Forfatter: Tom Martin Dale

Rommet ditt ser ut som et bomba horehus!
Det uttrykket har mange av oss vokst opp med, og sikkert mange som vokser opp med i dag også.

Har foreldre til vane med å være på et bomba horehus? Hvor mange horehus har vært bomba?

Man hører sjelden at folk innrømmer at de har vært på horehus…helt til de tydeligvis har blitt bomba. For da har mange vært der. Hva er så stort med å være å se på et bomba horehus? Ligger det armer og bein av horer strødd da liksom…Nei, off..det var en stygg tanke!

Og hvorfor er bomba horehus verre en andre bomba hus? Bare det å si ordet hore er jo stygt i seg selv, og lite tolerert i dagens samfunn. De er hardtarbeidende damer som tjener til livets opphold de også. Akkurat som mange andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bomba sykehus, bomba fiskebruk eller bomba nav kontor har vel kanskje ikke samme trykket over seg..hvem vet?

Jeg har tatt meg selv i det flere ganger selv. Hvor mange ganger har ikke jeg sagt at: «Det ser ut som et bomba horehus her» Senest for tre dager siden faktisk. Og jeg løy tydeligvis, for jeg har aldri vært på eller sett et bomba horehus. Har ikke vært på et som ikke var bomba heller.

Jeg skal begynne å si til ungene: «Det ser ut som en bomba kafé her» Trur de vil se dumt på meg da….eller da også som det heter. Jeg sier visst mye rare ting. Og bruker gamle uttrykk som de aldri har hørt om.

Gamle uttrykk forsvinner tydeligvis. Vi har ungdom på 14-16-18 år, og de er helt blanke på uttrykk. En del av sjarmen er jo borte når jeg hver gang må forklare at det er et gammelt uttrykk, og forklare hva det betyr. Og de trur meg ikke, sier bare: den var dårlig😳 Herregud da menneske, tenker jeg da😂

Noen eksempler:

Jeg sier: «du har kjøpt katta i sekken», jeg har ikke kjøpt katt, er svaret da.

«Ikke gråt over spilt melk», da sier yngstemann, jeg liker ikke melk!

«Du trenger ikke gå over bekken etter vann», vi har vann i springen, er svaret da

«Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt», Nei, stakkar bjørnen😳er svaret da.

Man kan liksom aldri vinne🤣

Nei, er en ekstra glede i hverdagen med de ungene da. De sier mye rart de også. Mange gullkorn de kommer med, som de ikke skjønner selv😂

Det jeg har det mest moro med, er ironi. De skjønner ikke helt ironi…de tar absolutt alt bokstavelig😅Det fører alltid med litt latter. (For meg da)

Pappahumor er ALDRI morsomt! Jo, for kokkefruen og meg er det gøy. Vi ler oss ihjel. Men de sier bare, den var ikke morsom! Og da ler vi ennå mer.

Nei, latter er viktig i hverdagen. Og det har vi jaggu nok av hjemme. Innimellom har jeg vondt i kjakan av å le så mye😂

Humor går tydeligvis ikke i arv. Jeg hadde jo håpet på det da. For pappa og jeg har ganske lik humor, god og tørr årgang som jeg kaller det.

Når jeg ser komedier i dag, i forhold til når vi vokste opp, så er det en vesentlig forskjell. Kanskje det er der problemet ligger. All humor de får er på YouTube eller tiktok, og det meste der er jo ganske så tragisk. Innimellom er det noen som glimter til, men det er som regel ikke de unge.

Vi er vokst opp med Allo Allo, Hotell i særklasse, Monty Python, Adam Sandler, Eddie Murphy, Jim Carrey, Leif Juster, Rolv Wesenlund, Hege Schøyen og mange mange flere glimrende komikere som har vært med å forme oss. Slike store personligheter og tv-serier ser jo ikke unge i dag.

Tiss og bæsj humor forsvinner allerede før de starter på skolen. Mye av den humoren er jo glimrende. Samme med Alle barna og blondine vitser. Prøver å fortelle slike vitser til ungdommen, så ser de bare dumt på oss….imens vi ler så vi griner.

18 åringen i hus har ihvertfall litt kofferthumor, det hjelper litt. Men ofte når vi ikke veldig langt i vitsen før hun sier: «Nei, mamma, nei!!! Og da ler vi godt…altså Heidi og jeg!

Vi to har ihvertfall veldig lik humor, vi kan sitte å tulle i flere timer. Ofte latterkrampe, men det er ikke alltid helt heldig når en av oss kjører bilen.Tørr humor er og blir den beste humoren! Og det har vi masse av. Ordspill er brukt veldig mange ganger om dagen her hjemme.

Sorry, sporet helt av fra horehuset…Var dine foreldre mye på bomba horehus, eller har du vært på ett?

I denne historien tar jeg dere med tilbake til 2006. Det var på våren om jeg ikke tar helt feil. Dette var kun noen måneder etter jeg startet med amfetamin. Og som jeg har fortalt før, var jo dette veldig gøy og spennende helt i starten.

Det gikk fort over. Og psykoser og hallusinasjoner som ikke var så gøy, kom fort.
Min samboer på den tiden var ekstremt sjalu. Og jeg fikk nesten ikke gå på butikken alene engang. Hilste jeg på noen jeg kjente på bussen, brølte hun ut: «hvem er det?» Personer hadde nesten ikke nådd å gå forbi oss en gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet ble fort et helvete! Rus, psykoser og en sykelig sjalu samboer. Dette var ikke livet jeg hadde sett for meg som 28 åring. Det gikk bare nedover og nedover. Når vi var ruset beskylder hun meg for de sykeste ting. At jeg hadde sex med gutter jeg møtte på gata, sex med naboer, sex med mora hennes…alt gikk vist på sex. Og hadde hun bestemt seg for det, ja da hadde det skjedd. Det rare er at hun aldri husket det etterpå. Da var det ikke snakk om det, før vi tok amfetamin igjen.

Jeg har jo fortalt hvilket helvetes liv det var det her med rusen. Og på denne tiden jeg skriver om her, hadde jeg ikke min villeste ide om hva de neste årene ville bringe. Heldigvis kan jeg vel egentlig si nå.

Jeg fikk nokk av dette helvete på den tiden, og jeg skulle ta overdose på Rivotril. Jeg spiste en hel eske med rivotril og trudde at det skulle være nok til overdose. Jeg hadde sovnet mellom stuebord og sofaen. Og der hadde jeg visst ligget i over 2 døgn før jeg våknet igjen. Hun hadde ikke ringt ambulanse eller noe. Jeg klarte heldigvis ikke å ta livet av meg.

Livet med rus og beskyldninger fortsatte.

Fra jeg slapp ut av fengsel høsten 2005 hadde jeg søkt på jobber. Og på våren fikk jeg endelig en kjøkkensjef-stilling på en liten restaurant i Langesund.

Og jeg trudde at endelig skulle ting ordne seg og jeg skulle komme tilbake der jeg hørte hjemme.

Men den gang ei. Jeg hadde første dag på jobb og hadde blitt kjent med kjøkken og ansatte. På kvelden etter stengetid satt vi i restauranten og pratet. Inn døra kom min daværende samboer, sint som fy. Jeg gikk på utsiden sammen med henne. Der ble jeg beskyldt for å pule på sjefen og kona hans som var der. Vi jobbet ikke, hadde bare sex på den plassen der.

Vi dro hjem og helvete fortsatte og fortsatte hele natta og utover dagen etter. Jeg måtte ringe å slutte i jobben. Dette gikk ikke, jeg fikk ikke lov å jobbe der. Da gav jeg bare opp rett og slett.

Jeg låste meg inn på soverommet, stablet møbler foran døra så ingen skulle komme seg inn.

Jeg åpnet en barberhøvel og tok ut bladet. Så kuttet jeg løs på venstre håndledd. Fram og tilbake, dypt i alle retninger. Det blødde og det blødde godt, så koagulerer det og stopper. Jeg kuttet på nytt og nytt, og det samme skjer igjen og igjen.

Ambulanser har tydeligvis blitt ringt etter, for det ankom to stykker. Jeg nektet å slippe de inn på soverommet, og de hadde ikke lov å bryte seg inn. Det var noen andre som fikk knust opp døra. Det var ganske mye blod, men jeg var heldigvis like oppegående. Jeg ble kjørt rett på sykehuset i Skien. Der prøvde kirurger å reparere skadene så godt de kunne. De sa det så ut som en kjøttkake, jeg hadde kuttet i filler håndleddet. Og var vanskelig å få reparert det. De klarte det heldigvis til slutt da.

Da jeg kom ut fra kirurgen og til venterommet hadde jeg forventet at noen satt der og ventet på meg. Nei, ingen hadde tatt seg bryet til det. Daværende samboer hadde sendt penger med ambulansen så jeg kunne ta bussen hjem.

Så da måtte jeg gå til bussen, vente på den og kjøre buss i 45 minutter hjem. Husker følelsen jeg hadde da. Helt alene og ingen som brydde seg.

Jeg kom inn døra hjemme og der var det akkurat som om ingenting hadde skjedd. Ingen som brydde seg. Her ser dere hvordan arrene er i dag 16 år etterpå. Heldigvis ikke alt for ille

Rett etter dette fant vi ut at hun var gravid. Og da roet ting seg heldigvis i lang tid fram til han var født.

Utrolig glad for at jeg ikke lyktes noen av gangene.
Det er egoistisk å gi opp slik, det vet jeg. Ikke bare bare å tenke det, når alt er mørkt. Jeg ba ikke om hjelp og snakket ikke med noen. Noe jeg absolutt burde ha gjort. Så for de som sliter ber jeg på mine knær, be om hjelp fra noen🙏🏻Trenger ikke være helsepersonell, en god venn eller familie kan også være til god hjelp. Husk at du er verd noe, ganske mye faktisk. Og det er nok mange som bryr seg om deg og er glad i deg. Er bare ikke alle som er så flinke til å vise det.

Jeg vil først bare si at dette er mine tanker og erfaringer angående subutex. Andre kan ha opplevd dette på en helt annen måte. Og både subutex og metadon har nok reddet mange liv.

Vi skal nok tilbake til 2009 her trur jeg, ikke helt 100% sikker. Den tiden er litt fjern for meg. Noe dere vil skjønne videre i dette innlegget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan starte med å si at jeg ALDRI skulle fått subutex. Jeg fylte ingen av kravene for å få det. Jeg brukte amfetamin, det er ikke et opiat.

Subutex brukes til å behandle avhengighet av opiater (narkotiske stoffer), som morfin og heroin hos opioidavhengige pasienter som er villig til å få behandling mot opioidavhengigheten. Subutex blir brukt til voksne og ungdom som er eldre enn 15 år som i tillegg får medisinsk, sosial og psykologisk støtte.

Min samboer på den tiden hadde fått subutex i flere år. Og hun delte ofte med meg. Subutex blir du så vanvittig avhengig av. Og abstinenser du får etter bare noen timer er helt jævelig.

Her snakker vi kramper, kaldsvette, skjelvinger, vondt i alle ledd og muskler, og man gjesper absolutt hele tiden.

Derfor får man utlevert disse medisinene hver dag. Vanligvis under oppsyn, men det skal jeg ikke inn på nå.

Alle som får medisiner av LAR får jo en egen ruskonsulent. Min daværende samboer hadde jo også en slik. Hun kom ofte på besøk for å se hvordan vi hadde det. Jeg ble jo ganske godt kjent med henne jeg også.

En dag hun kom, hadde jeg disse abstinensene. Jeg fikk jo ikke utlevert subutex, og var ikke alltid samboer fikk lurt noe unna til meg.

Vi fortalte denne damen sannheten om at jeg brukte subutex fra daværende samboer osv.

Hun mente jo at slik skulle det jo ikke være. Hun ble ikke sint for at vi trikset med medisiner. Hun ble mer bekymret for at jeg nå var avhengig og at min daværende samboer fikk alt for lite siden hun delte.

Så ruskonsulenten ville ordne opp i dette. Hun bestilte hastetime hos LAR legen i Porsgrunn. Og vi kjørte dit med en gang. Han gikk med på å skrive dette ut til meg, og vips var jeg under LAR. Og fikk medisiner fra den dagen. Ruskonsulenten kjørte rett ned på apoteket og hentet ut medisin, som hun gav med i bilen på utsiden.

Der har vi forhistorien til hvorfor jeg gikk på subutex. Så nå til det jeg ønsket å fortelle dere. Om hvordan det var å leve med denne medisinen.

For det første er man under full kontroll av LAR. Mange trenger det nok også. Faste rammer etc.

Du har faste tider du må møte opp hver dag for å få medisin. De som har gått på det lenge og oppførte seg, fikk litt mer frihet. De kan få utlevert for flere dager for eksempel.
Men for alle andre var det ikke slik. Det var å møte hver dag, ta medisin under tilsyn, de skulle se deg i munnen etterpå, du måtte drikke et glass med vann imens de så på osv. Jeg skjønner jo også hvorfor det må være slik. Subutex ble solgt videre fra 150 kr og oppover på gata. Noe jeg måtte benytte meg av innimellom også før jeg fikk selv.

Det å reise vekk var nesten umulig. Stolte de ikke på deg fikk du aldri med deg subutex for flere dager. Så da var det bare å holde seg hjemme da.

Utenom avhengigheten gav subutex deg mye mer, eller rettere sagt. Tok fra deg mye mer! Den skal fjerne russuget heter det. Det gjorde den ikke. For de som bruker opiater hjalp jo dette, de ble syk om de tok opiater og subutex samtidig. Er jo en slags motgift. Jeg brukte aldri opiater, men amfetamin. Så det hadde jo ingen virkning mot det. Så da brukte jeg begge deler.

Det jeg nevnte om hva den tok fra deg kommer her.
Du mistet kontakt med følelsene dine, om du hadde noen igjen da. Man ble helt likegyldig til alt. Derfor ser man heller ikke løsninger, men bare gir opp med en gang. De følelsene man før fikk av god musikk for eksempel var borte. Følelser for familie var borte.
Hvordan man selv oppførte seg eller så ut, brydde man seg ikke om.

Summert opp, så ble absolutt ALLE følelser flatet ut. De eksisterte nesten ikke i det hele tatt. Etter samboer den gangen døde, var jeg faktisk litt sjokkert over hvor lite jeg brydde meg. Og jeg ble boende der i flere år etterpå. Satt inne foran tv, dag inn og dag ut. Brydde meg ikke om noe, men det vet man ikke selv. Ingen av disse tingene er man klar over selv. Får man klarer ikke se det.

Så vet dere hvordan jeg vet? Det skal jeg si dere.

Jeg la meg inn i 3 uker for å slutte på subutex. Da hadde jeg bestemt meg for å slutte med den dritten. Jeg sluttet mye raskere en normalt pga ren viljestyrke. Jeg ville bli ferdig med dritten. På et par uker var jeg nede på 0 mg om dagen. Faktisk uten de verste bivirkninger man alltid fryktet.

Jeg var kun løs i magen og gjespet en del, men utenom det var det enkelt. Og traff mange andre på denne plassen som jeg prøvde å motivere og hjelpe på vei. Lange samtaler, tips, råd etc etc

Det jeg ikke var forberedt på, var at ALLE følelser og tanker kom tilbake på en gang. DET VAR TØFT DET!
Man ble rørt av ingenting, kunne bare være mine egne tanker. Musikk hadde aldri hørtes bedre ut. Lå i senga mi og hørte på musikk i hodetelefoner. Og det var så vakkert. Melodier og tekster fikk en ny betydning.

Så var det alle følelsene om hva man hadde gjort som kom fram ganger 1000. All dårlig samvittighet jeg måtte igjennom. Hva jeg hadde gjort mot meg selv, min familie og ikke minst min sønn. Hvordan i helvete kunne jeg være så svak, hvordan kunne jeg gjøre slikt.
Det var ikke mye som skulle til av slike tanker før jeg brøt sammen. Det tok meg vel 3-4 uker å gå gjennom alt dette i hode mitt. Det er en liten pris å betale for friheten fra LAR og avhengighet.

Om jeg noen gang får gjort nok i livet for å gjøre opp for meg, tviler jeg på. Arrene jeg skapte i de årene, sitter nok ennå friskt i minne hos familien. Selv om det har gått mange år.

Men hva hadde alternativer hvert? Jeg hadde nok vært død for mange år siden. Nå har de meg i hvert fall i live. Jeg er fri fra avhengigheten og det helvetes livet der. Jeg er far for min sønn igjen. Kontakt med familien og har en ny familie.

En fantastisk forlovede i kokkefruen, 2 fantastiske bonusdøtre og en herlig svigerfamilie. Jeg kunne nesten ikke hatt det bedre. Det eneste som mangler er at jeg gjerne skulle hatt guttungen full tid.

UANSETT ER DET VIKTIGSTE AT JEG ER I LIVE

Så det er fullt mulig å slutte på disse medisinene. Det er tøft, kanskje noe av det tøffeste du noensinne har måttet gjøre. Med det er verd hvert sekund av smerte og tankekjør! I enden av tunnelen er den største gulroten av alle. DU FÅR LIVET DITT TILBAKE!

I ett tidligere innlegg der jeg skrev om perioden i livet mitt, der jeg brukte amfetamin. Der skrev jeg litt om at jeg var hjemløs.

Vi bodde da i Porsgrunn. Dette var på våren 2011.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi hadde ikke betalt husleien på et par måneder der vi leide. Alle penger gikk jo til rus i den tiden. Jeg veide 60 kg, og livet var et helvete. I dag veier jeg 103.

Jeg hatet livet mitt, jeg hatet rus og jeg hatet meg selv. Hvordan kunne jeg virkelig forfalle slik. Jeg har vært rusmotstander i hele mitt liv. Slik var livet mitt blitt. ET HELVETE!

Den gangen bodde jeg sammen med moren til min sønn. Hun har jeg nevnt tidligere. Hun døde jo i 2012. Du kan lese mer om det HER

Men vi ble kastet ut fra huset vi leide. Slik vi så ut fikk vi jo aldri leid en ny plass å bo. Ikke hadde vi penger til det heller. Vi gikk jo på sosialen.

I Porsgrunn har de ett natthjem. Det er et døgnbemannet sted. Der er 6/7 rom trur jeg. Et kjøkken og bad. Et av rommene var et dobbeltrom. Det rommet fikk vi. Kun en dobbelseng, nattbord, et skap og en stol.

Porsgrunn kommune må godkjenne hvem som får bo der. Og det ble gjort på månedsbasis.

Hadde du ikke en slik godkjenning på papir, slapp du ikke inn der. Ytterdøren var alltid låst, og det var alltid folk på vaktrommet som passet på. Også på natten.

I ukedagene måtte alle beboere ut klokken 8 på morgenen fram til klokken 15. I denne perioden fikk ingen være inne der.

Vegg i vegg er det et dagsenter for rusmisbrukere. Her kunne vi være i den tiden. Her fikk vi frokost og middag. Der var biljard og tv.

Og selvfølgelig mye salg av narkotika. Så der tilbrakte vi dagene våre. I rus og elendighet.

Helse og psyke ble mye verre av å bo på en slik plass. Jeg hadde bare gitt opp, og det hadde nok min samboer også gjort. Hun var jo syk med både kols og hjerte problemer.

Hadde ikke vi blitt tvangsinnlagt 01.11.11, hadde jeg nok ikke skrevet dette til dere. Vi ble innlagt under paragrafen fare for eget liv og helse.

Det er jo fint at det finnes slike plasser som natthjemmet. En plass å sove istedenfor å bo på gata. Det skulle vært mange flere slike steder.

Selvfølgelig vil det alltid være mye dritt på slike plasser, det er ikke til å unngå.

Men rusmisbrukere er også mennesker. De burde også ha rett til tak over hode og en liten matbit. Det er et tøft liv de lever. Og prosentandelen som klarer å slutte, er svært liten. For noen år tilbake var det snakk om under 3%

Nå vet jeg ikke, men den er sikkert ikke blitt noe høyere.

Petter Nyquist var med på å gi de på gata et ansikt for mange. I en liten periode trykte det norske folk rusmisbrukere til sitt bryst. Selv om det var fort glemt igjen. Hvem vil vel ha noe med rusmisbrukere å gjøre. De skitne, fæle, kriminelle uten viljestyrke til å gjøre noe positivt med livene sine. De som raner deg om du snur ryggen til de.

Nei, slik er ikke flertallet av rusmisbrukere. I rusmiljøet finner du noen av de snilleste menneskene du kan tenke deg. De som gir bort sitt siste pledd for å hjelpe noen som fryser.

Rusmisbrukere finner du på alle hyller i livet. Husmødre, bestemødre/fedre, familiefolk, yrkessjåfører, leger/sykepleiere etc etc. Den listen er lang. De fleste går det ganske bra med og de har litt kontroll. Og dermed vet ingen om det og de havner ikke på gata. Så har vi oss da som ikke hadde kontroll. Da er veien til gata ganske så kort.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg ble tvangsinnlagt. Det var den lille hjelpen jeg trengte for å komme meg vekk fra helvete. Så tusen takk til de personene som fattet det vedtaket.

Hyttedagbok

Tirsdag ankom vi hytta klokken 17. Da var det bare å pakke opp pikkpakk med engang. Etter tradisjon tro, må man åpne en øl med en gang. Kan ikke bryte tradisjoner. Tenk om man ikke gjør det, så blir det en dritt-tur. Hvem tør da ta sjansen på det. Været er nydelig i dag. Kaldt inni hytta, så der måtte vi fyre opp med en gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter en halvtime med avslapping og å la skuldrene senke seg, måtte vi ha litt mat. I dag hadde jeg lyst på en skikkelig cowboygryte. Chilibønner, tomatbønner, kidneybønner, mais, chili og bacon. Dette er en nydelig middag som varmer på kjølige kvelder.

Etter middag ville jeg rekke å fiske litt før det ble mørkt. Tidlig mørkt på denne tiden. Skal også sette et lite garn. Kanskje man kan få et par ørret til lunsj i morgen, hvem vet.

Klokken var 19 da jeg kom meg på vannet. Heidi og Cian ble igjen på hytta. Jeg fikk satt et lite garn, så tok jeg noen runder rundt vannet med fiskestenger. Det ble jo ikke noe fisk som vanlig. Etter en time begynte det å bli mørkt og kaldt. Disen seig utover vannet, og den var kald.

Tilbake på land var det en varm hytte som ventet, det gjorde godt. Er jaggu kjølig på kveldene nå. Off, gruer meg til vinteren. Ikke glad i vinter. Det beste med vinteren er 24-25 og 31 desember. Resten er bare tull spør du meg. Kaldt, mørkt og glatt.

Det var mindre høstfarger her oppe en jeg trudde det skulle være. Tenkte å ta noen fine høstbilder, men må nok vente litt til før de fineste fargene kommer. Neste tur opp hit kanskje, da er vi jo i oktober.

Vi drar som regel på hytta når ikke ungene er hjemme. De er jo bare hos oss annen hver uke.

I morgen skal Heidi på bærtur. Se om hun finner litt tyttebær. Må jo ha litt i fryseren, og litt til likør.

Klokken 21.30 var vi allerede trøtte. Varmen i hytta og restene av cowboygryta hjalp ikke på. For tidlig å legge seg, så sitter litt ute. Orker ikke fyre opp Bål Gunnar i dag, venter til i morgen. Er helt stjerneklart ute i kveld. Litt vanskelig å få på bilder, men dere skulle sett det. Helt nydelig og uten lysforurensning.

A-menneske som jeg er var jeg i seng innen klokken 23.

Onsdag

Våknet klokken 06 i dag. Kaldt i hytta, så måtte fyre opp med en gang.

4 grader viste tempen ute. En tykk tåke lå over hele tjenna. Skikkelig rått og kaldt.

Da var det bare å koke litt kaffe på gassen og hive innpå litt varm kaffe. Sola er på vei opp også. Nei, ikke Heidi jeg snakker om. Den på himmelen mener jeg.

Kopp nummer to måtte jeg ta med meg inn hytta. Ikke vant med slike kalde temperaturer ennå. Så litt varme fra ovnen gjorde godt. Var allerede 27 grader inni hytta etter at ovnen har brent i 30 minutter.

Kjørte akkurat en bil forbi her oppe. Det skjer ikke ofte, er nok jaktlaget som skal ut en tur. Får holde oss ved hytta noen timer da. Syns det er litt gøy når vi hører bikkjer i los. Cian reagerer ikke i det hele tatt. Kanskje han skjønner på bjeffa at de er i arbeid. Ikke godt å vite. Vanlige bjeff reagerer han jo på.

Så får bare nyte kaffen min så lenge.

På utedo skjer som som vanlig ikke en dritt. Utenom utsikten, så er ikke det noe å trakte etter. Selv om utsikten i dag var litt begrenset. Jeg har jo heller ikke telefondekning her, som Heidi har.

Men sitter her da og hører på en bikkje i los rett her borte. Det gikk ikke mange minuttene fra de kom til det var full rulle.

Syns også at det er rart at nøtteskriker varsler at det er noen i skogen. Litt smør på flesk når man hører bikkja på lang vei. Har hørt historier om jegere som har blitt så forbanna på nøtteskrika at de har skutt den. Den avslørte alltid når det var jegere som lusket i skogen. Å skyte en nøtteskrike bringer ulykke for jegeren. Han vil ikke få fangst på årevis. Gammel folketro det. Om det stemmer, vet jeg ikke.

Klokken tikker mot 08, må vel ut å hente garnet. Håper på et par fisk i hvert fall. Hadde vært godt på brødskiven. Men det gjenstår å se, trua har forsvunnet litt denne sommeren. Helt elendig altså. Det er så lite vann i tjenna at fisken kommer ikke gjennom fra det andre vannet som er 50 meter unna. Elven gjennom er borte. Og kan hende at da vannet minket, så svømte de over til vannet som er mye større. Sånn for sikkerhets skyld. Nå vet jeg jo ikke hvordan fisken tenker, men sånn logisk sett. Hadde det nok vært det lureste av de.

Det kommer vel ikke som en bombe for noen, når jeg forteller at det ikke var fisk i garnet. Tok et par runder med stanga også. Fint i tåke og sol. Ble selvfølgelig ikke fisk da heller, men var jævlig kaldt.

På hytta sover de ennå begge to. Må vel stå opp snart, tid for frokost vel. Litt egg og bacon må til.

Så da lagde jeg litt frokost til oss. Og vekte Heidi med frokost. Her kunne jeg ha skrytet på meg at hun ble vekt med deilig frokost i dag, pga vi har vært sammen i 3 år i dag.

Men, det var hun som sa det med en gang hun våknet. Så det var litt dårlig av meg. Vi spiste frokost inne i dag. Jeg frøs litt etter og ha laget maten ute i 6 grader. Koselig å sitte litt inne også da.

Etter frokost forsvant Heidi og kaffekoppen bort på utedo og 4g dekning. Hørte hun ropte tilbake nå at jeg hadde 1.plass i dag også. Tre dager på rad folkens. Ikke verst til lille meg å være. Som bare deler min lidenskap med dere.

Kanskje en dag kan jeg tjene noe på denne bloggen. En sponsor eller to hadde ikke gjort noe. Så da kan vi både feire 3 årsdag i dag, og 3 første plasser på rad. Var rundt 8500 lesere siste døgn, uten at jeg har lagt ut noe nytt på to dager. I tall vil det si at over 30 000 personer har vært inne på bloggen de siste 3 dager. Litt surrealistisk for meg, at så mange leser det jeg legger ut. Evig takknemlig for det folkens.

Etterpå tok vi oss en liten varmetur i senga alle 3. Godt og varmt i hytta nå. Sola har også begynt å varme litt ute, så kanskje tempen kan stige litt. Vil ut å fiske litt mer, og da uten å fryse.

Er for dumt å kalle det fiske da, får jo aldri noe fisk. Vi kaller det tur med båten istedenfor.

Jeg har fortalt dere mange historier fra mitt liv så langt. Jeg nevnte også sist i innlegget om rød tråd at det manglet en historie. En historie som knytter flere av historiene sammen.

Grunnen til at jeg forteller flere av disse historiene, er så jeg kan ha kontroll selv. At ingen andre kommer ut med det før meg. Historiene skriver jeg også for å vise at det går an å rette på livet etter man har gjort litt galt, eller opplevd en del dritt.

Denne historien sitter langt inne å skrive. Er ganske så flaut syns jeg, og skjemmes over det.

Men iløpet av helgen ble det hintet i kommentarfeltet angående dette. Og da er det på tide for meg å komme med denne historien selv. Ikke alt for mange som vet dette heller. Og er nok ganske så flaut for min familie også. Jeg er jo det sorte fåret, eller var i hvert fall.

For de som vil lese seg litt opp først, legger jeg linker til noen av de andre fortellingene her under.

https://tomsmatprat.blogg.no/misbrukt-men-aldri-odelagt.html

https://tomsmatprat.blogg.no/jeg-klarte-a-utlose-en-leteaksjon.html

https://tomsmatprat.blogg.no/mitt-handikap-meg.html

https://tomsmatprat.blogg.no/a-leve-med-en-sykdom.html

https://tomsmatprat.blogg.no/ett-arr-for-livet.html

https://tomsmatprat.blogg.no/min-sonn-mistet-sin-mamma.html

https://tomsmatprat.blogg.no/jeg-har-noe-a-fortelle-dere.html

https://tomsmatprat.blogg.no/en-rod-trad-i-historiene-mine.html

https://tomsmatprat.blogg.no/byttet-rus-med-sukker.html

Så tilbake til denne historien jeg skal skrive for dere nå. Dette er ting som skjedde for mange år siden. Faktisk 22 år siden.

Jeg gjorde et par alvorlige ting som fikk litt konsekvenser. Konsekvenser for andre en meg også. Jeg håper dere har forståelse for at jeg ikke går detaljert inn i hva disse to tingene var. Jeg har ingen unnskyldning for dette, men de hadde ikke skjedd i edru tilstand. Tom Martin full og Tom Martin edru var to helt forskjellige personer på denne tiden.

Den ene tingen var at jeg banket opp en konemishandler nordpå. Jeg hadde nok drept han om jeg ikke hadde blitt dratt bort. Dette var en mann som hadde banket kona si i mange, mange år. Og det var ingen som gjorde noe med dette. Jeg hater slike mennesker! Dette var i 2001 på sommeren. Jeg var på vei hjem fra en festival midt på natta. Møtte denne mannen på veien hjem. Jeg klarte ikke styre meg, og mistet all kontroll. Det gikk som det gikk det, og mannen ble sendt på sykehus pga skadene han fikk.

Jeg sa i retten at jeg sto for det jeg hadde gjort, og angrer ikke ett sekund på min avgjørelse uansett hvor dårlig den var. Konen fikk jeg både telefon og meldinger fra senere. Der hun takket meg. Denne handlingen alene var nok til ett års ubetinget fengsel.

Men så har det seg slik at jeg hadde gjort noe annet alvorlig året før, altså i år 2000.
Denne episoden var ikke med vilje. En god ide trudde jeg, men gikk så alt for galt.

Her har jeg ikke lyst til å gå veldig detaljert inn i historien. For det som faktisk skjedde og det jeg ble dømt for er to helt forskjellige ting.

Selv med vitner på min side, ble jeg ikke trudd.

Jeg hadde blitt truet på livet av et par karer. Og jeg oppsøkte de hjemme i deres leilighet for å gjøre opp. Dette endte i et lite basketak, og en av de tok fram et våpen. Jeg kom meg vekk derfra i full fart.

De var på leting etter meg den natten for å ta meg, noe de ikke lyktes i. Jeg drakk videre den natten og ble ennå mer full en jeg var i utganspunktet.

Jeg bestemte meg for å ta kampen til dem. Angrep er det beste forsvar som de sier. Dette var ikke et smart trekk når man er full.

Jeg ville ikke inn i leiligheten igjen, men ville få de utenfor. Der ville jeg ha større kontroll over omgivelsene. Dette hørtes veldig smart ut i mitt fulle lille hode.

Så var det å få dem ut da, her skulle jeg egentlig ønske at denne historien sluttet. Men dessverre så er ikke livet alltid glansbilder og regnbuer for min del.

De bodde opp en trappegang i en bygning. Under døra demmes var det en liten sprekk. Slik en åpning man ofte ser på badedører.

Så min utrolige dårlige plan var å sette fyr på dørmatten som lå på utsiden. Slik at det skulle komme litt røyk inn i leiligheten, og de skulle komme ut.

Hva skjedde trur dere?

Dette gjør vondt langt inn i hjerteroten bare å skrive. Jeg kjenner pulsen slår godt nå😔

På døren var det glassvindu, på utsiden hang det gardiner, pyntegardiner, over. Flammer fra en gummimatte tok fyr i gardinene. Jeg fikk panikk, prøvde å slukke så godt jeg kunne. Fikk brannskader på hender og i ansiktet.

De inne kom seg ut vinduet heldigvis, og det var ingen andre i bygningen.

En gammel trebygning var overtent på 7 minutter, som brannvesenet sa etterpå.

Bygningen brant ned selvfølgelig. Dette var en bygning som etter planen skulle rives. For der skulle bli parkeringsplass. Det hjalp jo ikke akkurat meg.

Ingen personer utenom meg fikk skader.

Jeg ble selvfølgelig dømt for dette. Disse to sakene førte til 2 år og 8 måneder fengsel. Jeg sonet 2 år og 3 måneder.

Under soning møtte jeg min sønns mamma. For hun sonet også der på dameavdelingen. Hun satt for narkotika.

Og vi slapp ut med 14 dager mellomrom. Så denne historien er forhistorien til historiene fra 2005 og framover med rus etc. Det gikk 3 år fra brannen til jeg måtte sone i 2003.

Jeg gikk år og ventet på soning uten å kunne legge noen planer. Plutselig får man bare innkalling til soning 14 dager før.

Så dere ser hvilket liv jeg har levd, hva jeg har opplevd etc. Og det er mulig å lande på beina uansett. Mye jobb som må til, men muligheten er der for alle som ønsker det.

Misbrukt, vold, kriminell eller rus så ble det til slutt menneske av meg også. Da er det håp for alle.

Husk at dette er over 20 år siden. Og jeg er langt fra samme person nå. Så håper dere ikke holder dette imot meg😬Jeg vil også bare nevne at jeg har plettfri vandel de siste 16 årene.

I denne lille historien skal jeg skrive litt om alle mine fadderbarn i Afrika, Jehovas vitne og Rød kors lodd.

Først kan vi gå langt tilbake i tid. Da jeg var kokkelærling bodde jeg for meg selv. Jeg hadde fasttelefon den gangen. Den var jo ikke borte ennå rundt år 2000

Har man telefon, ja da ringer telefonselgere. Og jeg klarte aldri si nei til de, og ikke klarte jeg bare å legge på røret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pga dette fikk jeg hver måned både Rødekors lodd, kalendere etc i posten. Og selvfølgelig regninger.

Jeg fikk ginseng piller og karoten piller til den store gullmedalje. Kjøkkenskapet var fullt.

Med årene begynte jo slike selgere å stå rundt på kjøpesenter. Og de skal alltid stoppe deg når du går forbi. Og jeg gikk i felle hver gang. Nye strømavtaler, telefon avtaler etc. Til slutt sto jeg alltid og ventet på at de stoppet noen andre, så gikk jeg fort forbi.

Med telefonsalg og slike stander på kjøpesenter fikk jeg også en del fadderbarn rundt om i verden. Selvfølgelig turte jeg ikke si nei til det heller. Stakkar barna. Turte heller ikke stoppe å betale hver måned, for da fikk jo ikke de mat og klær sa jeg til meg selv som unnskyldning.
Har jo lært med tiden at de pengene forsvinner jo i administrasjonen og når aldri fram til noen sultne barn.

Så jeg fikk heldigvis sagt opp de avtalene.

Så skal vi ikke mer en 5 år tilbake i tid på denne neste. Jeg bodde på Stathelle med daværende samboer og barn. En dag kom Jehovas vitne på døra. De skulle jo prate om alt mellom himmel og jord som vanlig.
Og jeg sto og hørte på. Turte aldri å si nei og lukke døra. Jeg er ikke uhøflig heller.

Det endte med at hver tirsdag kom de fast på døra. Jeg var vist med på en liten bibelskole. Så da sto vi der da, på trappa uansett vær. En gang i uka og så på video de hadde på nettbrettet sitt. 10 minutter hver gang, hver uke i over ett år.

Jeg turte jo aldri å si nei til de. De har jo også en jobb å gjøre og de får så mye dritt fra mange. Jeg ville i det minste virke litt grei. Jeg var ikke en av de som skulle behandle de dårlig. Så jeg sa aldri nei til de. Ris til egen bak heter vel det.

Jeg har blitt tøffere da. Jeg sier nei til telefonselgere, dørselgere og slike salgsstander🤣 Jehovas har jeg ikke møtt etterpå heldigvis😇Er du Jehovas vitne, vær så snill ikke kom hit🤣

Har noen av dere hatt problemer med å si nei til slike ting?