Gjesteinnlegg fra kokkefruen

Som mange kanskje har fått med seg har kokkefruen i huset fibromyalgi. Kokken har derfor spurt om jeg ikke kan skrive et innlegg om hvordan det er å leve med det 🤞

Det største og mest kjente symptomet ved fibromyalgi er kroniske smerter i muskler og/eller ledd. Jeg kan ikke lenger huske hvordan det er å ikke ha vondt noe sted. Akkurat i dag er det kramper i rygg og mellomgulv som er mest plagsomt. Men oftest er det armer og ben som er verst.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er også mange ulike typer smerter. Fra dumpe, murrende, sviende, stikkende, til de som kjennes ut som beinbrudd og forbrenning.

Man lærer etterhvert å bare leve med det, for man har jo ikke noe valg liksom 🤪

Som igjen fører til et annet symptom, som jeg hater mest, nemlig fatigue…😵 “Alle kan føle seg sliten i blant” har jeg hørt flere ganger. Fatigue er ikke det samme som å være sliten. Det er en annen liga. Man blir vissen i kroppen, beina svikter. På det verste er det slitsomt å bare trekke pusten. For meg er det som om kroppen bare sier “Stopp! That’s it! Nå er det nok!” Og det av og til helt uten grunn også.

Det mest frustrerende er egentlig uforutsigbarheten. Man vet aldri hvordan formen vil være om en halvtime, senere på dagen, i morgen og iallfall ikke neste uke. Det gjør det vanskelig å planlegge noe. Men man må bare hoppe i det og håpe på det beste 😉

Søvn er også litt vanskelig, da jeg ofte våkner flere ganger om natta pga smerter. Kan ikke lenger huske hvordan det var å våkne uthvilt.

Det er litt som å starte dagen med lavt batteri hver dag. Noen dager er det nesten flatt og av til helt tomt. Det gjør hver dag til en kamp for å få “energikabalen” til å gå opp 🙄

Jeg har ikke alltid vært syk.Jeg pleide å være en svært aktiv person. Som liten drev jeg med både håndball, gitar, bass og spesielt hest. Jeg begynte å jobbe ved siden av skolen som 15-åring. Har alltid vært glad i å jobbe og ha mange baller i lufta på én gang. På et tidspunkt jobbet jeg over 300 t i mnden over en lengre periode. Jeg ble mor første gang som 22-åring, mens jeg studerte. Da tok jeg ikke permisjon en gang. Minstemor ble født like før jeg var ferdig på allmennlærerstudiet, som det het den gang.

Jeg kan ikke helt sette fingeren på når jeg begynte å få vondt, for har alltid skjøvet sånt tull unna. Samtidig kan jeg heller ikke huske hvordan det var å ikke ha vondt noe sted. Vet iallfall at det økte på etter det siste svangerskapet med minstemor, da jeg også fikk bekkenløsning.

Men man fortsetter å bite tennene sammen og later som ingenting. Jeg hadde i tillegg noen psykiske traumer, som jeg i dag vet er ptsd, som jeg også dyttet langt inn i skapet.

Greia er vel at man kan ikke skyve ting unna for alltid, på et tidspunkt er strikken tøyet for langt og man får hele dritten slengt i fjeset med desto større kraft.

Så fra å være i 100% stilling som kontaktlærer på ungdomstrinnet, aktiv i politikk og valgkamp, engasjert 2-barnsmor og husmor i et hus under oppussing, gikk jeg på en kjempesmell, som jeg brukte mange år på å komme meg fra. Og fibromyalgien blomstret opp.

Overgangen er derfor stor til livet mitt i dag. Hvor jeg må planlegge hver minste lille ting mtp fatigue, hvile etc 😔

Det tar tid å innse at livet ikke ble helt som man hadde tenkt. Det er en slags sorg, som man ikke helt kommer over. Alle drømmer og planer som det ikke ble noe av. Jeg savner veldig å være en del av et fellesskap, ha kollegaer, venner og et sosialt nettverk. For på tross av diverse diagnoser, så er jeg jo fremdeles meg selv. Engasjert mamma er jeg også fremdeles. I tillegg til å “legge meg oppi” alt ungene driver med, er jeg akkurat nå også klassekontakt, med i FAU og 17.mai-komitéen. Siden jeg jo er hjemme på dagtid, har jeg også hatt gleden av å få være med på juleverksted, grøtlaging, påskelunsj, kjøring til skidager og en og annen skoletur. Så på én måte er jeg heldig, som har hatt muligheten til å være med på slikt i ungenes liv. På en annen side er det grenseløst trist og frustrerende å måtte plutselig bli hjemme fra f.eks. en av ungenes danseforestillinger, kunstutstillinger eller fotballkamper, fordi kroppen plutselig slår seg tverr. Akkurat det kommer jeg nok aldri til å innfinne meg med.

Følelsen av å være fanget i egen kropp er ikke ålreit. Hodet vil masse ting, men kroppen er slett ikke enig. Adhd og fibromyalgi er rett og slett en sadistisk kombinasjon.

Men nå har jeg jo samtidig vært usannsynlig heldig, som, på tross av dette, traff min absolutte sjelevenn og nå ektemann, Tom Martin 😍

At vi begge har vårt å plages med, er på en måte en fordel også. For vi skjønner begge hvordan det er å leve med kroniske sykdommer og plager. Og man får en annen forståelse for ting, når man har opplevd litt av livets skyggesider. En livserfaring om du vil. Og siden vi begge er både sta og optimistiske, så graver vi oss ikke ned i elendigheten, men prøver alltid å gjøre det beste ut av ting som de er 🍀

Ei klok tante sa en gang til meg at det viktigste er å finne en som “løfter meg”, og det gjør han så absolutt ❤️
Så, selv om det ikke kan bli det store, flotte bryllupet, jeg en gang drømte om, så blir det en koselig og romantisk seremoni med våre tre flotte ungdommer til stede. Og jeg gifter meg med min beste venn og livspartner 🥰

Han har skrevet et innlegg om hvordan det er å leve med meg. Det kan du lese HER

«You’re Not You When You’re Hungry» fra Snickers reklamen stemmer på en prikk, når det kommer til meg.

Ofte får jeg høre fra de andre i huset, at jeg kanskje burde spise noe. For de merker det, ikke jeg merker. Jeg blir svært så grinete og tålmodigheten blir veldig kort, når ikke jeg har spist på 3-4 timer. Ja, jeg er et matvrak.

Jeg kan ikke huske at dette var et problem da jeg var yngre. Det merkes kanskje litt bedre nå, jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg blir sulten, så skyter jeg sarkasme fra hoftene. Ja, til og med en spydig kommentar eller to kan falle ut av meg😜Ja, jeg vet at det ikke høres ut som meg🤣Det eneste jeg merker, er at jeg blir kvalm etter 3 timer uten mat. Da må jeg ha noe å spise.

Når jeg lager mat til selskaper, glemmer jeg å spise. Kan fort jobbe 6-7-8 timer uten mat. Jeg klarer ikke spise når jeg har oppdrag. Kokkefruen minner meg hele tiden på det da. For er jo hun som merker det best. Lavt blodsukker nå, kan jeg høre fra henne.

At jeg er baksetesjåfør når hun kjører, det kan jo også forekomme. På vei hjem fra et forbanna kjøpesenter eller noe. Det rumler og tumler i magen. Da kan det komme en spydig kommentar på kjøringa hennes🤣Kvinnfolk bak ratte altså😜

Akkurat tålmodighet har jeg ikke flust av fra før. Så man kan jo tenke seg hvordan den blir når jeg er sulten. Sarkasme er en del av min talemåte, men blir en liten spydig undertone der når jeg er sulten.

Jeg kan jo ikke være den eneste som har det slik vel? Hvordan er du når du er sulten?

Da var det fredag, og det er kun 1 uke igjen til vielse. Selv om det er mange minusgrader ute, har jeg ikke kalde føtter. De holdes varme med tykke sokker.

Om en uke er jeg gift skal du vite. Ja, det er noe haren i reveenka ville sakt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Reveenka er et av mine favoritteventyr fra barndommen. Den er jo bare helt konge. Nå skal jeg ikke sammenlikne haren med meg da. Jeg sporer bare litt av her.

Haren som hadde vært gift

Det var engang en hare som var ute og gikk i det grønne. “Å, hurra, hei og hopp!” skrek han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortetter og sto på to-ben i groen.

Så kom det en rev luskende.

“God dag, god dag!” sa haren. “Jeg er så glad i dag, for det jeg har vært gift, skal du vite,” sa haren.

“Det var vel det da,” sa reven.

“Å, det var ikke så vel heller, for hun skåret hardt på hornene, og så var det et troll til kjerring jeg fikk,” sa han.

“Det var ille det da,” sa reven.

“Å, det var ikke så ille heller,” sa haren, “for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde en stue.”

“Det var da vel det,” sa reven.

“Å, det var ikke så vel heller,” sa haren, “for stua brant opp, og alt det vi eide.”

“Det var da riktig ille,” sa reven.

«Å, det var ikke så ille enda,” sa haren, “for hun brant opp kjerringa med.”

Nei, tilbake til det dette innlegget skulle handle om.

Som sagt, er det en uke til jeg får gifte meg med min kjære kokkefrue. Ja, da blir hun faktisk ekte kokkefrue.

Her en kveld så jeg at hun skrev masse i en skriveblokk. Da hun la den på bordet etterpå, så jeg hva hun skrev. Hun øvde på underskrift. Hun har jo hatt Aase som etternavn i over 40 år. Nå blir det Dale fra neste fredag. Så er jo litt å venne seg til. Er litt søtt da. Er det ikke slik alle gjorde da de var veldig ung?

Vi begge har vært forlovet før, men ikke gift. Så gøy å få gjort det med sin elskede da. Noe stort kirkebryllup ønsket ingen av oss. Vi er ikke helt der. Vi holder det enkelt og greit. Vi gifter oss på Gamle banken i Lunde. Med ordfører som står for vielsen. Kun barna og vitner tilstede. Etterpå blir det en liten familiemiddag hos svigers. Så får vi heller ta en større hagefest til sommeren her på gården. Der resten av familie kan komme.

Det viktigste er jo at vi blir gift, skal du vite. Ringer har vi allerede hatt på noen uker. Ja, dette er jo ikke ringer man kan ta av og på. Jeg slipper også å ta den av når jeg lager mat.

Med mine skavanker så var tatoverte ringer beste løsningen. Og jeg syns de er ganske så kule.

Så nå er det bare å telle dager og timer til den store dagen. Beholde tykksokkene på for å være på den sikre siden😜

Den største prøvelsen neste fredag, blir dressko og høyhælte sko på glattisen når vi skal inn og ut fra gamle banken. Ja, her i Lunde er det glatt is over alt. Strøing har virkelig vært mangelvare i vinter. Så et sjansespill hver gang vi lufter bikkjene i sentrum. Kan ikke si at knær og hofter har blitt så mye bedre av det🤣

Men nå er det først helg dere. Vi har barnefri. Og kun en bikkje hjemme, da den andre er på løpetidsferie. Så da får vi se hva vi finner på. Noen gode filmer og et par sjokoladeplater å dytte i kjeften. Eller kanskje en tur i skog og mark. Hvem vet hva helgen vil bringe. Uansett hva som skjer, så får jeg tilbringe den med min kjære♥️

GOD HELG

8. mars
Gratulerer så mye med kvinnedagen til alle dere fantastiske kvinner. Ja, hva skulle vi gjort uten dere?

FN gjorde 8. mars til den internasjonale kvinnedagen i 1977.

At vi fortsatt må feire kvinnedagen viser at vi må feire kvinnedagen. Etter det ekspertene mener, vil det ennå ta 300 år før vi oppnår likestilling i verden. «Den som lever, den får se» sier jeg da.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det vil alltid finnes menn som ser på kvinner som det svakere skjønn. At kvinner ikke klarer like mye som oss menn etc etc, bla bla, blæææ…hører jeg bare da.

Jeg kom over et gammelt skriv som du kan lese under her. Ikke kjeft på meg for denne. Dette er ihvertfall tips til kvinnen på kvinnedagen. Forfatter ukjent, eller kanskje aldri blitt funnet igjen etter og ha skrevet dette.

Jeg syns alle skal være på lik linje. Mann, kvinne, hen, brun, gul eller rød. Spiller ingen kasserolle. Vi er alle mennesker og vi er alle like mye verd. Og vi alle må bli behandlet likt. Og ikke minst få like mye betalt for for den samme jobben.

I gamle kokebøker finner man råd til kvinnen, som du leste over her. Hvordan behandle og verte opp din mann i hjemmet. Jeg blir litt flau på vegne av de som skrev disse bøkene.

Kanskje det heller er slik at menn føler seg truet av kvinner. Derfor må de ikke likestilles med oss menn. Derfor må de trykkes ned. De finnes så mange idiotiske holdninger den dag i dag. Kvinnens plass er på kjøkkenet og soverommet for eksempel. Det er faktisk ting man ennå hører. Kvinnen burde være lenker fast til senga og kjøkkenet.

Jeg håper at de med slike holdninger ALDRI finner seg kvinnfolk. Ja, jeg hører unge gutter også med slike meninger. Er det slikt de har lært hjemme? De burde i hvert fall våkne opp litt.

Nei, kvinners rettigheter og kampsaker er like viktig i dag som før. Man har jo kommet et stykke på vei siden starten av 1900-tallet, men ennå er det en lang vei å gå.

Her i huset er det i hvert fall likestilling. Her deler vi på alt…nesten. Det er et par ting mannen i huset ikke takler. Det er spy og bæsj. Som når septiktank er tett, som den ofte er. Da trår kokkefruen til for å stake. Om noen spyr, klarer ikke jeg tømme bøtta. Da spyr jeg også. Utenom det deler vi på alt. Og slik burde det være for alle.

Likestilling i Norge er nok kommet et lite hakk lengre en mange andre plasser i verden. Men langt fra langt nok. Forskjellen på lønninger er enorm. Både i næringsliv og i sportens verden. Det er jo utrolig urettferdig.

Jeg vil uansett benytte anledningen til å gratulere alle kvinner i verden med kvinnedagen. Dere gjør en fantastisk jobb. For hvert år som går rives flere og flere murer og holdninger ned. Så det er bare å stå på videre. Vi kan liksom ikke vente 300 år før det blir likestilling. Den skulle allerede ha vært her!

Så i dag feirer vi dere fantastiske kvinner♥️Klapp dere selv på skuldra. Gi dere selv en klem.

Love you all♥️

Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser. Og noen ganger foregår den dansen nedover stilken på rosen. Og alle vet jo hva som skjer da. Ja, da stikker man seg. Og det svir i lang tid etterpå.

Mye av mitt liv har foregått på stilken av rosen for å si det sånn. Og jeg har lyst å dele det med dere. Jeg har jo skrevet mange innlegg om livet mitt til dere. Her skal jeg oppsummere dette i ett innlegg. Siden det er mange år jeg skal gjennom. Skriver jeg i grovetrekk. Og kun de viktigste tingene som har gjort meg til den jeg er i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nei, jeg skriver ikke for medlidenhet. Jeg skriver for å vise at uansett hvor langt nede man er, så er det alltid håp. Det viktigste er at man ikke gir opp, uansett hvor mye du må danse på stilken av rosen. Ja, av og til ruller man seg også naken i rosebusker. Da er det ekstra tungt og vondt å komme seg opp igjen. Og noen av merkene vil sitte igjen på kroppen resten av livet.

Jeg ble født i Porsgrunn i 1978. Vi bodde i Kragerø på den tiden. Da jeg var et par år gikk mamma og pappa ifra hverandre. Da jeg var rundt 3 flyttet mamma, min bror og jeg til Kjøllefjord i Finnmark. Ja, helt på andre siden av Norge. Noe garantert min far ikke likte. Jeg har ofte tenkt på det som en overlagt handling fra mamma sin side. Det er mye fra den tiden jeg ikke vet. Historier er forskjellig etter hvilken side de kommer fra.

Da startet vi et nytt liv i Finnmark rundt 1981/82

Mamma var sammen med en fisker derfra på den tiden. En mann som var langt fra snill. De var heldigvis ikke sammen så mange årene.

Etterhvert ble hun sammen med mannen hun er gift med i dag. Og han som er far til mine to søstre.

Da jeg var rundt 9-10-11 år (husker ikke helt, mye fortrengt) ble jeg misbrukt av en mann i Kjøllefjord. Ja, det var flere barn som ble det. Og mange flere i ettertid, også av samme mannen. Misbruket foregikk over to år. Og har nok satt en del spor i meg for resten av livet. Selv om man aldri innrømmer det. Om det har noe som helst skyld i hvorfor jeg ble som jeg ble, er jeg heller usikker på.

Jeg drev mye med sport. Mest aktiv som svømmer over mange år. Men drev også med turn, trampoline, fotball og håndball. Jeg reiste mye rundt på stevner etc. i oppveksten. Og gjorde det ganske så bra også. I hvert fall innen svømming.

Ungdomstiden var preget av mye festing. En del ulovligheter og mange impulsive handlinger med null risiko -og konsekvenstenkning.

Som 16 åring ble jeg sittende 9 dager i varetekt for ett av disse forholdene. På forsidene av avisene i nord var det klisteret «Hagledesperado i Kjøllefjord» høres ganske så vilt ut ja. Jeg hadde tatt meg en tur med hagle rundt på fjellet (i fylla) Det var helt uskyldig å jakte på fugler tenkte jeg.
Den snøballen ble fort større. Politi ble koblet inn. Jeg avfyrte skudd for nært bebyggelse og Kjøllefjord sentrum ble sperret av med bevæpnet politi.
Det gikk heldigvis bra. Ingen skader på noen. Og jeg overgav meg selv. Dette førte til min første domfellelse. Jeg hindret en politimann i offentlig arbeid og jeg hadde avfyrt skudd for nært bebyggelse. Dommen ble 2 måneder betinget fengsel, med to år prøvetid.

Som 16 åring flyttet jeg også 4 år til Honningsvåg. Der gikk jeg på kokkelinja. Eller hotell og næringsmiddelfag som det het. De to første årene gikk til helvete pga fravær og null økonomisk sans. Så derfor tok det meg 4 år å gjennomføre 2 år. Honningsvågtiden bar preg av mye festing. Noe som er ganske så vanlig når ungdommer fra hele Finnmark kommer til en plass for å gå på skole.

I 1998 begynte jeg som kokkelærling på Havøysund hotell og rorbuer. Her lærte jeg mye om kokkelivet. Hadde fantastiske lærere der. Både fra eier (Logan) og de som var kokker der. (Reidun og Linda.)

Livet bestod fortsatt av mye festing. Noe som kanskje tok litt overhånd innimellom. Og til slutt endte med både voldsdom og at jeg brente ned et hus. Fyllerør som gikk over styr og som jeg mistet helt kontroll over.
Det var aldri meningen at dette skulle skje. Dårlig dømmekraft, litt panikk og en del uflaks førte med seg store konsekvenser. Ingen ble heldigvis skadet i brannen. Kun jeg som fikk litt brannskader i ansikt og hender etter jeg prøvde å slukke brannen i den tidlige fasen. Noe jeg måtte gi opp.

Brann og voldsdom fikk jeg da på rullebladet. Jeg ble dømt til 2 år og 8 måneder fengsel. Det tok tre år før jeg måtte inn å sone. Tre år på vent ble det. Kunne ikke slå meg til ro med noe. Jobbet litt her og litt der.

November 2003 var det inn til soning. 23 måneder sonet jeg. Der inne traff jeg også ei som senere ble min samboer og min sønns mor.

I fengselet fullførte jeg min kokkeutdanning. Jeg fikk jo ikke tatt fagprøve i Havøysund pga denne brannen. Da måtte jeg flytte derfra.

Etter soning, høsten 2005 flyttet jeg inn sammen med hun jeg traff i fengselet. Hun hadde en forhistorie med rus. Noe som også ble vår framtid. Det ble litt prøving av amfetamin en stund. Et liv jeg virkelig hatet etter en kort stund. Et par selvmordsforsøk fulgte etter det. Det som reddet meg da var at hun ble gravid med vår sønn og han kom til verden 13.12 06

Rett etter fødselen ble barnemor syk. Og ble liggende 6 måneder på sykehus. Hjerteoperasjon og medfølgende skader etter det. Hun fikk også kols og balansenerve ble ødelagt.

Etter hun kom hjem igjen, var veien tilbake til rus kort. Mamma og min stefar måtte overta omsorgen for vår sønn. Derfra gikk livet i en retning. Nå ble jeg liggende årevis i rosebusken å rulle. Kom jeg meg litt ovenpå, falt jeg fort ut i busken igjen.

Pga rusen fikk jeg koldbrann i fire fingre. Så jeg har noen stubber igjen på høyre hånd. Jeg mistet også nesten begge beina. Det gikk heldigvis bra, men de bærer preg av dette nå. De er vonde, missfarga og hovner fort opp.

Vinteren 2011 ble vi kastet på gata og det endte med at vi bodde 6 måneder på et natthjem. Jeg hadde gitt opp. Rus var det eneste som hjalp meg gjennom dagen. Jeg hadde også begynt på subutex gjennom LAR. Noe jeg ALDRI skulle ha fått. Jeg var ikke avhengig av opiater. Men nå ble jeg avhengig av subutex. En medisin som frarøver deg alle tanker og følelser. Du bryr deg absolutt om ingenting.

Alt var helt mørkt og det var ingen lyspunkt å se i mørke. Til slutt sto det om liv for oss begge. Noe som endte med tvangsinnleggelse på avrusning. Deretter 6 måneder på et opptreningssenter for rusmisbrukere. Vi skulle også ett år videre på en annen institusjon, men jeg var 100% sikker på at jeg ikke trengte det.

Vi bosatte oss på en gård i Moelv/Hedemark. Langt vekke fra Telemark og rus. Skal man komme seg ut av slik dritt, må man flytte vekk. Du må si adjø til alt fra ditt gamle liv. Noe som er veldig vanskelig for mange.

På slutten av dette året, 30 desember 2012 døde min daværende samboer. Hun døde hjemme hos oss, sittende på toalettet. Hun var akkurat blitt 37 år en time før. Hjerte gav bare opp

Jeg ble boende alene på denne gården i flere år. Jeg var ennå ikke sterk nok til å flytte tilbake til Telemark og nærmere min sønn. Jeg satt inne 24 timer i døgnet. Sov på dagen og var våken på natta. Jeg turte ikke sove når det var mørkt.

Jeg drakk kaffe med melk og sukker. Hele 2 kg sukker i uka. Jeg gomlet i meg sjokoladeplater og 1 liter sjokoladepudding om dagen. Jeg bare så på film og tv.

Det tok noen år før jeg våknet til live igjen. Jeg ville ta livet mitt tilbake. Først begynte jeg å gå. Korte turer, to ganger om dagen. Turene ble litt og litt lengre. Jeg gikk ned 27 kg på litt over 4 måneder.

Jeg la meg inn til avrusning for å slutte på subutex. Noe som gikk kjempefint. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Det å slutte på subutex førte til at alle følelser og tanker kom tilbake. Og all den dårlige samvittigheten for det jeg hadde gjort mot min sønn og resten av familien. Dette tok meg en stund å få kontroll på.

Men nå var jeg sprekere, sterkere og mer bestemt en jeg hadde vært på årevis.

Jeg flyttet tilbake til Telemark og Langesund. Bygge opp kontakt med min sønn igjen. Etter ei stund tok jeg barnevernet til retten. Jeg ville ha tilbake omsorgen for min sønn. Noe jeg ikke fikk og som førte til mer splittelse i familien. Jeg fikk mer samvær da. Så litt godt førte det med seg.

I noen måneder prøvde jeg meg tilbake i Catering. Men skader som jeg hadde påført kroppen med rusen, var ikke samarbeidsvillig. Jeg pinte meg gjennom dag etter dag. Sto på ett bein i perioder imens jeg lagde koldtbord. Til slutt måtte jeg innse at min tid på kjøkkenet var forbi. Jeg har ikke en kropp som tåler det trykket lengre.

I 2019 traff jeg kokkefruen. Og etter noen måneder flyttet vi sammen i Lunde. Først i en leilighet. Etter ett år begynte vi oppussing av huset på gården som vi bor nå. Barndomsgården/familiegården til kokkefruen. Og her trives vi kjempegodt. Jeg har fått to flotte bonusdøtre og kokkefruen har fått en flott bonussønn. Vi har også Cian. Verdens beste voff🐕

Vi giftet oss i mars 2023. Vi har eget firma, nettbutikk og fysisk butikk i Lunde. Vi har gitt ut to bøker, kokebok og bakebok. Og vi trives både sammen og med det vi holder på med. Vi har det faktisk kjempebra♥️🥰♥️

Så dere ser at man kan snu på flisa om man jobber hardt nok for det. Det er håp for alle, bare ikke gi opp! Jeg har en bakgrunn jeg ikke er stolt av. Man kan i hvert fall ikke si at jeg ikke har fått vært med på litt. Jeg har gjort mye dumt og idiotisk. Jeg har også gjort mye bra. Til felles har de at jeg har lært av det.

Selv om livet som rusfri er mye lengre en livet med rus. Er det fortsatt det som definerer meg hos mange. Dere har jo sett selv at jeg har blitt kalt dophue og andre ting i kommentarfelt på Facebook. Ja, jeg er rusmisbruker. Det er noe jeg alltid vil være, men en tidligere rusmisbruker. Det stemplet blir man aldri kvitt. Og det er så mange som har fordommer mot dette. Ja, jeg må nok være en storkriminell tenker mange.

Vet dere at på de årene jeg drev med rus. Så solgte jeg ikke ett eneste gram med narkotika til noen andre. Ikke vanket jeg i noe miljø heller. Vi holdt oss hjemme for oss selv.

Nei, livet skal ikke bare være en dans på roser. Det lærer man da ingenting av. Motgang må man møte. Utfordringer må man møte. Hvordan skal man eller lære å takle det. Mestringsfølelsen av å takle motgang og utfordring, lærer man mye av. Det å kunne være stolt av seg selv er viktig.

Masse klemmer fra Tom Martin

I går hadde jeg time hos ortoped på Notodden. Bilder tok jeg i fjor. Og så lite fotogen jeg egentlig er,  så tok jeg meg ganske bra ut på rønkenbilder. Det er jo det indre som teller sa ortopeden….eller jeg da, samma det☺️

I går var faktisk min første tur til Notodden. Så da har jeg vært der også. Forundret meg litt hvorfor de har plassert sykehuset på en fjelltopp. De bakkene hadde aldri jeg klart å gå opp. Teller garantert som en av ti-toppene i Notodden det der.

Ortopeden var en stor bamse av en kar. Veldig hyggelig med et godt snev av humor. Akkurat som det skal være.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Begge hofter så greie ut. Selv den jeg byttet for 4 år siden, er den som gjør mest vondt. Det var det ingenting han kunne gjøre noe med. Her måtte jeg trene.
Kan hende at jeg har vært litt sløv til det etter jeg byttet hofte. Så fort jeg kunne gå uten krykker igjen, stoppet jeg treningen.
Jeg må tilbake til fysioterapeut. Han anbefalte også treningstudio. Du kommer bare med dårlige nyheter måtte jeg si til han da. Jeg må trene opp musklene i begge hofter. De var ganske fraværende..noe jeg syns hørtes ganske så riktig ut. De er faktisk ganske så fraværende i hele kroppen, men det kunne jeg jo ikke si til han. Så da er det opp til meg da, om hoftene skal bli bedre. Vet ikke hvor hofte jeg må høre det framover🤔

Men de dårlige nyhetene angående trening stoppet ikke der. Nå var vi kommet litt lengre ned på beina. Der var det to knær, ganske så fotogene i alle stillinger de også.

Venstre kne var fortsatt veldig slitt, men kunne fungere fint i mange år til.

Høyre kne MÅTTE byttes, det var ikke helt bra. Ja, det kunne jeg fortalt han uten bilder. Er jo der jeg plages mest og har mest vondt. Nedoverbakker og trapper er et helvete. Kneet svikter ofte da. Litt kjedelig når jeg bærer ting. Bratte skråninger må jeg gå sideveis ned. Kan ikke legge for mye belastning på det.

Men så til de dårlige nyhetene. Han ville gi det ett år. Ett år der jeg måtte sykle masse. Har du hørt på makan! Denne kroppen her er da ikke lagd for sykling. Kroppen min er jo så lite aerodynamisk som det går an. Har du prøvd å sparke en ball mot vinden noen gang? Jepp, der har du meg.

Sykling ville bygge opp musklene rundt knærne og gjøre de mer stabil. Smerter kom jeg til og ha uansett. For det så jo ikke helt bra ut på bilder. Men så fort det gjorde uutholdelig vondt, ble det operasjon.

Smerter er jeg vant til i beina. Slik har jeg hatt det i åresvis. Men når det går utover hvor mye jeg kan stå å jobbe, gå eller sove…ja, da er det plagsomt. Og slik har det vært ganske lenge nå. Og må nok fortsatt være ei stund.

Så da er konklusjon at jeg må til fysioterapi, trene opp muskler rundt hoftene. Jeg burde dra på treningsstudio. Han foreslå at jeg tok med fruen, og gjøre noe sosialt ut av det. Ja, svette og pese som en hvalross er ganske romantisk spør du meg. Akkurat det er vel kokkefruen vant med fra før.
Og jeg må begynne å sykle. Så får vel dra fram sykkelen fra låven da. Børste støv av den og smøre kjede etc…det låver ikke godt. Attpåtil sa kokkefruen i bilen etterpå at jeg måtte kjøpe hjelm. Hjelm du liksom. Skal jeg bruke hjelm, da må det være en av disse😜

Så der har dere hvordan gårsdagens time hos ortopeden gikk😁Da vet man i hvert fall litt mer. At jeg kan gjøre litt selv for å få det «litt bedre» det er mye ansvar å putte på meg syns jeg🤣 Ja, ja…sånn kan det gå. Er flott man kan bytte ut deler når man må da. Er faktisk flere deler jeg gjerne skulle byttet ut😜

Her er Mille, en portugisisk vannhund på straks 13 år.

Kokkefruen overtok Mille på omplassering i 2016 da hun var 6 år. Og Cian og Mille levde som søsken i flere år.

Men da kokkefruen og faren til jentene flyttet fra hverandre i 2019, ble Mille værende hos sin elskede pappa, da hun er ei skikkelig pappajente. Hun har derimot vært på mange besøk, og truffet kokkefruen hver uke. Nå blir det straks baby i hus hos pappaen og bonusmammaen hennes, så da har Mille flyttet inn her på heltid ❤️

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mille er ei sprudlende blid og sprek frøken, som virker mer til å fylle 13 mnder, enn 13 år. Som en typisk “portis”, er hun veldig sosial og liker å være tett innpå familien hele tiden. Hun vil gjerne “hjelpe til” med alt, fra planting av blomster til dobesøk. Alt med et smil og en logrende hale!

En portis lager også endel lyd, fra små pip til knurreaktig prating og “portugisisk sang”, som vi kaller det. Og hun smiler, et skikkelig glis med blendahvite tenner 😁 For folk som ikke er hundevante kan det sikkert tolkes som både knurring og flekking av tenner 😂 Mens det i realiteten er ei jente som sprudler over av godhet, mens hun synger av glede og smiler bredt 🥰

Av str er Mille litt liten for rasen sin, samtidig som Cian er stor for sin rase. Så de er ca like store.

Etter å ha vært utprega “enebarn” i noen år, er det ikke helt konfliktfritt å bli søsken igjen. Tar litt tid å venne seg til å måtte dele på både mamma og oppmerksomheten igjen. Så det blir litt søskensjalusi innimellom. Men ingen krangling. Heldigvis finnes det ikke aggressivitet i noen av dem. Og de er fremdeles glade i hverandre ❤️

Som mange av dere vet, så har jeg sittet i fengsel i en del måneder. Ja, jeg satt 23 måneder i Skien fengsel. Mesteparten av den tiden jobbet jeg på kjøkkenet. Og er det jeg vil skrive om her. Dette er over 18 år siden, så ting kan jo være forandret nå. Jeg skal i hvert fall prøve å beskrive litt hvordan det var den gangen.

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk jobben på kjøkkenet. Var jo det jeg ønsket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som på andre arbeidsplasser og kokkeskolen så var kjøkkenet delt inn i arbeidssoner. Du hadde oppvasken, smøreavdeling, varmatavdeling, grønnsaker og pakkeavdeling. Men alle hjalp til over alt.

Når du starter på kjøkkenet, begynner man i oppvasken. Og man blir på den avdelingen man blir satt på, helt til en ny innsatt kommer på kjøkkenet. Og det kan ta mange måneder. For at en ny innsatt skal komme på kjøkkenet. Må noen andre enten bli løslatt, slutte, gjøre noe galt.

I oppvasken vasker du opp alt av servise fra kantina til fengselsbetjenter. Du vasker utstyr som blir brukt på kjøkkenet. Og du vasker alle middagsbakker som kommer ned fra avdelinger i fengslet. Litt som på kokkeskolen. Men der rullerte vi hver gang vi var på kjøkkenet. Det gjorde vi ikke i fengselet. Om du var uheldig kunne du fort bli stående mange måneder i oppvasken.

Jeg ble bare værende et par uker. Så rykket jeg opp til smøring. Grunnet til at jeg kom ut fra oppvasken før noen ny innsatt kom. Var at det skulle lages koldtbord til noen ansatte. Og jeg hadde jo erfaring og gjort dette noen ganger før. Så pga det slapp jeg billig unna oppvasken.

På smøreavdeling smører man mat til kantina og til de innsatte som sitter på A-avdeling. Det er de som sitter 23 timer på cella. Alle som ankommer fengselet må innom der. Noen sitter på brev og besøksforbud. Og må bli der mange uker. Noen har gjort noe galt i fengselet, og rykker tilbake til start. For å si det sånn.

De får servert 3 brødskiver hver, 3 ganger om dagen. Du smører på brett, for de får gå en og en ut i korridoren for å forsyne seg. Så må man jo variere litt på pålegg etc. Her er det ikke snakk om fancy snitter akkurat. Brødskive, smør og pålegg. Jeg la ihvertfall litt grønt på. Så det ble litt penere og bitte litt sunnere.

I grønnsaksavdelingen skreller man grønnsaker. Dt er rundt 100 innsatte og mange ansatte som skal ha middag. De ansatte har også lunsj. Så poteter og grønnsaker skal skrelles og kuttes.

Pakkavdeling hadde ansvar for å pakke bestillinger fra avdelinger. For de innsatte hadde egne skjema der de krysset ut hva de ønsket av pålegg, smør etc. Ikke tru at de fikk så mye de ville. Eller vi ville heter det. Det var et poengskjema. La oss si at du hadde 160 poeng å bruke. En pakke med skinkepålegg (5 skiver) kostet 7 poeng. Smør 5 poeng, egg 10 poeng osv. Så man måtte være nøye med bestillinger. Dette skulle holde en uke. Hvor dag pakkes det til en ny avdeling.
Da skal pålegg kuttes opp, veies og pakkes. Det skal merkes så riktig person får det han har bestilt.

I Skien fengsel er det både menn og kvinner som soner sammen. De har egne avdelinger da, men er sammen på jobb, lufting, trening etc.
På kjøkkenet var det også jenter. Og jeg ble sammen med en av de. Etter soning flyttet vi sammen og var sammen i mange år. Hun er også mor til min sønn. Og som mange av dere vet, så døde hun i 2012.

På varmmat avdelingen var man med på å lage varmmaten. Det var lunsj til de ansatte og middag til alle innsatte.

Utenom det så var det alltid noen som vasket, stablet varer og ryddet frysere. Alle måtte hjelpe alle om de hadde tid til overs. Sånn som det er på alle kjøkken.

Dere lurer vel på om vi hadde kniver på kjøkkenet. Selvfølgelig hadde vi det. Alt utstyr som alle storkjøkken har. Forskjellen her var at kniver var i et glass skap. Når arbeidsdagen var over, måtte alle kniver henge i skapet. Og det ble låst. Manglet det en kniv så ble det lock down på kjøkkenet. Det kunne skje at en kniv havnet på feil plass. Ja, til og med i søppelcontainer på utsiden. Uansett var det ganske umulig å få kniv med ut fra kjøkkenet.

Kjøkkenet var låst hele tiden. Skulle vi røyke ble vi låst ut. Men det var vi bak høye porter og murer inni fengselet. Ja, for det er mange små fengsel inni fengselet. Så man kom seg ingen vei uten at noen låste opp for deg. Kom det varer, måtte vi alle inn. Og dører låst. Er ikke som på film der man kan gjemme seg i varebilene og bli med ut. Er kun på film det.

Etter endt arbeidsdag forlot vi kjøkkenet samlet. Da følges vi med kamera og vakttårnet låser oss gjennom porter opp til avdelingene vi skal på. Der overtar betjentene som er der. Da måtte vi gjennom metalldetektor før vi kom på avdelingen. Der kunne du bli tatt imot med stikkprøver. Inn på et rom og bli strippet naken. På med gummihansker og bend over…nei da, så ille var det ikke😂

Når du kom til cella di, lå der en pose med nystrøkne kokkeklær for neste dag. Så var det på han igjen.

Man fikk jo gjort mye forskjellig på kjøkkenet. Mange lærte mye der. Noen hadde jo aldri lagd varmmat for eksempel. Aldri smurt skiver og baguetter til andre. Så en god lærdom for alle.

Jeg jobbet sammen med mordere, svindlere, torpedoer og et par veldig kjente navn for alle. Der inne er vi alle mennesker og vi er alle like. Jeg ble kjent med mennesker fra noen av de største kriminalsaker i Norge. Og når du blir kjent med de, er de faktisk ikke så ille. Er akkurat som deg og meg. Vi lo og hadde det gøy. Vi hadde lange samtaler om livet etc. Hva de har gjort på utsiden, skal ikke vi andre innsatte dømme dem for i fengselet. Snakk om å kaste stein i glasshus. Vi er alle i samme båt. Vi har alle gjort noe galt, og må gjøre opp for våre handlinger.

De ansatte kokkene i fengselet var også flotte mennesker. To av de et dessverre godt bort i dag. De var utrolig dyktige institusjonskokker. Som lærte oss mye.
Kjøkkensjefen fikk en god omtale i et matblad en gang. Trur det var i 2004. Han hadde lagd 50 liter av den beste potetsalaten de noen gang hadde smakt. Jeg husker ikke hva den ble lagd til. Men kan dere gjette hvem som egentlig lagde den? Det kunne ikke han si akkurat.

Jeg hadde også flere private selskaper jeg lagde mat til. Konfirmasjoner og bursdager som de ansatte trengte hjelp til. Da ble jeg låst ned på kjøkkenet i fritiden, og lagde selskapsmat. Betalingen var en pakke tobakk. Og kjøkkensjefen fikk en flaske sprit. Og der ble det uheldigvis aldri gjort feil. Slik at han fikk tobakk og jeg sprit. Dårlig gjort, vi kunne jo byttet litt på😜

Jeg var jo ferdig med kokkeskole og lærlingtid før soning, men manglet fagbrevet. Så det gjorde jeg ferdig i fengselet.

Så her har dere litt om hvordan det var å jobbe på kjøkkenet i Skien fengsel. Var vel ikke så ille vel.

I dag har vi fått slike evigvarende ringer. Ja, vi skal ikke gifte oss før 17 mars. Men tatovøren satte opp time i dag, så da ble det slik.

Jeg kan ikke bruke vanlig ring pga fingrene mine, så tatovering var da beste løsning. Ellers måtte det vært et gummistrikk, og det hadde vært stusselig vel.

Klokken 13 i dag hadde vi time hos tatovøren i Bø. Jeg var først ut i stolen. Kokkefruen skulle være sikker på at jeg ikke fikk kalde fingre, og stakk av.

Vi var ikke sikker på om det var best på høyre eller venstre hånd. Venstre hovner jeg mye opp i og høyre hånd er stubber. Og de er veldig følsom etter koldbrann, men gikk for høyre.

Med tegning og tatovering tok det kun 35 minutter. Ble fornøyd med resultatet.

Så var det kokkefruen sin tur. Det gikk litt fortere med hennes små fingre. Kun 20 minutter.

Og hun ble meget fornøyd hun også. Så nå er gifteringene på plass. Da får vi gå med de fram til bryllup. Slik at de får healet etc.

Klar for å se de?

Å være det sorte fåret i en familie betyr at man har fått rollen som outsideren i familien fordi man ikke er som de andre familiemedlemmene.
Det er ikke lett å være familiens sorte får. Vi bryter balansen i gruppen og blir syndebukken som mottar all skyld. Dersom du føler deg identifisert med dette bør du stille deg følgende spørsmål. Vil du egentlig være en del av flokken med de hvite sauene?

Det sorte fåret er ikke ondt, ikke klønete eller innbilsk. Hun eller han er bare litt annerledes, en som har lært hvordan man skal manøvrere seg mellom steinene, tenke på en annen måte og som alltid har visst hvilken retning hun eller han vil ta, og ikke følge flokken av hvite sauer.

I de fleste familier så finnes det alltid en som ikke er som de andre. Og i min familie, så er det vel ikke vanskelig å gjette hvem det er. Jeg har en sånn nymoderne familie. Der parter er skilt, fått nye partnere og barn etc etc…Så da blir jo familien mye større. Og den familien er så vanvittig forskjellig. Og behandler meg veldig forskjellig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er ikke et innlegg der jeg skal rakke ned på noen. Heller et innlegg om hvordan dette føles for meg. Jeg vet også at ene delen av familien ikke vil lese dette. For de leser ikke hva jeg legger ut av personlige ting. Det er flaut vet dere!

Ja, det er en side av familien som behandler meg som det sorte fåret. Og en side som behandler meg som et hvilket som helst hvitt lam.

Og jeg er nok ikke alene i verden om og ha det sånn. At en del av familien din snakker nedlatende om deg bak ryggen din. Rakker ned på valg man har tatt. Kaller meg for en dårlig far etc etc.

Det er den delen av familien som rakker ned på ABSOLUTT alle!

Ja, jeg har tatt utallige dårlige valg her i livet. Det nekter jeg ikke for. Og det vet jo dere, for jeg har fortalt det meste. Men jeg har da jaggu slåss for å komme meg ut av de dårlige valga igjen. Og jeg har klart det gang på gang på gang. Men får man høre tilbake at de er stolt av hva jeg har klart? Nei, det gjør jeg ikke. De blir heller flau over at jeg deler livet med dere.

Så har vi den positive delen av familien. Som støtter, roser og virkelig sier/viser at de er stolt av hva jeg har gjort. Og hva jeg har klart i livet. Som leser innleggene mine og kanskje får vite ting fra livet mitt de ikke visste fra før. For er akkurat det jeg også vil. Ene delen av familien er lukket. Snakker aldri om følelser osv. Her snakket vi aldri om personlige ting heller. Så de visste jo bare en liten prosent av detaljer fra ting i livet mitt. Hadde de orket å ta seg bryet, å lese noen av mine innlegg. Kanskje de hadde blitt litt mer kjent med meg. Og kanskje de fikk et lite innblikk i hvordan jeg har hatt det i alle år.
Nei, de er for god og skinnhellig til det. Best å bare være flau over meg! Og ikke minst rakke ned på meg bak ryggen min. Det de ikke skjønner er at det ALLTID kommer tilbake til meg på et vis. De tenker ikke alltid over hvem de forteller ting til. Og jeg har flere støttespillere en motstandere for å si det slik.

De skjønner heller ikke hvor mye det sårer når de holder på slik. Ja, jeg er vant til det. For det har vært slik i årevis. Men sårt er det uansett. Jeg er faktisk det sorte fåret som står utenfor i en del av familien. Og i den andre delen er jeg en av flokken.

Ja, jeg er voksen. Jeg er 44 år. Jeg er jo mann og skal ikke klage. Men det skal allikavel ikke være slik.  Jeg klarer meg uansett. Jeg har lært å leve med dette. Men det er mange andre der ute som sliter mye mer en meg.
Det er veldig mange som føler seg slik i sin familie. Til de vil jeg bare si: Husk at du er unik og spesiell. Å stå utenfor er ikke negativt, det betyr bare at du lager din egen sti. Skaper nye veier og muligheter imens du går. Du er ikke redd for å prøve. Du er ikke redd for å tryne, du rister det bare av deg og går videre. De sorte fåra blir ofte tøffere og sterkere en de hvite lamma. Det er ikke alltid positivt å følge flokken. Det er mer positivt å tørre og være seg selv!

It’s hard to be a nissemann som de sier. Jeg er uansett utrolig heldig som har en stor flott familie rundt meg. Selv om ikke alle spiller på lag alltid. Jeg har i hvert fall familie. Og det er ikke alle som har. Selv om man må være litt falsk når man møter enkelte. Kle på seg et smil, eller en maske om du vil. Så er jeg utrolig glad i alle sammen♥️