Da Cian mistet hørselen for litt siden, så ble de andre sansene veldig forsterket. Også sansen for julenissen. Og det har ført han ut på nye eventyr. Eventyr han kun kunne drømt om🦮🐾

Siden Cian ikke kan skrive, så måtte far i huset skrive det guttungen opplevde.

Velkommen til Cians julefortelling i 24 deler.

Gikk du glipp av gårsdagens del, da kan du lese den HER

Del 16

Da var det lørdag og godteridagen på Nordpolen. Cian regnet i hvert fall med det, for sånn var det hjemme. Lørdager er godteridag. Det var vel mer slik når barna var mindre, nå spiser de jo godteri rett som det er. Cian ser titt og ofte at mamma har slike snacksidents. Det kan være hvilken som helst dag i uken. Ja, han får jo også litt kos på kveldene hjemme. Kalveører er Cians glede. De smaker godt og han får gnagd litt, som igjen er bra for tenna.

Nei, godteri fikk han tenke på senere. Nå var det en ny dag som ventet først. Nå var det bare en uke til de måtte være klare. Treningen hadde gått veldig bra. De var så forberedt som de kunne bli. Litt finpussing på flyving, landing og letting hadde de innimellom. Ja, det måtte sitte som et skudd innen 23. desember

Cian var innom pakkeavdelingen i nissebyen. Han var nysgjerrig på om de var i rute. Han lurte på om han kunne hjelpe til med noe. Og det fikk han selvfølgelig. De trengte alltid noen flere poter til å hjelpe.

Cian fikk pakke inn gaver i gavepapir. Han hadde sett mamma gjøre dette flere ganger, så han skulle vel klare det. Han startet med mobiltelefoner, for de var små. Så kunne han prøve seg litt fram. Det gikk veldig fint å få på papir, men tape var litt vanskeligere. Den satte seg bare fast i pelsen hans. Etter en stund hadde han en hel rull med tape til sammen i pelsen. «Se, jeg har pyntet meg til jul» sa han. Da lo alle de andre pakkalvene. Han fikk til slutt pakket inn alle telefonene, og nå hadde han ingenting å tape. Så han gikk til neste stasjon, her skulle man ha pakkebånd på alle pakkene.

Her fikk han krølle pakkebåndene med en saks. Det syntes han var veldig gøy, for det lagde slik en artig lyd. Han hjalp også til med en pote når båndene skulle knytes. Akkurat som pappa gjorde hjemme. Ja, for fingeren til menn har denne viktige jobben når julegaver skal pakkes. Det er en veldig viktig jobb, sier alltid pappa.

I enden av denne benken, satt det flere alver som skrev navn på pakkelapper. Det fikk også Cian være med på. De hadde en laaaaaang liste med navn på en rull. Cian fikk prøve å skrive på en lapp. Her skulle det stå Til Emma Fra Julenissen. Cian prøvde å etterligne bokstavene som sto på listen. Han syns det var litt vanskelig. Han hadde jo aldri lært å skrive. Ikke med gult i snøen engang. Bokstavene lignet egentlig ikke. Han fikk skrevet Ema da, men det ble jo litt feil. Så han prøvde igjen, og denne gangen klarte han det. For hver lapp han skrev gikk det fortere og fortere. Det var bare å holde tungen rett i munnen, så gikk det bra.

Da kvelden kom, ruslet Cian tilbake til storstuen. Der satt julenissen og nissemor. De så på Cian, så begynte de å le. Ho-Ho-Ho kom det fra de begge. Julenissen slo seg på låret, så lo han enda mer. Ja, for han slo seg selv litt for hardt. De sa til Cian at han måtte se seg i speilet. Og Cian gikk bort til et stort speil på veggen der. Da måtte han le litt selv også. Han var full av tape, pakkebånd, og i pannen hang der en lapp det sto Til Ema på. Nissemor hjalp til med å fjerne tapen. Det lugget litt i pelsen, da hun dro løs tapen, men det gikk fint.

Etterpå fikk Cian nystekte sandkaker og et et stort glass melk. Så sovnet han i en krøll foran den varme peisen i storstua. For en flott dag det hadde vært.

Fortsettelsen følger i morgen, så heng på🐾