Det er ikke alt man lærer hjemme i oppveksten, og det er jo litt synd. Jeg syns det er litt viktig å videreføre kunnskapen til våre barn. De skal være godt nok forberedt når de forlater redet.
Jeg lærte ikke å lage mat hjemme. Jeg lærte faktisk ikke så mye på skolen heller. Kun enkle grunnleggende ting. Det viktigste du kan lære på kokkeskolen er renhold og hygiene. Lærer du i tillegg litt grunnleggende om sauser og baking, så er det en bonus.
Lærlingplassen vil gjerne forme deg slik de ønsker. Og det er som regel veldig ulikt fra det du lærer på skolen.
Jeg hadde tre personer som lærte meg å lage mat. Det var Logen, Linda og Reidun som jobbet på Havøysund hotell. Det var der jeg var lærling i 1999/2000. De la grunnlaget i meg.
Resten av livet har jeg lært meg selv å lage mat. Man henter selvfølgelig tips og triks fra andre også. Men det meste har jeg prøvet og feilet på selv. Og mye har man videreutviklet etter hvert. Det som er fint med matlaging, man blir aldri utlært.
Man lærer mest av å prøve selv. Ikke se andre gjøre det for deg. Derfor er det også viktig at barna får være med på kjøkkenet. La de få prøve mest mulig selv.
La barn få lære av foreldre og besteforeldre. Og helst mye tradisjonsmat også. Vi vil jo ikke at tradisjonsmaten skal forsvinne.
Frykten er jo at det kun skal finnes Taco, tex-mex, burgere og pizza i de tusen hjem om 20 år.
Derfor er det viktig å føre tradisjoner videre.
Ble ikke så mye hjemme da begge foreldrene mine var i full jobb, så foruten skolekjøkken, så gikk jeg på Oslo kommunale husstellskole om kvelden i ett år ved siden av studier etter artium. Følte jeg fikk inn litt da.
Ikke like lett å lære fra seg. Jeg elsker å lage mat og kaker, men å få ungene med på kjøkkenet for å lære seg ting var umulig. Begge har Add, så det er vel en av årsakene. Stor var overraskelsen da yngstebladet erklærte at hun skulle ta kokkefaget. Alt var søkt på og hun kom inn. Den dagen hun tok fagbrevet var en av de største i mitt liv, og hun blomstrer og stortrives i faget sitt. Så alt trenger ikke være tapt, selv om du møter motstand mens de er unge 🙂
Så koselig da🥰
Interessen for matlaging kan jeg takke pappa for, stod på krakken og fulgte med på hva han gjorde. Han var veldig god på å forklare, fortelle og hadde enormt med formidling om matens gang. Og jeg er glad for at jeg husket det aller meste
Det lille jeg kan har jeg lært sjøl/ lest meg til. Bl a det du lærer videre, setter stor pris på det du deler.
i sommerferien var vi faktisk i Havøysund og spiste på Havets Smak. Anbefales! Innehaveren hadde pussa opp ei gammel brygge, og det var blitt veldig fint
Jeg er- neimen ikke sikker på hvem jeg lærte å lage – og, like å lage -mat av.
Hjemme var det i alle fall ikke, da ingen av foreldrene mine var spesielt interessert i mat.
F. eks lærte jeg ikke å like fisk før i noen-og-tjue års alder, da jeg flyttet til Kristiansand.
Det positive er at det var lite ferdiglaget mat når jeg vokste opp, så å lage mat fra bunnen med gode råvarer er en del av ryggsekken min.
Jeg var vel oppe i tredve-årene før jeg begynte for alvor begynte å interessere meg for å lage god velsmakende mat basert på begrensede ressurser. Venner med stor mat-interesse inspirerte også.
Etter hvert begynte jeg å “samle” på kokebøker 🙂
I dag er Internett og FB en god kilde til inspirasjon (TAKK Tom)