Hvor mange av dere har vært på klassetreff? Neste år (2024) er det 30 år siden vi gikk ut av 9. klasse ved Kjøllefjord barne og ungdomsskole.

Og det har blitt foreslått klassetreff. Ja, vi har prøvd en gang før. Da var det laber stemning for noe treff. Så hadde jo vært gøy å møte alle raringene igjen da.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Er jo ikke mange av de som ennå bor i Kjøllefjord. Er jo ikke akkurat verdens navle for å si det sånn. Mer som navlelo kanskje😝

Hvilken erfaringer har dere med klassetreff, var det gøy?

Vi var jo ikke store klassen, og en har dessverre falt bort på veien. Det var ikke så lenge etter vi gikk ut fra skolen.

Hadde jo vært gøy å reise tilbake en tur. Er noen år siden jeg var der sist. Og da traff jeg ikke noen fra klassen.

Min beste barndomsvenn/ungdomsvenn gikk i klassen. Han bor ennå nordpå, men ikke i Kjøllefjord.

Det er synd det er så dyrt å reise i vårt eget land. Skulle gjerne vært oftere i Finnmark. I hvert fall en uke hver sommer for å fiske. Det hadde vært på sin plass syns jeg🎣

Vinteren kan jeg gjerne holde meg sørpå. Nå er det jo blitt så vanlig med nordlys her nede også. Så trenger jo ikke oppover for å se det😀

Kjøllefjord skole har jo skolehytte. Tilbake dit med klassen hadde vært gøy. Ut med kano på tur, akkurat som i gamledager.

Men hva med mat😱Hvem skal lage festmat til oss? Ja, det blir ikke meg😂

En liten mimrekveld rundt bålet, imens vi slår i hjel mygg og knott. Det er alt jeg trenger. En god gammel svart middagspølse på bålet. Som ennå er frossen inni, det er barndomsminner det😀

Så kan vi jo ta på oss russedressen fra 9.klasse. Ja, i Finnmark er vi også russ på slutten av grunnskolen. Jeg har ennå min, og den passer faktisk.

Ja, det hadde vært gøy med klassetreff😀

Jeg var jo ikke akkurat noe skolelys. Det har jeg faktisk skrevet om før. Om du vil, kan du lese det innlegget HER

I denne fortellingen skal jeg tilbake noen år. Nærmere bestemt våren 2012.
Min daværende samboer (min sønns mor) og jeg ble utskrevet etter 3 uker avrusning og 6 måneder opptrening på Biri i Gjøvik kommune. For å gjøre det best for oss selv, flyttet vi ikke tilbake til Telemark. Da er det lett å falle tilbake til gamle vaner. Vi fant oss et hus å leie i Moelv/Hedemark.

Det var et lite søtt 2.etg hus på en gård. Ja, de som eide gården hadde også hus der.

Gården lå midt inni flere kornåkrer. Svære åkrer på alle kanter. Det var noen hundre meter ned til Mjøsa fra der vi bodde. I hagen hadde vi fullt av epletrær. Rundt hagen et søtt, lite hvitt gjerde. Jeg har funnet et bilde fra Google map under her

Husbonden var regnskapsfører og bonde. Fruen på gården var sykepleier. Hyggelige folk begge to.

Vi hadde jo vårt å slite med selvfølgelig. Vi skulle jo tilbake til en normal hverdag etter noen år med rus.

Daværende samboer var veldig syk. Både hjerteproblemer og kraftig kols. Så hennes hverdag var ikke enkel. Hun hadde nok med og klare å gå fra stua til toalettet uten pauser. Soverommet var i 2 etg. Der lå vi kun noen få ganger. For hun klarte ikke trappene. Så det endte med at vi lå på sofaen i stua.

27 desember på hennes 37 årsdag døde hun på toalettet i det huset. Sittende rett opp og ned på toalettet. Så da var jeg alene igjen.

Jeg dro først hjem til mamma en uke. Så var det minnestund i Lillehammer etterpå. Urna ble begravd senere på våren, da det ennå var frost i bakken på vinteren.

Så da ble jeg alene i dette lille hvite huset, med det søte hvite gjerdet rundt. Og hagen full av epletrær. Jeg bestemte meg for å bli boende der, omringet av åkere på alle sider. Og det er de 4 åra jeg vil skrive om her. 4 år alene midt i en åker. Ja, for det føltes som om den lille gården var midt i en stor åker.

Jeg hadde jo litt problemer med meg selv den gangen. Jeg gikk på subutex, helsa var ikke den beste. Jeg hadde sosial angst. Og generelt sleit jeg litt med meg selv, etter noen år på amfetamin.

Jeg byttet ut rusen med en ny rus. Nemlig sukker. Jeg ble skikkelig sukkeravhengig. Bare til kaffe, brukte jeg 2 kg i uka. Jeg spiste 1 liter sjokoladepudding om dagen. Og en sjokoladeplate gikk fort unna. Jeg drakk cola og is-te med masse sukker. Så dere skjønner at formen ble ikke akkurat bedre av det.

Jeg gikk nesten ikke ut, om jeg ikke måtte. Jeg hadde noen som kjørte meg på Obs en gang i uka for å handle. Jeg hadde hjemmesykepleier som kom med medisiner. Jeg hadde kontaktpersoner i LAR og psykisk helse som kom innom en gang i blant. Innimellom ble jeg tatt med ut på luftetur.

Den eneste trimmen jeg fikk, var at jeg måtte klippe plenen innenfor det lille søte hvite gjerdet. Noen ganger måtte jeg dele det på to dager. Det ble for tungt for meg. Jeg måtte skyve gressklipperen, og den var tung. Den hadde sikkert ikke vært så tung i dag, men formen den gangen var litt dårligere. Jeg hadde lagt på meg nesten 30 kg. Kondis var fraværende. Jeg pustet, peset og svettet som en gris.

Jeg sperret meg inne i det lille hvite huset, som lå innenfor det hvite lille gjerde, midt i en åker. Sperret meg inne i min egen lille verden. Trakk for gardiner, for jeg hadde angst for husbonden også nå. Ja, jeg fikk angst for alt. Personlig hygiene, eller renhold i huset generelt, ble fraværende til ikke eksisterende.

Jeg turte ikke sove på natta. Så jeg ventet til det ble lyst. All min tid gikk til tv og film. Jeg ble avhengig av snooker på tv. Jeg lastet ned hundrevis av filmer på nett. Jeg fulgte med på gamle og nye serier. Alt fra gullgraving, flykatastrofer, overlevelse i natur, programmer fra Alaska, monsterfisk i elver og vann. Ja, jeg så på det meste. Imens koste jeg meg med sukker i kaffen, sjokoladepudding, Fjordland, sjokoladeplater, cola og iste. Og selvfølgelig røyk da. Jeg røkte 30 røyk om dagen, minst. Inne i sofaen, der jeg også fortsatte å sove. Jeg prøvde en natt oppe på soverommet, men turte ikke mer.

Jeg var blitt mørkeredd, husredd, og redd for det meste. Ja, min egen skygge var nok til å skremme meg. Jeg var svak fysisk og psykisk.

Lyden av småfugler som hentet insekter under kledningen på huset, eller en grevling i blomsterbedet rundt huset, ble i mitt hode til ulv, bjørn eller et monster.

Elgen kom ofte på besøk i hagen. Hadde jo epletrær. Og jeg var våken på natta, de lagde masse lyd selvfølgelig. Det ble også til monster i mitt hode.

En dag jeg hadde luftet, kom det en mus inn. Det var mye mus på gården. De drev med korn og låven lå kun noen meter fra husveggen min. Jeg trudde det var flere mus enn bare en. Jeg hørte mus over alt. Jeg kjøpte feller og gift. Jeg kjøpte softgun med lasersikte for å skyte de inne i stua.
Jeg var livredd. Nærmere panisk. Jeg turte ikke sove. Da satt jeg i et hjørne i sofaen, så kanskje jeg fikk duppet litt av. Jeg turte ikke ha bena på gulvet. Tenkt at jeg var blitt livredd mus. Så flaut da gitt. Nå sover vi jo nesten med mus på hytta.

Etter litt over 3 år alene i det lille hvite huset, var det nok. Jeg måtte ta livet mitt tilbake. For jeg hadde jo ikke noe liv. Trur ikke jeg hadde overlevd så mye lengre. Jeg hadde dødd enten av sykdom eller selvmord. Det er jeg ganske så sikker på. Men jeg ville jo ikke det da. Jeg begynte å gå turer, 2 ganger hver dag. Litt og litt lengre for hver dag. Jeg la meg inn på avrusning og sluttet på subutex. Jeg gikk ned 27 kg og kjente at jeg var tilbake både fysisk og psykisk.

Jeg dro en uke på tur til Finnmark og Kjøllefjord. Besøkte gamle venner. Et par måneder etter det flyttet jeg tilbake til Telemark.

Jeg hadde endelig tatt livet mitt tilbake. Det var en lang og bratt vei. Hindringer ble mer en utfordring istedenfor en unnskyldning. Jeg trur nok disse årene gjorde meg sterkere. Skulle helst vært foruten de årene da, men sånn er det ikke. Man må spille med de korta man får utdelt her i livet. Jeg overlevde i hvert fall❤️

Vil du lese om hvordan livet på subutex var, da kan du det HER

Takk for at dere leser bloggen min

Som de fleste av dere som følger bloggen min vet, så er dette en plass jeg skriver om diverse saker. Det meste er om mat, noe humor og noe seriøst. Og da som regel fra mitt liv. Jeg har levd et turbulent liv med både misbruk, kriminalitet, fengsel og narkotika.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ble misbrukt som ung gutt. Det var i et innlegg fra juli 2022. Den gangen var det å skrive om meg selv, ganske nytt. Så derfor var man også mindre detaljert i historiene. Det skyldes nok også at det var litt flaut å skrive. Innlegget het «Misbrukt, men aldri ødelagt» hele det innlegget kan du lese HER

Mange av senvirkningene, som følge av seksuelle overgrep, er allment kjent. Det er ikke uvanlig å føle skam, skyldfølelse og få søvnproblemer. Depresjon, angst, retraumatisering, reguleringsvansker og selvmordstanker er noen av de mer alvorlige konsekvensene.

Kroppen husker overgrep

Enkelte mennesker har vært uvitende om at de har vært utsatt for overgrep som barn. Det er fordi hjernen har den egenskapen at den kan fortrenge traumatiske opplevelser. Men en som har blitt utsatt for overgrep, kan bli trigget til å minnes hendelsen senere i livet. Triggere kan være lyder, lukter, steder, personer eller situasjoner. De som ikke minnes seksuelle overgrep, kan få spenninger og somatiske plager fremfor psykiske plager. Plager kan komme i form av smerter i muskler og sener.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har en trigger i lukt, den lukten sender meg tilbake til den tiden. Det er lukten av skinnslirer. Det fant jeg ut av for mange år siden. Jeg gikk inn i en butikk (en stand på handelstevne) der de  solgte hjemmelagde kniver og slirer. Det var som å få en knyttneve i magen. Man kjente panikken spredde seg i kroppen, og man ville bare fort ut derfra. Jeg blir kvalm bare ved tanken nå når jeg skriver dette.

Jeg har kniver og skinnslirer selv, da merker jeg ikke noe. Er nok noe med den kraftige og konsentrerte lukten det var inne i det rommer, med hundrevis av kniver og slirer.

En annen ting jeg ennå reagerer på, er rompa mi. Spesielt når noen rører den. Ja, nå er det ikke så vanlig at noen rører rompa mi ofte da. Her snakker jeg om forhold jeg har hatt opp igjennom. Og de stryker på rompa mi, spesielt nærme midten for å si det sånn. Da rykker kroppen til, jeg kniper igjen og snur meg fort bort. Det har forsvunnet mer og mer etter jeg ble sammen med kokkefruen da. Men kan komme innimellom. Kroppen føler seg nok tryggere sammen med henne. Er nok der det ligger.

En annen ting jeg reagerer veldig på, og kanskje mest på ennå. Er og ha ting i munnen. Her snakket jeg om for eksempel: henda er fulle og jeg skal bære en siste ting med munnen. Ja, vi alle har vært der. Orker ikke gå en ekstra tur for en ting.
Når jeg gjør dette kan jeg fort få brekninger. Det samme kan skje med tannbørsten, om den kommer litt bak tenna. Koronatest er det absolutte verste. Da brekker jeg meg lenge før vi starter. Ja, kokkefruen måtte ta de testene på meg. Om ikke hadde jeg aldri klart det selv. Er jo så vidt det går når hun gjøre det. Trenger noen forsøk først.

At jeg drakk mye som ung, var vill og gjorde en del galt, og at jeg som voksen startet med amfetamin. Trur jeg ikke har noe med misbruket å gjøre. Her var det nok andre faktorer som spilte inn. Men jeg kan jo ikke si for sikkert, kunne jo være noe bak i hode der…men jeg trenger ikke finne noen årsak til mitt dumskap.

I forhold til mange mange andre, så har jeg ikke så mange senvirkninger. Kan hende jeg hadde flere da jeg var yngre, men som jeg nå har vokst fra meg.
Mye av dette har jeg brukt årevis på å fortrenge. Sett på det som en bagatell. Jeg tok da ingen skade av dette misbruket. Det var nok ikke helt sant vel. For skader har jeg jo fått.
Jeg har følt på skam i over 30 år. Jeg har følt på et enormt sinne. Et sinne for at denne mannen ved flere anledninger har fått misbrukt veldig mange barn i Kjøllefjord. Et sinne for at denne mannen aldri har fått noen straff, pga at han hadde psykiske lidelser. Og derfor ikke kunne sone i fengsel. Ja, han var et liten stund på et eller annet psykiatrisk sykehus. Men så var det tilbake til samme plassen der han hadde misbrukt 15-20-25 barn. Der skulle de barna se han i gatene hver eneste dag.

Slike mennesker skulle aldri sett dagens lys igjen. Det er min mening. Men i Norge blir ofte overgriperne beskyttet, og ofrene må klare seg selv.

Etter jeg skrev det første innlegget i fjor angående misbruket, så har det faktisk hjulpet meg litt. Jeg har blitt kvitt litt av skammen jeg har bært på. Jeg har fått meldinger fra mennesker rundt i hele landet. Mennesker som har opplevd det samme. Og som har kjent på de samme tingene som meg. Og mange som sliter mye mer en jeg gjør. Men var litt godt å skrive med noen av disse menneskene også.
Og det rører et lite kokkehjerte❤️

Jeg vet ikke akkurat om at det hjelper så mange flere en meg selv å skrive om dette. Men jeg syns uansett det er viktig å få fram i lyset. Kanskje noen andre kan gi slipp på skammen de har følt. Eller endelig klarer å ta tak i ting de har fortrengt. Det å bearbeide sine egne følelser og problemer, er vanskelig og tøft. Det kan ta lang tid. Det beste er å finne en trygg person å prate med. Det finnes også mange hjelpetelefoner man kan ringe. Man trenger ikke og burde ikke bearbeide ting alene. Da kan man fort gå på en skikkelig smell. Og da kan ting fort gå fra vondt til verre.

Love you all❤️

Tom Martin