre stemmene pratet til henne hele tiden. De var veldig negativ, og rakket ned på henne hele tiden. De fortalte henne hvor dårlig menneske hun var, hvor stygg hun var og hvor dårlig mor hun var. Hun kunne plutselig bare begynne å gråte pga ting stemmene sa til henne. Ofte hørte jeg henne prate tilbake til stemmene. Innimellom hadde de samtaler der de lo sammen.

Disse stemmene kunne også be henne om å gjøre ting. Ett eksempel er at vi var innom Kiwi. Plutselig ser jeg henne prøve å gjømme en 5 pak med sokker inni jakka. Så gikk hun mot kassa. Jeg fikk stoppet henne før hun ble tatt. Da sprang hun gråtende ut. Hun fortalte da på utsiden at stemmen i hode hadde sagt hun måtte gjøre det.

Jeg hadde så vondt av henne pga dette. Må ha vært et helvete og ha det slik.

Om litt over en måned er det 10 år siden hun sovnet inn. Da slapp hun i hvert fall unna all sykdom og plager hun hadde. Alt dette har jeg jo skrevet om før ang. henne.

Jeg håper denne lille historien kan vise dere hva som skjer i hode når man bruker amfetamin. Selvfølgelig reager alle forskjellig, men fantasier vil være der uansett.

I går var det 31 oktober og Halloween. Det måtte vi jo feire litt. Ungene reiste til sin far på ettermiddagen, så vi har barnefri uke fram til fredag. Utenom Cian da, han er alltid sammen med oss. Han kledde seg også ut i går, hils på lampeskjermen. Mr. Slikk a lot.

Vi startet hallo-vin feiringen vår med middag. Stilige Halloween-paprika. Smakte utrolig godt og var ganske så hot. Ble tørst av de, så gikk litt unna på øl da.

Når maten hadde fått sunket litt, var det tid for litt sminke. Å kle seg ut hører jo liksom med. Var jo bare oss tre hjemme, men må kle oss ut uansett.

Kokkefruen var en halvblek vampyr🧛🏻‍♀️Så ut som om det var blodmangel der i gården.

Hva jeg skulle forestille vet selv ikke jeg. Gjenbruk av en vampyrdrakt fra i fjor, litt ansiktsfarge og en cowboyhatt ble løsningen.

Vi koste oss fælt utover kvelden skal dere vite.

Litt pynt på stuebordet, drinker og øl.

Kokkefruen danset t.o.m av glede utover kvelden, eller så var det bare drakten som klødde. Det spørsmålet får være usvart.

Cian var ikke helt fornøyd med den skumle musikken som kom ut av den runde boksen på bordet, men ble fort med på notene. Han syns egentlig at vi også var litt skumle, så det ble mange rare blikk fra han utover kvelden.

Etter jeg fikk satt tenna i kokkefruen ble det liv skjønner dere. Tafset litt også faktisk.

Vi pratet og lo, hadde det virkelig koselig utover kvelden.

Vi hadde ikke fyr i ovnen i kveld, men jeg syns det var litt morsomt med full fyr ved siden av ovnen.

Det var ikke mangel på god og tørr humor utover kvelden.

I de sene kveldstimer ble jeg visst litt følsom. Tom Martin var litt sliten. Har kjørt meg hardt i mange uker nå uten pauser. Så er det det med 11 år rusfri i dag 1.11. Det vekket litt følelser i meg. Og var visst litt lei meg en periode utpå kvelden, gikk heldigvis over. Ser fram til helga egentlig, et par dager på hytta i skogen. Ingen telefon eller internettdekning. Det skal bli godt kjenner jeg.

Etter det var det best å ta natta syns jeg. Og da var det vist noen i lokalet som syns det var gøy å kødde litt. Lurer på om det var Cian?

Kokkefruen vasket av meg sminken før det bar i seng 00.30

Ikke godt å sove på sofaen hele natta. Om suksessen av festen vår skal måles i hvor lenge jeg sov i dag, må den være ganske så bra. Jeg våknet opp klokken 9.30. Noe som er ganske så utrolig. Jeg er jo alltid oppe klokken 06.

Formen er ikke på sitt beste i dag for å si det sånn. Så i dag trur jeg at jeg skal ta det litt med ro. Vi er alene hjemme, så kan bare ha litt sløvedag i dag.