Da Cian mistet hørselen for litt siden, så ble de andre sansene veldig forsterket. Også sansen for julenissen. Og det har ført han ut på nye eventyr. Eventyr han kun kunne drømt om🦮🐾

Siden Cian ikke kan skrive, så måtte far i huset skrive det guttungen opplevde.

Velkommen til Cians julefortelling i 24 deler.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Gikk du glipp av luke 16 i går, da kan du lese den HER

Del 17

Det var nok en ny dag i nissebyen på Nordpolen. Cian våknet med litt vondt i labben sin. Han hadde fått noen papirkutt da han pakket inn julegaver i går. Så i dag var den veldig vond å gå på. Nissemor renset labben med litt klorheksidin. Da ble den raskt mye bedre, men ennå litt vond å gå på. Julenissen sa at det var best at Cian ikke løp så mye i dag. En dags pause fra trening med reinsdyra. Det hadde vært hektiske 16 dager så langt. Så de alle hadde godt av en liten pause.

I dag fikk Cian servert frokostgrøten i storstuen foran peisen. Det var jo skikkelig luksus da. Og han sovnet i en krøll rett etterpå. Cian er glad i å slappe av han. Så det hadde ikke han noe i mot.

Nissemor vekket han etter litt. Det var tid for julehistorier, og hun lurte på om han også ville høre på. Alle barna samlet seg på gulvet rundt nissemor. Hun satt og gynget i en rød gyngestol. Fram og tilbake, fram og tilbake. Så knirket den også litt svakt, når den gynget bakover. Så stoppet hun opp og åpnet boka hun holdt på første side.

Så begynte hun «Den vesle bygda som glømte at det var jul» leste hun. Ja, det var en fortelling av Alf Prøysen. Cian syns det var en veldig morsom fortelling. Tenkt at man kunne glemme noe så viktig. Cian syns faktisk at fortellingen var så bra, at han ville at dere også skulle få lese den.

Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder.Noen var store,og noen var små;noen var flinke,og noen var late;og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker,og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller.så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting,var de helt like alle sammen.

De var så fæle til å glømme.Og da glømte de de merkeligste ting,alle på en gang!En gang glømte de å ta på seg sko.Det hadde vært veldig varmt hele sommer’n,så alle hadde gått barbeint.Og da det ble høst,glømte de å ta på seg sko.
-Du verdens rike så kaldt det er nå da!sa de til hverandre.-Ja,jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå,sa de.-Det blir verst når snøen kommer,sa de.
Og da snøen kom,gikk de barbeint ut og sa:-Å,nå må det være mange kuldegrader! Og slik gikk de og fraus.

Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten,og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko.
Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko,og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina.Og så tok de på seg sko allesammen.

En annen gang hadde de glømt å spise.De gikk flere dager uten mat,og tilslutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor’n.Men han kunne ikke komme,for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre.
Men en dag doktor’n var på beina,kom det fram en musunge med en ostebit i munnen,og da skjønte doktor’n hva det var de hadde glømt.
Og så sto han opp og spiste,og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle sammen opp og spiste,og så ble de friske igjen.

Men verst var det den gangen de glømte at det var jul.
Da det ble lille julaften,var det ingen som hadde gjort rent i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre,og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang.Skoleungene sto på skolen å sang<Kom mai,du skjønne milde>,og det fantes ikke så mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lita stue aller øverst ibygda,like ved skaubrynet,gikk ei lita jente og tenkte og tenkte.Hu var bare fem år,og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro,men nå gikk hu bare og tenkte.Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
-Det er noe vi har glømt nå igjen,sa den vesle jenta til seg sjøl,-det er noe med ei lita gran,men jeg husker ikke hva det er.

Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir.-Det er noe med ei saks også,tenkte jenta,-men jeg kan ikke huske hva det er.
Så gikk jenta på låven,og der fikk hun se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
-Det er noe med dette kornbandet også,tenkte jenta,og så sto hu der og så seg omkring,og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på.
Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!

-Å,det er jo lille julaften,det er jo lille julaften,ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far,men de var ikke inne.-Å,åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det snart er jula?Åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta.
Hu prøvde ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den,men det greide hu ikke.Men så skjønte hu hva hu skulle gjøre!
Flaggstanga!Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!

Og det greide hu,og å fort veslejenta hadde gjort det,fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøen raste nedover stammen.
-Hvor skal du,hvor skal du?kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!
-Vi blir med,vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
-Hvor skal dere hen,hvor skal dere hen? ropte spurvene som satt på telefontrådene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!sang meisene.
-Vi blir med,vi blir med, sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene.
Og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.

Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle,og da så de juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul.
Og folk til å bake og koke og steike,noen gjorde reint i huset,og noen hengte opp reine gardiner…og noen gikk ut i skauen og fant juletre…og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme,og noen hengte opp julestjerner i vinduene…

Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i ei kjempediger balje som snekker’n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul,og så badet de alle på en gang…
Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne…

AKKURAT DA RINGTE KIRKEKLOKKENE, OG SÅ VAR DET JUL.

Cian, og de andre barna, fikk servert nystekte pepperkaker og kakao, etter at nissemor var ferdig med fortellingen. Så satt de alle der og pratet om fortellingen. Tenk å være så glemsk, da. Lille Jens fortalte at han glemte å gå på do en gang. Og da tisset han i buksa. Lille Sara fortalte at hun av og til glemte å pusse tennene på kvelden. Og da hadde mammaen sagt at det kunne bli hull. Så det måtte hun ikke glemme.

Cian prøvde å huske om han hadde glemt noe, men han hadde glemt det også. Så han kom ikke på noe i farta.

Nissemor tente tre lys i advensstaken i dag. Ja, for det var jo tredje søndag i advent. Så nå var det adventskos med pepperkaker og kakao. Cian fortalte at vi brukte det hjemme også, men vi drakk gløgg til kakene. Han likte ikke gløgg, det var mye bedre med kakao, mente han.

Fortsettelsen følger i morgen, så heng på🐾