Dette har nok ikke så stor betydning for andre enn meg selv. Men etter jeg ble rusfri, og kjempet meg tilbake til et liv igjen. Så var lappen en av målene jeg hadde. Det å bli litt mer selvstendig. Det å vise for meg selv at jeg klarte noe igjen. Jeg hadde jo andre mål også. Som for eksempel å få mer kontakt med guttungen, og komme meg i jobb igjen. Alle målene jeg hadde satt, klarte jeg. Og da kommer det nye mål, så nye…ja, det er kommet ganske mange mål på disse årene.

Det er godt for kropp og sjel, og ikke minst for psyken å klare målene man setter seg. Det er veldig godt for egen selvfølelse. For trua på meg sjøl var nok borte i mange mange år.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

11 mars, altså i morgen. Så har jeg hatt lappen i 5 år. Og det er stort for meg😊Min første bil var denne her. Den fikk navnet blåbæret

Nå kjører jeg Volvo XC 70. Ja, for jeg har kun lappen på automat.

Det har seg slik at når man setter seg mål, så må man ikke sikte for høyt. Jeg hadde ikke så store trua på meg selv. Og manuelle gir der gikk min grense. Jeg har alltid hatt en skrekk for gir. En slags sperre. Derfor tok jeg aldri lappen da jeg var yngre heller. Jeg bestemte meg for at automat klarte jeg i hvert fall. Så da kjørte jeg opp på automat. Angrer jo selvfølgelig litt på det nå. Og har en plan om å kjøre opp på nytt igjen, med gir. Men den skrekken sitter enda i meg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har innbilt meg at jeg ikke klarer det. (Girskrekk) Så den må jeg fortsatt jobbe litt med.

Nei, alt kan ikke gå helt på skinner heller. Litt skada er man da blitt😂

Jeg klarer meg da helt fint med automat også, men innimellom hadde det vært greit med manuell. Når Heidi blir litt sliten om vi kjører Forden. Så kunne jeg i hvert fall overta kjøringen. Jeg har jo skrevet om dette med fibromyalgi og Kokkefruen før.

De siste åra har jo målene blitt større. Målene vokser i takt med selvtilliten. Og selvtillit har Kokkefruen hjulpet meg veldig med. Og ha en fantastisk person ved min side som alltid har trua. Som støtter, motiverer og hjelper til hele veien. Uten henne hadde jeg nok ikke kommet så langt. Vi har jo oppnådd mange felles mål også. Ja, for alt handler ikke om bare meg lengre. Nå er det oss, og det finnes ingen jeg i oss. Og jeg regner nok med at vi setter oss nye mål igjen snart. Først må vi komme i mål med butikken vår❤️

Har du hatt noen mål som gjorde deg veldig stolt å nå? Er det noen spesielle mål du jobber mot nå?

Som mange av dere vet så plages jeg jo veldig med bena mine. Skader som kom etter rus, deretter etter kraftig Prednisolon behandling.

Rusen gjorde så jeg fikk veldig dårlig blodsirkulasjonen i bena. Og de skiftet farge etter mye infeksjoner og blodpropper.

Jeg fikk Prednisolon behandling etter at jeg ble rusfri. Jeg produserte ikke nok blod, og ikke tok kroppen opp jern. Jeg hadde anemi og hadde konstant blodmangel. Så jeg var ofte inne for påfyll av blod.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg var over 30 dager på Hamar sykehus til utredning. Gjennom hele jul og nyttår i 2015/16. De fant ikke årsaken til problemene. De startet uansett en kraftig Prednisolon behandling, med 100 mg per dag. Dette førte med seg litt andre ting. Ja, den kickstartet kroppen. Jeg begynte å produsere blod igjen, og kroppen tok opp jern igjen. Så de problemene ble løst. Men jeg ble også benskjør og jeg fikk veldig dårlig syn. Mine ledd i knær og hofter tok store skader av denne behandlingen. De kunne heller ikke utelukke at 9 år med blodfortynnende sprøyter hadde en innvirkning her. De var litt usikker der. (Har tabletter nå da)

I 2017 måtte jeg bytte høyre hofte. Da hadde jeg gått med store smerter lenge. Det var vondt å gå, og ikke minst ligge. I flere måneder sov jeg kun 4 timer per natt. Smertene var for store.

Så har det jo holdt seg litt sånn greit noen år, men i 2021 begynte det så smått å gjøre vondt i knærne og den andre hoften.

For et år siden tok jeg nye bilder og var hos ortoped. Det var helt klart at jeg måtte bytte det høyre kneet også. Som hofteleddet på samme ben, så smuldrer det opp. Men ortopeden ville ikke skifte det enda. Når jeg klarte å gå 2-3 km «uten» problemer. Så var det for tidlig å skifte. Som han sa i fjor. Når du ikke klarer å gå lengre enn postkassen. Da kan vi skifte ledd.

Etter vi var i Oslo for 4 uker siden. Så har smerter i høyre kne og venstre ankel nesten vært uholdbar. Det ble alt for mye gåing i Oslo. Pluss at arbeidsmengden her hjemme de siste ukene har vært tøff for bena. Mye bæring, mye skruing sittende på knær. Og ellers krabbet rundt på gulvet. Er tungt å komme opp igjen, så må like godt gjøre meg ferdig i mens jeg ligger der på knærne.

De siste tre ukene har jeg sovet med puter mellom bena. Knærne må ikke komme i kontakt med hverandre. Og venstre ankel må ikke røre senga eller den andre foten. Da er smertene så jævlig at det er bare å glemme soving. De siste par dagene har det nesten vært på krykkestadie innimellom.

I dag kjennes bena litt bedre ut. Jeg kan gå normalt, og smertene er svake.
Det var ikke noe bæring i går. Jeg var kun en tur ned i byen og hentet guttungen. Det kjennes godt i kneet når man trykker på gass og bremse. Kjører automat, så den venstre foten hadde jeg i en tøffel. Så skoen ikke skulle stramme rundt ankelen. For det er ekstremt vondt. Trur det er en liten betennelse i leddet der. Det virker litt sånn.

Jeg trur det er på tide å kontakte ortopeden på Notodden igjen. Starte ballen på nytt. Slikt er jo liksom ikke gjort på noen dager. Det tar ganske mange måneder. Så kanskje jeg kan få byttet høyre kne til høsten eller noe. Jeg kan jo ikke gå slik.

Jeg er jo ikke så flink til å ta det rolig heller, men nå er det heldigvis noen rolige dager framover. Alt er jo nesten skrudd opp i butikken. Kun litt lys som skal opp i dag, men guttungen skal hjelpe. Ellers er det å sette varer i hyller og litt små detaljer her og der. Ingen bæring, løfting eller rulling på gulvet. Så det skal bli litt godt for bena kjenner jeg. Nå får jeg litt tid til bokskriving igjen også. Boka har liksom hatt pause i noen uker nå, så ligger litt bak skjema. Alt med butikken skjedde så fort. Så da måtte boka vike litt. Om vi hadde ventet, hadde vi ikke fått det lokalet i sentrum. Og vi hadde jo veldig lyst på det da. Har man lyst, har man lov.

Nei, nå skal det bli godt å komme i mål. Ser virkelig fram til det. Det har vært noen ekstremt hektiske uker. Fått god hjelp fra guttungen og svigermor da. Alle har virkelig stått på. Og jeg trur resultatet kommer til å bli veldig bra. Så da er det verd litt smerter. Sånn er det bare!

Man skal jo kjenne at man lever. Alternativet er så mye verre. Og man må spille med de korta man får utdelt her i livet🃏

Ha en riktig fin lørdag🥰

For noen uker siden var vi i Oslo en helg. Da fikk vi testet ut TGI Friday’s. Dette er jo en plass med ikke helt det beste rykte. De har fått mye pepper for blant annet service. Dette er jo selvfølgelig ikke plassen man besøker om man vil ha skikkelig restaurantmat, men man blir mett.

Grunnen til at vi havnet på TGI Friday’s på en lørdagskveld i Oslo er ganske så enkel. Bøgdefolk på bytur tenkte ikke på at man måtte bestille bord på forhånd. De restaurantene vi hadde sett oss ut, var enten full eller hadde 3-4 timer ventetid. Og det er jo slikt jeg ikke har tolmodighet til. TGI Friday’s var 30 meter fra hotellinngangen der vi bodde. Så da stakk vi innom der.

Det var jo selvfølgelig fullt her denne kvelden også. Vi var vel der rundt klokken 19. Etter litt om og men klarte de å fikse et bord til Kokkefruen og meg. Noe intim restaurant følelse var det ikke nei. Satt mer på utstilling, og det var fryktelig høylytt der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Service var det ingenting å si noe på. Vi hadde to stykker som passet veldig godt på oss. To veldig hyggelige servitører som surret ofte rundt oss. Som to bønder i byen, så måtte jo alt dokumenteres. Går ofte ut over Heidi da, men hun er alltid sporty og stiller opp

Vi gikk igjennom menyen, som egentlig hadde et ganske godt utvalg. De hadde ikke akkurat det jeg hadde lyst på, men endte opp med noe annet. Alle kan bli utsolgt for råvarer, så den er grei. Det var jo smekke fullt der, så da skjer sånt.

I mens vi ventet på maten som tok rundt 30 minutter. Så prøvde vi ut øl fra Brooklyn Brewery. Den kjøper jeg ikke flere ganger. Ikke helt min type øl nei, men da fikk vi prøvd det. Kokkefruen syns den var helt grei. 0.5 liter kostet 154 kr

Etter 30 minutter kom maten. Det er jo egentlig ikke så ille på en fullstappet «restaurant»

Har opplevd mye lengre ventetid flere ganger på andre plasser.

Jeg bestilte en medium stekt Flat Iron Steak til 349 kr. Servert med maiskolber, bearnaise og pommes-frites.

Kokkefruen bestilte Sizzling Fajitas med kylling til 309 kr

Så her kommer vår mening om disse to rettene.

Jeg hadde bestilt en medium stekt Flat Iron steak.
Flat iron steak er et mørt og smakfullt stykke som bør serveres medium stekt. Kjøttet bør stekes ved litt svakere varme og over noe lengre tid enn ved tradisjonell biffsteking. Det har ganske grove fibre, men er mørt og smakfullt. Helstekes og skjæres vanligvis i skiver før servering. Denne var ikke i skiver da. Den var også medium minus. Og virket ikke som den hadde fått noe mer enn to minutter hviletid før servering. Den sa jo fortsatt nesten mø jo.

Den var ganske så smakløs. Her trur jeg de hadde glemt krydder. Etter litt om og men fikk vi salt og pepper til bordet. Det hjalp litt da.

Som alltid var jeg jo sulten. Alt går i grisen er jo en god beskrivelse av meg. Så maten forsvant den, selv om dette ikke var et måltid å skrive hjem om. Svært, svært skuffende egentlig.

Jeg var enda godt sulten da jeg var ferdig med min porsjon. Så hell i uhell så klarte ikke Heidi halvparten av sin Sizzling Fajitas. Smaken av koriander overdøvde absolutt alt på tallerken.

Både Chimichurri saus og Pico de Gallo kan man bruke koriander i. Mange gjør det ikke, siden 50% av befolkningen ikke liker koriander. Det burde absolutt stå i menyen at det er brukt koriander. Her kan mange få ødelagt måltidet sitt.

Det endte med at jeg spiste opp maten til Heidi også. Og hun hadde helt rett, alt smakte koriander. Uansett hvilken bit du tok på tallerken…..koriander, koriander, koriander.

Så dette var absolutt skuffende måltider. Heldigvis var det klart for dessert. Kunne den redde kvelden?

Jeg bestilte en Red Velvet til 129 kr

Heidi bestilte en Key Lime Pie til 139 kr

Heidi køddet med servitøren at vi feiret min bursdag. Jeg var 70 år🥳

Da måtte jeg jo få kaken gratis sa servitøren. Heidi begynte å le. Fortalte at hun bare tullet. Svaret til servitøren var: Ja, jeg syntes han holdt seg veldig godt til å være 70 år😂

Vi fikk også to kopper kaffe til 96 kr

Dessertene var helt fantastisk. Heidi likte sin bedre enn min. Jeg likte begge. Heidi klarte jo ikke hele desserten, så da tok jeg resten. Nei, dette kunne jeg skrive hjem om akkurat som Onkel Reisende Mac hadde gjort. For dette var nydelig. Desserten reddet virkelig måltidet etter de skuffende hovedrettene.

Hele måltidet vårt kom på 1330 kr

Gode og mett trakk vi tilbake til baren på hotellet. Her avsluttet vi en lang dag i hovedstaden.

Takk for at dere ble med en liten tur innom TGI Friday’s

Reptilparken vi absolutt ønsket å besøke på vår Oslo tur. Både Kokkefruen og jeg er veldig fascinert over reptiler. Det er et unntak da. Hun ELSKER edderkopper. Det gjør ikke jeg i det hele tatt.

Det var ikke alle kryp det var så lett å få bilde av. Noen lå enten skjult eller så var vinduene så skitten at man ikke fikk tatt bilde. Jeg fikk tatt bilder av det meste da. Og de skal dere få se nå.

Så neste gang dere er i Oslo. Så burde dere absolutt stikke innom Oslo reptilpark.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kokkefruen koste seg skikkelig da

Det var utrolig flotte kryp på alle kanter

Hvor glad er du i krypdyr, er det noen du misliker eller har fobi mot?

Dette var absolutt et høydepunkt denne søndagen.

Vi flytter nettbutikken til sentrum av Lunde. Vi har leid et fint lokale rett over gata for Extra. Så da blir det 40 meter til posten. Perfekt når vi skal levere sendinger. Skal kjøpe meg en liten vogn jeg kan trille over vegen.

Lokalet er midt i Lunde sentrum. Vegg i vegg med 2 Glass som er puben i Lunde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så fort vi får flyttet nettbutikken, og fått den opp å gå i nye lokaler. Så åpner vi også en liten fysisk butikk i ene delen. Dette som et tilbud for de som vil stikke innom. Vi må uansett være der for å pakke bestillinger. Så da kan vi ha åpent også.

I den fysiske butikken vil nok ikke tilbudet være like stort som det skal bli i nettbutikken. Men man kan fortsatt bestille i nettbutikken, å trykke hente i butikk som fraktalternativ.

Det er litt som må på plass før vi kan flytte selve nettbutikken ned. Det er allerede bestilt inn i dag. Nøkler får vi om en uke, så da er det bare å sette i gang.

Lokalet må deles i to. Der 2/3 blir til nettbutikken. Og 1/3 blir den fysiske butikken.
I første omgang er det nettbutikken som er i fokus. Så får vi ta det andre litt utover våren.

Det viktigste er at alt er oppe og går før neste kokebok kommer ut. Vi trenger absolutt mer plass enn vi har hjemme i kjelleren. Det blir litt trangt for pakkeavdelingen når så mange bøker skal pakkes på kort tid.

Så dette blir gøy😊

Dette intervjuet var i KK, men ble avpublisert etter kort tid. Grunnen vet jeg ikke, for fikk høre det fra annet hold. Hørte aldri noe fra KK. Så da legger jeg like godt intervjuet på bloggen min.

Rusavhengighet

AVPUBLISERT: – Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle røre narkotika

Seks år senere handlet livet om rus, Tom var hjemløs og hadde mistet omsorg for sønnen sin.

RUSAVHENGIGHET: Tom hadde lovet seg selv å aldri prøve narkotika. Foto: Privat

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skien fengsel, år 2003. Guro har vært i fengsel i nesten ett år, da Tom Martin Dale (45) starter soningen. De to finner raskt tonen, og blir gode venner.

De søker på samme jobb i fengselet, og begynner å jobbe sammen på kjøkkenet. Midt i blinken for Tom, med sin kokkebakgrunn.

– Vi hadde ganske mye frihet der inne. Det var et eget, lite samfunn, sier han.

Følelsene blomstrer mellom Guro og Tom, og etter et par måneder blir de et par.

– Vi hadde nok ikke blitt et par utenfor fengselet, da Guro var rusmisbruker, og bruk av narkotika er noe jeg alltid har vært imot. Men det blir noe helt spesielt når man møtes på den måten – vi fikk veldig god kontakt.

Guro sonet en narkotikarelatert dom på tre og et halvt år, mens Tom blant annet hadde en voldsdom. Han satt inne i to år og åtte måneder.

UNG TOM: Tom i sine yngre dager. Foto: Privat

Tilbake til gamle vaner

Paret slapp ut av fengsel med en måneds mellomrom, høsten 2005. Det ble naturlig å fortsette relasjonen på utsiden, så de flyttet sammen til Langesund i Telemark. Guro skulle forsøke å holde seg rusfri, men havnet tilbake til gamle vaner.

Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle røre narkotika, men endte med å prøve. Og så var det veldig gøy i starten, de første to-tre gangene.

Men så gled det over til å bli en dårlig opplevelse som bare ble bare mer og mer skremmende.

Ble gravid

Rusbruken ble kortvarig for Tom, da de fant ut at Guro var gravid. Hun sluttet med det samme, men hun brukte fortsatt Subutex (behandling av opioidavhengighet).

Det var ikke første gang Guro ble gravid med Tom – hun ble også gravid mens de var i fengsel. Tross omstendighetene, ble de veldig glade. De så muligheter, og gledet seg over tanken på å bli foreldre.

– Men, vi følte oss tvunget til å ta abort. Guro var i fjerde måned, men hun så ikke at hun hadde noe annet valg, forklarer Tom.

Denne gangen, derimot, tenkte paret at det var håp. De var ute av fengsel, og var klare for å bli en familie.

– Jeg trodde det var redningen, for å holde Guro rusfri, sier Tom.

BLE SYK: Guro slet etter hvert med veldig dårlig helse, grunnet rusbruket sitt. Foto: Privat

Ble syk

Mot slutten av svangerskapet, ble Guro dårlig. Hun mistet veldig mye fostervann, og på luciadagen i 2006, ble sønnen deres født med keisersnitt – en måned før termin. En liten gutt på 1930 gram, og 47 centimeter.

Han måtte bli værende på sykehuset noen uker, slik at legene kunne kontrollere at han ikke hadde abstinenser grunnet mors bruk av subutex.

Etter kun noen dager hjemme, ble Guro akutt syk, og hentet i ambulanse. Hun svevde mellom liv og død, og måtte legges i kunstig koma. Det viste seg at hun hadde endokarditt – en infeksjon på hjerteklaffen, som følge av rusmisbruk og bruk av urent utstyr.

– Hun hadde fått i seg mugg, som hadde satt seg på hjerteklaffen. Så de neste seks månedene, var hun på sykehuset. Jeg var der veldig mye, så søsteren min flyttet hjem til oss for å hjelpe til med babyen, sier Tom.

Verden falt sammen

Det oppsto flere komplikasjoner på denne tiden. Guro var igjennom en mislykket operasjon. Hun klarte knapt å spise, og ble veldig tynn og svak.

Tiden etter sykehusoppholdet, ble overhodet ikke slik Tom hadde sett for seg. Moren og stefaren til Tom passet gutten mer og mer, og til slutt inngikk de en avtale om at han skulle bo hos dem på fulltid.

– Verden falt sammen. Jeg ga opp, og begynte med amfetamin igjen. Jeg følte at jeg måtte passe på Guro, og jeg visste at sønnen vår var i trygge hender.

Gikk kun nedover

Paret forlovet seg 07.07.2007, men etter dette gikk det bare nedover. Helseproblemene til Guro ballet på seg.

– Kolsen ble bare verre og verre. Jeg tror hun hadde gitt opp, sier Tom.

På nyåret i 2011 havnet Tom og Guro på gata. Livet handlet om rus. Tidvis hadde de tilholdssted på et natthjem i Porsgrunn. Tom forklarer at de søkte om hjelp til avrusning, men at de ikke fikk hjelpen de ønsket – da ville de bli skilt fra hverandre, og det var uaktuelt.

– Løsningen vår ble å ruse oss enda hardere. Det gikk utover helsa, og liv sto i fare. Men det var den eneste måten vi kunne få hjelp på, mener Tom.

01.11.11

Etter nesten et helt år på gata, ble paret tvangsinnlagt. Datoen var 01.11.11 – en dato Tom aldri glemmer. Tilstanden deres var kritisk.

Etter tre uker på avrusning, ble Tom og Guro sendt til et opptreningssenter i Hedmark. Etter det, fant de seg et lite hus på en gård i Moelv. Selv om rusen var ute av livet til paret, var Guro fortsatt dårlig. Kolsen var verre enn noen gang, og hun klarte ikke å gå mer enn noen få meter. De måtte sove på sofaen, fordi hun ikke klarte å gå opp trappen til andreetasje.

Julen 2012 ble Guros siste. De feiret sammen med Toms familie, og sønnen deres. De hadde samvær med sønnen en helg annenhver måned i mange år.

SISTE TID SAMMEN: Guro med sønnen. Foto: Privat

– Jeg er veldig glad for at Guro fikk tilbringe tid med sønnen vår disse dagene, sier Tom.

Ettersom Guro ikke følte seg så bra, dro de hjem istedenfor til den planlagte nyttårsfeiringen. Hun hadde en ekkel, prikkende følelse i kroppen.

Døde på sin egen bursdag

Det var natt til 30. desember, og Guros 37-årsdag. Tom våknet av at hun reiste seg fra sofaen for å gå på do. Han minnes at han gratulerte henne med dagen. Og så hørte han et høyt smell fra do. Han løp på badet for å se hva som hadde skjedd. Guro satt foroverlent på do, og var bevisstløs.

Tom ringte til ambulansen, og forsøkte gjenopplivning. Da ambulansepersonell kom på plass, forsøkte de å gjenopplive Guro, men det nyttet ikke.

– Hvordan opplevdes dette?

– Jeg brukte subutex denne perioden, noe som gjør at man blir helt distansert fra egne følelser. Jeg var følelsesmessig flat, og brydde meg ikke om noe. Men jeg husker at jeg ikke ville se henne ligge der, forklarer Tom.

– Jeg visste jo innerst inne at Guro ikke ville overleve så mange flere år. Men at det kom så brått, var veldig overraskende.

Brått kom følelsene

Først da Tom sluttet med subutex, under avrusning to år senere, kom de ekte følelsene.
– Alle følelsene flommet over meg. Det var et sjokk for kroppen. Jeg hadde så dårlig samvittighet for alt som hadde skjedd de siste årene.

– Hva hadde du mest dårlig samvittighet for?

– Guttungen, svarer Tom uten å måtte tenke et halvt sekund. Han visste at han hadde gjort alt han kunne for Guro, men følelsen av å ha forsømt sin egen sønn stakk dypt.

– Det var da jeg bestemte meg for å ta livet tilbake.

Livsstilsendring

Den første tiden var tøff. Tom levde på kaffe med voldsomme mengder sukker, og sjokoladepudding. Han hadde så mye angst, at han ikke klarte å sove om nettene. Men så begynte han å ta tak i livsstilen sin først: Han begynte å spise sunnere, og trene med helsearbeiderne som fulgte ham opp. Plutselig hadde han gått ned 27 kilo på fire måneder.

– Jeg følte at jeg ble sterkere og sterkere.

I 2017 flyttet Tom til et hus like ved sønnen sin, i et håp om å se han mer. Han forsøkte å få tilbake omsorgsretten, men han tapte rettssaken.

– Jeg fikk lov til å være med han hver tredje helg, og deretter oftere med årene. Nå er han 17 år gammel, og vi har et godt forhold.

– Hvordan klarte du å bygge opp relasjonen igjen?

– Det gikk veldig fint. Han hadde tusen spørsmål, selvfølgelig, og vi har hatt mange samtaler gjennom de siste årene. Han hadde mange spørsmål om moren sin, om livet vi hadde, og rus. Nå har han fått to bonussøsken, da jeg har giftet meg på nytt

GIFTET SEG: Tom sammen med kona. Foto: Privat

Giftet seg

Tom møtte kona si på dating-siden Match i 2019. Paret giftet seg i mars i fjor, og bor nå på en gård i Telemark. Tom har fortsatt kokkekarrieren – han hadde kokkeutdannelse før alt gikk skeis, og fagbrevet tok han i fengselet.

– Livet mitt er snudd helt opp ned. Jeg er en av Norges største matbloggere, med 20-70.000 lesere daglig. Jeg ga ut en kokebok for tre måneder siden, og skriver på min neste nå.

KOKKEDRØM: Tom hadde en drøm om å bli kokk. Foto: Privat

– Hvordan reagerte kona di da hun ble kjent med fortiden din?

– Jeg fortalte det ganske tidlig – det er ikke noe jeg kunne holde skjult. Jeg holdt det skjult for alle andre veldig lenge, helt til jeg bestemte meg for å åpne opp om det på bloggen. Det ble fort en form for terapi.

Tom valgte først å åpne opp om traumene fra barndommen, hvor han forteller at han ble seksuelt misbrukt. Det var skummelt å dele noe så privat og sårbart, men tilbakemeldingene overrasket han.

– Jeg var redd for folks fordommer, men jeg har fått utelukkende positive tilbakemeldinger, og det er mange pårørende som har spurt meg om hjelp. Det er veldig godt å kunne hjelpe.

01.11.24 markerer 13 år som rusfri.

– Det er veldig fint å kunne vise at det faktisk går an å være helt på bunn, men så bygge seg opp igjen.

I dag er bloggen min på blogg.no hele 2 år🥳 Satser på at den unngår trassalderen da.
I 2 år har jeg nå vært blogger på denne plattformen. Og det har jo vært litt av en reise må jeg si.

Av de 24 månedene, har jeg ligget på toppen i 17. Og det er jo ganske kult da. Og det takket være dere som leser bloggen hver dag.

Jeg passerte også 40 000 følgere på Facebook i dag. Som også er ganske utrolig. Så takk for at dere følger meg der også🥰

Og på denne dagen for ett år siden hadde jeg 21 000 følgere. Minner på Facebook i dag😂

Jeg husker jeg fikk Mail fra blogg.no at jeg fikk bli blogger hos de. Jeg hadde vært på miniblogg i over ett år før det. Her er mailen👇🏼

Nå i skrivende stund, har jeg 1739 innlegg på bloggen. 1740 med dette da, men jeg skal slette mange gamle innlegg. De har ikke den standarden jeg vil ha på bloggen. Jeg har forandret mye på hvordan jeg skriver og tar bilder disse to årene. Jeg har bare ikke hatt tid til en gjennomgang enda. Har så mye annet å gjøre også, så da får det bare vente litt.

Hvor lenge jeg blir på denne plattformen er litt usikkert. Jeg har et ønske om en egen nettside. Slik andre større matprofiler har. Men det koster en god del penger, og jeg må ha egen designer til å lage siden. Så det blir litt sånn etter hvert. For nå, blir jeg her på blogg.no en stund til.

Gratulerer med 2 årsdagen til bloggen

🥳🥳🥳🥳🥳🥳

Det er nok ikke alle som har hørt om Trollbilen, eller sett den. Hver gang jeg drar på butikken i sentrum, kjører jeg forbi denne bilen. Går vi tur med bikkja, går vi alltid forbi den👇🏼 Og innenfor vinduet står Trollbilen. Man kan også trykke på en knapp ved vinduet, så går bilen rundt. Og du kan se den fra alle kanter.

Her skal jeg fortelle dere om denne bilen. Bildene som kommer nå og kilde er fra Trollbilen.no

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Trollbilen fra Lunde i Telemark

Troll-bilen var et av de første seriøse forsøk på å få i gang en storstilt bilproduksjon i Norge. Planen var å lage en liten og lett bil med glassfiberkarosseri. En “prøvevogn” ble bygd, og produksjon iverksatt. Det ble laget til sammen 4 biler før bedriften måtte gi opp forsøket på å starte norsk bilproduksjon.

Dette foregikk i Lunde i Telemark på slutten av 1950 tallet.

På disse sidene kan du få et innblikk i historien til Troll-bilene. Du kan også lese om de enkelte bilene, eierhistorikk og særpregene til de enkelte bilene.

Alle de fem eksisterende Troll-bilene utenfor lokalet i Lunde hvor Troll-bil fabrikken holdt til. Den 5. bilen står inne i tilhengeren. Bildet tatt 24. juni 2016

Troll-bilen var et av de første forsøkene på å sette i gang en storstilt bilproduksjon i Norge. Mannen bak planene var Per Kohl-Larsen. Han skaffet støpeformer til en bil fra Tyskland, som han sammen med sine partnere Erling Fjugstad og Bruno Falck modifiserte. Med utgangspunkt i disse formene forsøkte de å sette i gang produksjon av bilen i Lunde i Telemark. Dette skjedde i 1956-58.

Troll-bilens historie er en historie om pågangsmot kombinert med evne og vilje til å tenke nytt og annerledes. Her kan du få et innblikk i denne spennende historien.

På midten av 1950 åra var det tillatt for privatpersoner å ta med varer for en begrenset verdi hjem fra utenlandsopphold. Verdien på varene en kunne ta med seg inn i Norge var såpass stor at det var mulig å kjøpe en billig bruktbil i Sverige for denne summen, og nordmenn kunne slik skaffe seg en bil uten kjøpetillatelse. Dette førte til stor import av utrangerte biler, i hovedsak fra Sverige. Det var også mulig å importere en rekke bildeler uten særskilt tillatelse. Dette førte til at mange importerte bildeler som ble benyttet til å sette gamle utrangerte biler i kjørbar stand.

Dette ga Kohl-Larsen idéen om at privatpersoner selv kunne importere de delene som ikke kunne produseres i Norge, og at han på et verksted kunne sette disse delene sammen med deler han produserte i Norge. Slik kunne biler bygges opp på en fagmessig god måte, og kundene kunne få biler som fungerte. I tillegg omgikk han reglene knyttet til kjøpetillatelser siden han bare hjalp privatpersoner med å montere deres egne, privatimporterte bildeler.

Selvbyggerlaget skulle finansieres ved at enkelt-personer betalte en “medlemskontingent”, som siden gikk inn i den totale byggekostnaden. Byggekostnaden på en bil anslo han til å ligge på omkring 9500 kr.

13 januar 1956 innførte imidlertid myndighetene et lovforbud mot å benytte nye eller gamle bildeler til oppbygging av nye motorkjøretøy uten spesiell tillatelse fra veidirektoratet. Dette slo bena under planene for Selvbyggerlaget. Kohl-Larsen søkte om dispensasjon, og fikk tillatelse til å sette sammen 15 biler som kunne selges uten kjøpetillatelse

Disse 15 bilene ble grunnlaget for Troll-bil produksjonen.

Tidlig på 1950 tallet hadde Heradsstyret i den lille kommunen Lunde i Telemark innsett at noe måtte gjøres med den økende arbeidsløsheten i bygden. Lunde var en jord- og skogbruks bygd, men store barnekull i mellomkrigsårene gjorde at det ikke var arbeid til alle innenfor disse næringene. Kommunen innså at de måtte legge til rette for nye arbeidsplasser om de skulle hindre fraflytting. Det ble derfor opprettet en “tiltaksnemd” som fikk i oppgave å skaffe industri til bygden. Det ble annonsert i de største norske avisene etter foretak som var interessert i å etablere seg i bygden.

Kohl-Larsen så annonsene og tok kontakt med kommunen. Kommunen var umiddelbart positiv og ønsket å legge alle forhold til rette. Det tok likevel et par år før Per Kohl-Larsen valgte å legge virksomheten til Lunde.

Per Kohl-Larsen holdt til i lokalene til Den Norske Bilfabrikk på Kambo ved Moss, og hadde planer om å drive produksjonen av sin bil der. På Kambo kom han i kontakt med Erling Fjugstad som Per Kohl-Larsen ansatte. På Kambo jobbet Per Kohl-Larsen sammen med Fjugstad og Falch med å klargjøre Trippel`s karosseriformer for å sette i gang produksjon. Flere uheldige omstendigheter gjorde at de måtte ut av lokalene ved Kambo, og de måtte forsøke å finne et nytt sted å starte produksjonen.

Per Kohl-Larsen kontaktet da på nytt Lunde kommune, og besluttet å flytte fabrikken. Han fikk et lån på 25 000 kr fra kommunen som skulle være rente og avdragsfritt i 5 år. Kommunen skaffet gratis produksjonslokaler i ett år og de ordnet med boliger for Falch, Fjugstad og Kohl-Larsen med familier.

Falch, Fjugstad og Kohl-Larsen flyttet til Lunde sommeren 1956 og startet umiddelbart arbeidet med å utvikle en bil.

Den første bilen, slik den ble vist frem i oktober 1956

Den første bilen ble vist frem for pressen i oktober 1956. Bilen var ikke ferdig, men karosseriet hadde fått sin form. Bilen var ikke kjørbar og stod på bukker da pressen slapp inn i fabrikklokalet. Dette karosseriet ble “lagt bort” etter at det hadde vært vist frem for pressen, og ble ikke benyttet til noen av de kjørbare bilene som ble levert fra fabrikken.

Pågangen fra norsk og utenlandsk presse var stor, og lovordene mange. Bilen ble sammenlignet med både Porsche, Citroen og SAAB. En periode var pågangen så stor at de måtte sette en lapp på døren at de ikke kunne ta imot pressen, og på kveldene måtte de dekke til vinduene fordi det var så mange nysgjerrige som ville se hva som skjedde på innsiden.

Planen var at de skulle vise frem en kjørbar bil i Oslo november 1956. Men en rekke tekniske problemer gjorde at bilen ikke ble kjørbar før i desember. Bilen ble da vist frem for pressen. Dette er bilen som ble omtalt som “Prøvevognen” og som Per Kohl-Larsen også benyttet privat. I januar 1957 kjørte Kohl-Larsen bilen til Oslo, parkerte og låste bilen foran Stortinget. Dette gjorde han for å skaffe oppmerksomhet omkring bilen. Han ville også vise overfor myndighetene som ikke fikk besluttet om de ville støtte opp og legge til rette for bilproduksjon i Norge, at han hadde fått til å bygge en kjørbar bil.

På fabrikken gikk arbeidet videre, og flere biler ble satt i produksjon. Omkring 1. mai 1957 ble den første bilen overrakt til kunde. Dette var en bil det Norske Studentersamfunn kjøpte som hovedgevinst i et lotteri for å skaffe penger til nytt hus i Oslo. De to neste bilene var også planlagt loddet ut, henholdsvis til Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Bare Studentersamfundet og Røde Kors fikk sine lotteribiler.

Samtidig som produksjonen kom i gang jobbet Kohl-Larsen med å få tillatelse til fritt salg av bilene i Norge. Han hadde tillatelse til å selge kun 15 biler fritt (tillatelsen han fikk i forbindelse med selvbyggerlaget), men han måtte selge vesentlig flere biler dersom virksomheten skulle ha mulighet lønne seg. Han begynte derfor å se på eksport som en mulig løsning. Det var planer om å starte eksport både til Tyskland og Danmark. Det kom også forespørsler fra flere andre land om levering- blant annet fra Finland. Fra Belgia meldte det seg interessenter som ville starte lisensproduksjon. En periode hadde de planer om produksjon av opptil 2000 biler i året, men etter hvert modererte de seg og ville være fornøyde om de produserte en bil ferdig hver dag.

Troll-bilen var planlagt å koste omkring 13 000 kr i Norge. Den Tyske modellen som skulle være noe mer velutstyrt, ville koste omkring 15 000 kr. Til sammenligning kostet en folkevogn i 1957 12 150 kr.

Produksjonen av bilen foregikk i Flatlandbygget i Lunde. Men lokalene var trange og lite hensiktsmessige. Kohl-Larsen innså at dersom en større produksjon skulle være mulig måtte de ha mer plass. Lunde Kommune stilte tomt til disposisjon og det ble jobbet med planer om å sette opp et industribygg. Det ble også forhandlet med utbyggingsfondet for Nord-Norge om støtte til flytting av fabrikken til Rognan ved Salten. Det ble presisert at det ikke var aktuelt å flytte hele virksomheten, de ville fortsatt ha sin base i Lunde. De håpet at utbyggingsfondet ville gå inn med økonomisk støtte dersom de etablerte seg i Rognan. De fikk til slutt avslag på søknaden om støtte, og det ble dermed ikke aktuelt med etablering i Rognan.

Arbeiderne på fabrikken hadde ingen bakgrunn fra bil eller arbeid med glassfiber. De var vanlige ungdommer fra bygda. Men de delte Kohl-Larsens entusiasme. De stod på alt de kunne og lærte fort. Alt arbeid på fabrikken foregikk for hånd. Det var sparsomt med maskiner og verktøy, fordi svært begrenset økonomi hindret dem å kjøpe inn mer enn det aller mest nødvendige. De kjøpte inn noe utstyr, men lånte også en del verktøy på yrkesskolen i Lunde.

I løpet av 1957 ble det ferdigstilt og levert 2 eller 3 biler til kunder. Det ble også laget flere halvferdige karosseri. Det ryktes at det ble laget til sammen 15 komplette karosserier, men det er lite sannsynlig. De hadde verken økonomi eller plass til å lage og lagre så mange karosserier. Fabrikken strevde hele tiden med å skaffe finansiering slik at de kunne ferdigstille de påbegynte bilene.

De fikk heller ikke tilslag på søknadene om å selge mer enn 15 biler fritt på det norske markedet. Målet ble derfor å produsere så mange biler som mulig, for å selge de på det utenlandske markedet. De håpet at de på sikt ville få tillatelse til å selge like mange biler fritt på det norske markedet som de klarte å eksportere til utlandet. Men først måtte de skaffe kapital slik at de kunne kjøpe inn nødvendig verktøy og maskiner i tillegg til deler og råvarer. De hadde kontakt med flere interessenter, men ingen ville satse penger på virksomheten før myndighetene friga salget av et større antall biler.

Fabrikken hadde store økonomiske utfordringer fra første stund når de etablerte seg i Lunde. Men de fikk kreditter og mulighet til å starte opp fabrikken med håp om at de skulle få tillatelse fra myndighetene til en større bilproduksjon i Norge. Tidlig på nyåret 1957 begynte flere av kreditorene å bli utolmodige

Til slutt kom myndighetene med en endelig avklaring av sitt forhold til Troll-fabrikken; de fant at de ikke ønsket å gi støtte til fabrikken, og det var heller ikke aktuelt å frigi salget av et større antall biler enn de allerede hadde gjort. Begrunnelsen var at Norge på den tiden eksporterte store mengder fiskemel og fiskeprodukter til Sovjet og Øst-Europa. Til gjengjeld kjøpte Norge tilbake biler. Myndighetene fryktet at en stor norsk bilproduksjon ville gå utover salget av bilene fra øst, noe som igjen ville ramme det norske salget av fiskeprodukter. Begrunnelsen var altså at myndighetene fryktet at handelsbalansen i forhold til Øst-Europa skulle komme i ubalanse.

Siden myndighetene ikke ville gi støtte til fabrikken trakk de andre interessentene seg. Alt arbeid på fabrikken ble innstilt nyåret 1958. Da var det ikke betalt noe ned på lånet til Lunde kommune, det var betalt minimalt ned på lånet i Holla sparebank, det var ikke betalt inn omsetningsavgift på to biler og trygdekassen i Lunde hadde ikke mottatt innbetalinger til pensjon for de ansatte. Eiendelene som var igjen på fabrikken, inkludert tre chassis og diverse bildeler, ble solgt på en tvangsauksjon i 1959. Dette markerte den definitive slutten på produksjonen av Troll-biler i Lunde.

Flere kunder hadde betalt inn forskudd på Troll-biler som de aldri mottok. En av disse kundene saksøkte Per Kohl-Larsen for svindel. Dette førte til en rettsak i 1961 hvor Per Kohl-Larsen ble frikjent. Retten fant det ikke bevist at Per Kohl-Larsen hadde tjent penger på forsøket med å få i gang bilproduksjon. Per Kohl-Larsen la også frem planer for å tilbakebetale det som hadde blitt betalt inn av forskudd. Per Kohl-Larsen mistet både hus og sparepenger i tillegg til at han pådro seg gjeld etter forsøket på å starte produksjon av Troll-biler. Han brukte mange år på å betale ned denne gjelden.

Hvor mange Troll-biler ble det laget?

Helt siden Troll-bil fabrikken i Lunde ble lagt ned i 1958 har det vært hevdet at det ble laget fem biler. Samtidig har det aldri vært mulig å gjøre rede for mer enn fire av disse. Det har versert en hel del rykter om hvor den siste bilen kan ha blitt av. De fleste ryktene har gått ut på at bilen har blitt hugd opp, vraket eller gravd ned et eller annet sted. Ryktene har pekt mot flere steder hvor dette skal ha skjedd, men de som har forsøkt å gå dypere inn i disse ryktene har ikke klart å finne noen spor etter denne bilen. Det er grunn til å tro at ryktene er basert på sammenblandinger med andre biler som kan ligne på Troll-bilene.

En gjennomgang av dokumentasjonen som finnes igjen etter Per Kohl-Larsen kan tyde på at det aldri ble ferdigstilt mer enn fire biler på fabrikken.

Det har aldri vært helt klart hvor mange chassis fabrikken hadde tilgjengelig. Det som kan dokumenteres er at Per Kohl-Larsen importerte to chassis i 1956, og hentet ett chassis fra en Gutbrod Superior som ble importert og demontert samme år. Fabrikken lånte senere penger med pant i blant annet fem chassis. Dette kan tyde på at fabrikken har hatt minst 8 chassis tilgjengelig. 4 av disse ble benyttet på biler som ble ferdigstilt på fabrikken, 3 ble solgt på en auksjon i Lunde i 1959 og ett har blitt kassert av nåværende eier av karosseriet Per Kohl-Larsen hadde med seg fra Lunde. Harald Aspheim kjøpte ett av de tre karosseriene som ble solgt på auksjonen i Lunde og benyttet det når han satte sammen sin Troll-bil.

Det ble med sikkerhet ferdigstilt fire biler på fabrikken som alle eksisterer i dag. Den første kjørbare bilen som ble vist frem blir omtalt som «prøvevogn» eller «prototypen». Dette er antakelig samme bil som Per Kohl-Larsen benyttet privat, som han hadde med seg da han flyttet fra Lunde og som senere havnet i USA. Den andre bilen som ble ferdig var den første som ble levert til en kunde. Dette var lotteribilen til «Det norske studentersamfunn». Den tredje bilen var også en lotterigevinst, som ble levert til Norges Røde kors. Den fjerde bilen skulle vært levert til en privatkunde. Men bilen ble beslaglagt av namnsmannen i Skien i forbindelse med at den var hos en salmaker for ferdigstillelse. Bilen ble antakelig solgt på tvangsauksjon etter krav fra Holla Sparebank som hadde lånt 50 000 kr til fabrikken. Dette var den sorte Trollbilen. Dette er de bilene som er omtalt i dokumentene etter Per Kohl-Larsen.

Den femte bilen som angivelig skulle være laget på fabrikken er antakelig det første karosseriet som ble vist frem. Dette var kun et «skall» som ble vist frem for pressen i oktober 1956. I følge notatene til Per Kohl-Larsen ble dette karosseriet lagt på «loftet» i Lunde. De hadde planer om å benytte det senere i forbindelse med utvikling av en ny modell av Troll-bilen.

Per Kohl-Larsen skriver også i sine notater at det ble laget til sammen 6 karosseri på fabrikken. I dokumenter fra Namsmannen i Lunde fra 1958 står det at var to karosserier, støpeformer og en del verktøy lånt av yrkesskolen som var de tilgjengelige «aktiva» som var igjen på fabrikken. Det har versert rykter om at det ble laget så mange som 15 karosserier på fabrikken, og at de karosseriene som var igjen på fabrikken ble brent når fabrikklokalet ble ryddet. Det er lite sannsynlig at de har hatt et større antall karosserier stående. Både i forhold til at de fysisk ikke ville fått plass i fabrikklokalene og det er lite sannsynlig at de hadde lagret uferdige karosserier utendørs. De hadde antakelig heller ikke økonomi til å lage flere karosserier. Tallet 15 er antakelig knyttet til det antall biler de hadde tillatelse til å selge uten kjøpetillatelse og som skulle danne grunnlaget for en videre bilproduksjon.

Dersom det totale antall karosseri som ble laget på fabrikken var seks, så ble fire av dem benyttet i biler som ble ferdigstilt. Per Kohl-Larsen hadde med seg et tilnærmet komplett karosseri da han flyttet til Farsund etter at han gav opp bilproduksjonen i Lunde. Dette karosseriet eksisterer fortsatt og ble gjenfunnet sommeren 2018. Det resterende karosseri og deler er antakelig de delene som Harald Aspheim fikk kjøpt i 1959 og som han benyttet da han satte sammen en bil som ble registrert i 1961. Harald Aspheim fikk kjøpt karosseridelene og de fleste støpeformer fra et spedisjonsfirma i Drammen (B.H. Ramberg). Firmaet oppgav at de hadde deler til ca 1,5 Troll-bil liggende i tillegg til støpeformene. Når Harald Aspheim skulle bygge sin bil viste det seg at mange deler manglet. Disse måtte han lage selv for å gjøre bilen ferdig. Dette firmaet fikk antakelig delene og formene via namsmannen i Lunde som kompensasjon for utestående fordringer til Troll-fabrikken. Det kan da altså gjøres rede for ca 6 karosserier.

Mye av årsaken til usikkerheten i antall biler skyldes nok at det ble operert med mange ulike tall fra fabrikken. Per Kohl-Larsen hadde mange kontakter og han jobbet med flere potensielle samarbeidspartnere og investorer. I forbindelse med bearbeidingen av disse interessentene var det viktig å kunne vise til resultater. Dette kan være årsaken til at det har blitt operert med ulike tall i ulike sammenhenger.

Mangelen på penger var den største utfordringen til fabrikken. De hadde rett og slett ikke de nødvendige midlene til å ferdigstille flere biler. Den første kjørbare bilen ble den mest påkostede. Den ble bygd mens de fortsatt hadde litt penger. Både Studentersamfunnet og Røde Kors betalte inn ekstra penger for at lotteri-bilene skulle bli ferdige. Bilen som ble beslaglagt i Skien ble stående hos salmaker fordi fabrikken ikke hadde penger til å betale regningen hos salmakeren og derfor ikke fikk hentet ut bilen. Denne bilen hadde en kunde allerede betalt for. Mangelen på penger gjorde at leveranser av deler og råstoff stoppet opp og de måtte returnere deler de allerede hadde fått levert. Kreditorene begynte å bli utålmodig allerede tidlig på våren 1957.

Ut fra dette er det lite sannsynlig at det ble laget flere enn fire kjørbare biler på Troll-bil fabrikken i Lunde. Men på samme måte som det sommeren 2018 dukket opp et karosseri som ingen trodde eksisterte, så kan det dukke opp flere biler, deler eller dokumentasjon som beviser noe annet. Men frem til det måtte skje så finnes det ingen bevis for at det ble laget flere enn 4 kjørbare biler på Troll-bil fabrikken i Lunde i perioden 1956-58.

Kilde: https://www.trollbilen.no/