Da Cian mistet hørselen for litt siden, så ble de andre sansene veldig forsterket. Også sansen for julenissen. Og det har ført han ut på nye eventyr. Eventyr han kun kunne drømt om🦮🐾
Siden Cian ikke kan skrive, så måtte far i huset skrive det guttungen opplevde.
Velkommen til Cians julefortelling i 24 deler.
Gikk du glipp av gårsdagen? Da kan du lese den HER
Del 10
Det var en mørk og stormfull morgen på Nordpolen. Ja, for været der skifter like mye som hjemme hos oss. Og der bruker de ikke Yr.no eller Storm som vi er avhengig av her hjemme.
De gjør som de alltid har gjort, ser ut av vinduet. Da vet de akkurat hvilket vær det er der ute. Og lurer de på hvor kaldt det er, ja da stikker de hodet ut av døra.
Inne i storsalen i nissebyen var det varmt og godt. Ja, for all kjærligheten som finnes i nissebyen den varmer godt.
Dette var ikke dagen for trening ute. Så Cian fikk være med pakkalvene å se hvordan de pakker julegaver. Gavene som skal leveres til tusenvis av barn jorden rundt om ikke så lenge.
Først var de innom juleverkstedet. Her var det hundrevis, om ikke tusenvis av alver. De lagde gavene til barna. Det var tv-spill, telefoner, sminke og klær så langt øye kunne se.
Pakkalven fortalte Cian at før hadde de også et stort snekkerverksted. Men de var ingen barn som ønsket seg spark, gyngehest, blokkfløyte eller et dukkehus i tre lengre. Så de måtte bruke den plassen til elektronikk i stede for. Nå gikk det mest i store Tv, PlayStation og telefoner.
Så mange av alvene hadde vært på omskolering. Snekkere var nå fin-elektrikere og programutviklere. Gamlealven borti hjørne der, han pleide å være høvlealven. Han høvlet og pusset alle planker som skulle brukes til gyngehester og dukkehus. Han høvlet over det meste. Nå var han omskolert til web-designer. Og det er ikke bare bare når du er litt opp i årene. Der kjenner vel de fleste eldre seg litt igjen. Ja, trenger ikke være så gammel før man faller av lasset der.
Cian fortalte pakkalven at han brukte å bli veldig glad for en pinne. Den kunne han tygge og leke med. Masse glede i en liten pinne.
Så gikk de videre til pakkeavdelingen. Cian var litt nyskjerrig på det. Hvordan fikk de plass til så mange gaver oppi sekken. Gavene var jo sååå store.
Pakkalven viste Cian hva de gjorde. De hadde en liten maskin som krympet gavene. Han puttet et tv inn i maskinen. Det lagde masse lyd, akkurat som pappa sin mage innimellom tenkte Cian.
Ut på andre siden av maskinen kom det ut et bittelite støvkorn. «Er det det samme tv» spurte Cian. Pakkalven nikket på hode, så sa han «Prøv å løfte på det» Cian gjorde som han sa. Tv var tungt, akkurat som et vanlig tv. Men det var bittelite. Pakkalven fortalte at de fikk krympet størrelsen, men de fikk ikke gjort noe med vekta. Og det var derfor sleden til nissen ble tyngre og tyngre for hvert år.
Nå ville barn ha tv i stede for en tre-and, eller blokkfløyte. Og tv veide jo mye mer enn en blokkfløyte.
«Hva om noen ønsker seg en hund til jul» spurte Cian nyskjerrig. «Krymper dere den også?»
Pakkalven forklarte Cian at man ikke skulle gi dyr i gave til barn. Det var viktigere at familien snakket sammen først, før de tok inn et dyr i hus. Det burde bestemmes sammen, så alle er klar over hva som kommer. Og hvordan man behandler og oppdrar et dyr. Cian var enig i det.
Resten av dagen tilbringer han sammen med alvene i pakkeavdelingen. Han hjelper til der han kan, og han lærer utrolig mye. Han gleder seg til å komme hjem, å vise mamma og pappa alt han har lært. Han fikk en liten klump i halsen ved tanken. Han savnet oss her hjemme så veldig mye.
Før leggetid fikk han et fat med kokosmakroner og et stort glass melk. Det var veldig godt, men nå hadde han kokos mellom alle tenna. Ja, ja…tenkte Cian. Da har jeg litt nattmat også. Så sovnet han i en krøll foran peisen i stua.
Fortellingen fortsetter i morgen, så heng på🐾
blir varm innvendig av fortellingen.